Haglebuslaget

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Haglebustøtta er reist i området der trefningen sto. Navnene på sju falne Milorg-jegere er skrevet inn på minnesmerket.
Foto: Ukjent / Nasjonalbiblioteket (1964).

Haglebuslaget var en trefning 26. april 1945 mellom norske milorgstyrker fra basen Elg og norske og tyske politisoldater tilknyttet det tyske politiet. Trefningen fant sted ved Haglebuvatna i Eggedal. Lokale hjemmestyrker deltok i et befalskurs ved Haglebu da en tysk patrulje gikk opp fra Eggedal for å lete etter våpenlagre de hadde fått tips om under en razzia. Selv om Haglebuslaget i seg selv bare var en lokal trefning, mener man at den fikk en viktig konsekvens senere. Mens mange frykta at kampene kunne føre til en hardere innsats mot Milorg, ble trefningen i stedet et nederlag for nordmennene som var i tysk tjeneste. I krigens siste fase kan dette ha bidratt til at frontkjemperne i svært liten grad motsatte seg kapitulasjonen, og at man dermed unngikk at den tyske overgivelsen ble fulgt av kamper mellom Milorg og frontkjempere.[1]

Bakgrunn

Helga 22. og 23. april var en idrettsfører fra Nasjonal Samling i Drammen på jakttur i Eggedal. Han hørte flydur over bygda flere ganger om natta og tok dette opp med politisk avdeling innen politiet da han kom tilbake til Drammen. De tok så kontakt med Hirdens Alarmenhet (HAE) i Drammen. Det ble bestemt at en razzia skulle gjennomføres i området, og på kvelden 23. april dro ti medlemmer av HAE sammen med to politimenn og idrettsføreren som kjentmann til Eggedal. Rundt midnattstid dro de mot Djupsjøen og da de kom til Besserud så de at lyset var tent og de banka på døra. Knut Besserud, som ikke på noen måte venta razzia, åpna døra.

Inne i huset ble det funnet våpen, ammunisjon og en radio. Tre unge eggedølinger ble pågrepet. Knut Besserud sjøl hoppa ut gjennom et vindu og greide å komme seg unna enda NS-karene skjøt etter han. Utover natta arresterte NS-karene ytterligere elleve eggedølinger. De som var arrestert skal ha blitt utsatt for harde forhør både av norsk politi og av hirdfolk.[2] Etterpå blei de frakta til Drammen. På denne måten fikk politiet greie på at det var kommet slipp ved Djupsjøen og at det var en Milorg-leir ved Haglebu. [3]

Trefningen

Haglebuvatna ligger lengst nord i Sigdal kommune.

Etter den innledende razziaen ble en ny styrke sendt oppover mot Haglebuvatna. HAE i Drammen fikk beskjed om å sende mannskap til Schützpolizei i Vikersund, og det ble også henta inn HAE-medlemmer fra Ringerike. En avdeling fra SS und Polizei-Skijäger-Btl 506 (mot.), det vil si norske tidligere frontkjempere, og noen mann fra et tysk motorsykkelkompani ble også innkalt, og Sipo i Drammen sendte minst fem mann. Med en slik sammensetning av styrken er det rimelig å anta at Sipo hadde kommandoen, ettersom de hadde hovedansvaret for bekjemping av motstandsbevegelsen. Totalt var det omkring 100 mann i styrken.[4]

Ved sørenden av Haglebuvatna delte den tyske styrken seg slik at de kunne gå opp på begge sider av vannet. De første skuddene falt nær sørenden av vannet. På vestsida, ved Gråntangen, ble tyskerne møtt av maskingeværild fra hjemmestyrkene, som hadde omkring 80 til 140 mann.[5] Her var det plassert en styrke leda av fenrik Langum. Etterhvert ble de også møtt av ildgivning på østsida av vannet, der fenrik Løvskogen leda en styrke. Troppssjefen, løytnant Peter Fredrik Holst, hadde kommandostilling i ei hytte ved nordenden av vannet. Disse stillingene var forberedt den 24. april, ettersom Lars Medalen hadde løpt opp til Haglebuvatna for å gi beskjed om razziaen i området.[6] Det var derfor mulig å raskt besette stillingene den 26. april da meldinga om den tyske styrken kom. Trefningen varte i rundt fem timer til begge parter trakk seg ut. De norske styrkene ble deretter oppløst og mannskapene sendt hjem.

I Paul M. Strandes bok Fallskjermer over Vassfaret er det gjengitt en del opplysninger fra personer som var med. Erland Berg skrev en rapport som forteller om de første skuddene.[7] Han omtaler den tyske styrken de møtte som «Stomperuer». Referansen til tegneseriefiguren «91 Stomperud» er rimelig grei å tolke; dette dreier seg om en umotivert styrke som ikke regna med motstand. Milorg-jegerne skal ha åpna ild på det tidspunkt hvor de visste av de ville bli oppdaga og dermed måtte forsøke å komme fienden i forkjøpet. Flere fra den tyske styrken skal ha falt umiddelbart, og de andre kom i full forvirring. Litt senere kom den tyske styrken fram til stillinga på vestsida av vannet, der Milorg-jegerne åpna ild med maskingevær på 150 meters hold.[8] Stillingen måtte oppgis på grunn av funksjonsfeil på det ene maskingeværet. Situasjonen ble da kritisk for Milorg, ettersom tyskerne kunne ha holdt dem nede dersom de kontrollerte haugen på Gråntangen. Forsterkninger ble sendt, og de klarte å jage tyskerne ned fra haugen. En mann ble etterlatt der, og han ble skutt av Milorg (se avsnittet Mulig krigsforbrytelse nedafor). Etter å ha tatt kontroll over haugen kunne Milorg-jegerne trekke seg kontrollert tilbake og konsolidere styrken. Langum skal ha hatt fem falne og tre såra under kampene ved Gråntangen. Nå oppgis det bare to såra i sluttrapporten, men dette kan skyldes at en eller flere av de som ble oppgitt som såra av Langum viste seg å ha bare overfladiske skader. På tysk side skal troppen ha gått helt i oppløsning og ha hatt betydelig tap.

På østsida av vannet kom Løvskogen i kamp etter at tyskerne hadde kryssa demningen.[9] Kampene sto her i tett skog, noe som begrenser tapstall. På norsk side ble to mann såra, og den ene av dem omkom før han kunne bli brakt i sikkerhet.

Ved tretida frykta Holst at tyskerne snart kunne få forsterkninger.[10] Den norske posisjonen var da så sikker at man kunne iverksette en kontrollert tilbaketrekning. De gikk over Flenten mot Rustadstølen, der Milorg hadde et depot. Den omkring to mil lange veien var tung, spesielt fordi man hadde med to hardt såra Milorg-jegere på kjelker. Troppslegen, fenrik Urdal, gjorde det han kunne, men den ene av dem omkom ved Trøgaset, omkring halvveis til Rustadstølen. Underveis splitta man styrken, slik at de som hadde et «vanlig liv» å gå til leverte inn våpen og la veien hjemover. De som ble igjen var «gutta på skauen», de som ikke hadde noe hjem eller yrke å gå til og som derfor måtte fortsette til et av Milorgs dekningssteder.

Solhjell skriver at hjemmestyrkene hadde ordre om å unngå unødige konfrontasjoner mot tyske styrker, fordi det akkurat da pågikk forhandlinger mellom Wehrmacht og de allierte om tysk kapitulasjon i Norge. Solhjell mener hjemmestyrkene derfor handlet mot ordre ved Haglebu. Om dette stemmer avhenger i stor grad av Milorg-jegernes forståelse av situasjonen. Dersom de hadde en mulighet til å trekke seg ut uten tap, ville det vært dette rette. Men dersom de ved å trekke seg ut risikerte større tap av mannskap og/eller materiell enn om de forsøkte å skyte seg ut, kan det ikke sies å være en unødig konfrontasjon. I boka De som falt forteller en gjenlevende Milorg-soldater at det var troppsjefen, løytnant Holst som var oppsatt på at de skulle kjempe mot den tyske styrken.[11] En annen hevder de ikke hadde noe valg, valgte de å trekke seg ut, ville de miste store våpenlagre. De to opplysningene trenger ikke å være motstridende; Holst kan ha vært oppsatt på å kjempe fordi han så det måtte komme til kamp. I en slik situasjon gir det mer mening å forsøke å motivere og oppildne egne menn enn å begynne å diskutere om man skal kjempe etter ikke.

Uansett hva man mener om nødvendigheten av kampen; da man fikk sendt melding til England om kampene kom det svar med hjertelige gratulasjoner derfra, så Holst valg ble åpenbart anerkjent av den militære ledelsen.[12]

Dagen etter brente tyskerne ned hytter i området, men sparte Eggedalsbygda. Omkring 2000 tyske soldater var i området mens dette pågikk, og de hadde også flere rekognoseringsfly over dalen. [13]

Tapstall

Idyll ved Haglebuvatna i 2012 - det er vanskelig å forestille seg at nettopp her her unge menn kjempet og falt.
Foto: Jan-Tore Egge (2012).

I den norske rapporten etter trefninga ble de meldt om sju falne Milorg-jegere, seks under selve ildstriden og en underveis til sykehus. To ble meldt såra. Norsk side rapporterte også om opp til 29 falne tyske soldater og «like mange sårede». De mente at trefningen beviste at hjemmestyrkene på dette tidspunktet hadde en betydelig slagkraft, og at de kunne organisere og gjennomføre store aksjoner. Kristian Hollerud skal ha hørt fra de tyske styrkene at de mente at de hadde mista omkring 30 mann og at Milorg hadde mista fem. Dette ble notert ned av Andreas Mørch, og er gjengitt i hans artikkel.[14] Knut Fosse opererer også med tallet 29 falne og like mange sårede i sin bok fra 1984.[15]

Senere oppsto det strid om dette tapstallet. I Bygdehistorie for Nore og Uvdal og til 50-årsjubileet for trefningen la lokalhistoriker Kåre Olav Solhjell fra Gol fram dokumentasjon på at det bare var sju falne og sju såra på tysk side.[16] I en reportasje i ukebladet Vi Menn i juni 2008 ble antallet bekreftet av en gjenlevende norsk politisoldat som deltok. Også Erik Veum kommer fram til tallet sju døde på tysk side.[17] I reportasjen bekrefter også sønnen til mannen som hentet de døde tyske soldatene ned fra fjellet, at sju falne tyskuniformerte soldater var riktig antall. Hvorfor skulle så tyskerne ha sagt at de mista omkring 30 mann? En mulig forklaring er den forvirring som kan oppstå under og rett etter kamphandlinger. Soldater som nettopp har vært i kamp, og spesielt når de føler at de har lidd et nederlag, kan oppfatte egne tap som høyere enn de egentlig var fordi alle inntrykk blir så intense, og frykten for at en selv skal rammes fører til at en overdriver faren. En annen mulighet er at noen hørte feil; om man tillater seg å spekulere litt er ikke tallet tretten så veldig langt unna det som ser ut til å være riktig tall, om man regner døde og såra under ett - og det ville ikke være første gang noen hørte feil mellom «tretten» og «tretti». Men i Kristian Holleruds videre forklaring åpner det seg en annen mulighet, nemlig at tyskerne først ga riktig tapstall, og deretter endra dette for å dekke over at de hadde lidd store tap. Dette er en mulighet, og det er ikke et ukjent fenomen at man overdriver fiendens tap og skriver ned egne. Et så ujevnt tapstall ville være et betydelig prestisjenederlag for tyskerne, som mot slutten av april 1945 var temmelig desperate.

Et viktig argument for at Holleruds tall er riktig er opplysninger fra samtaler som ble avlytta i tida etterpå. Milorg drev utstrakt etterretningsvirksomhet, og klarte til og med å tappe telefonene til sentrale personer i Sipo. På morgenen den 27. april fanga de opp en samtale mellom Siegfried Fehmer og Egon Blettner.[18] Fehmer fortalte at det var 25 døde og to såra, at de falne i var blant nordmennene i SS-Skijegerbataljon og at de såra var fra Hirden. Fehmer omtaler dette som eiendommelig. Det er det da også, for selv om Milorg kunne bite fra seg var det frontkjempere med kamperfaring i en overtallig styrke de møtte.

Beretningene fra de som var med i trefningen tyder også på at det tyske tapstallet kan være høyere enn sju døde og sju såra. Nå er det dokumentert fra mange hold at man gjerne overdriver fiendens tap mens kampene står på; blant annet ser det ut til at man lett tolker en person som kaster seg i dekning som en som faller. Men slik situasjonen beskrives er det ikke urimelig å tenke seg at de tyske tapene var større enn de norske; en udekka tropp som går rett inn i maskingeværild er i en svært farlig posisjon og kan lett lide betydelige tap. De innledende skuddvekslingene ser også ut til å ha gått i norsk favør, noe som kunne svekke kampmoralen på tysk side og tilsvarende øke den på norsk side.

Paul M. Strande er inne på noe av dette i sin beretning. I samtale med en overlevende på tysk side kom det fram at de var svært overraska over å finne en så sterk norsk tropp.[19] De hadde regna med små motstandsceller, og møtte en godt bevæpna og godt organisert norsk styrke. Når man forventer noen få slitne karer med lite militær erfaring og dårlig utstyr, og i stedet møter noe som er en mer eller mindre regulær militær avdeling, kan dette få store utslag.

Utstyrsmessig hadde begge sider effektive våpen, men Milorg kan ha hatt noen fordeler.[20] En del av Milorg-jegerne hadde US-karabin, og Erland Berg (se ovafor) nevner at disse ble brukt i den aller første skuddvekslinga. Karabinen var hurtigskytende og svært treffsikker opp til 200 meters hold, og langt mer effektiv enn for eksempel en stengun som var motstandsgruppenes standardvåpen. SS-skijegerne på sin side var ikke fornøyd.[21] De hadde tsjekkiske maskingevær og Mauser-geværer med to skudd hver. Noen få har håndgranater og pistoler. De var også dårlig kledd for det kalde været.

I Veum og Brendens bok De som falt fra 2004 dokumenteres det sju tyske falne som blir navngitt, og dette har bidratt sterkt til at tallet ble stående.[22] Men i Veums langt mer inngående granskning av nordmenn i tysk tjeneste i bokserien Nådeløse nordmenn dokumenterer han to ytterligere falne på tysk side.[23] De to det gjelder var Hirdmedlemmer som falt i den første skuddvekslinga, og som dermed har falt utafor når man har oppsummert selve trefningen.

Etter kampene ble de falne Milorg-jegerne kasta i Haglebuvatna, mens de falne på tysk side ble henta ned og gravlagt.[24] Etter krigens slutt ble tyske krigsfanger satt til å hente opp Milorg-jegernes kropper, som så ble gravlagt.

Konklusjonen må bli at det kan dokumenteres sju falne fra Milorg og ni falne på tysk side, men at det også er sterke indikasjoner på at det reelle tyske tapstallet kan være høyere. Inntil man eventuelt finner sikre kilder, er det vanskelig å trekke noen sikre konklusjoner som er klarere enn det. At slike kilder kan dukke opp er det en reell mulighet for, ettersom viktige arkiv har blitt åpna først i senere tid, og ennå ikke er gjennomgått. Men det kan også hende at dette forblir et åpent spørsmål, for en del arkiv ble ødelagt mot slutten av krigen.

Mulig krigsforbrytelse

Det har framkommet opplysninger om at hjemmestyrkene begikk en krigsforbrytelse ved å henrette en krigsfange i uniform. Den norske frontkjemperen Tom Henry Zachariassen (21) fra Grimstad skal ha blitt skutt etter at han hadde overgitt seg eller blitt tatt til fange. Zachariassen ble ifølge disse opplysningene henrettet av løytnant Peter Fredrik Holst.[25]

Denne hendelsen nedfelte seg i den offisielle rapporten etter trefningen. Zakariassen ble etterlatt på haugen ved Gråntangen da den tyske styrken ble jaget ned derfra, og rapporten forteller at «han ble dømt til døden for å ha båret våpen mot sine landsmenn og skutt på stedet». Her kommer vi inn i en av de vanskeligste diskusjonene rundt Milorgs virke. På den ene side opptrådte Milorg i uniform, om enn ofte improvisert, og krevde å bli regna som stridende under norsk kommando. På den annen side sto de på tyskokkupert område uten muligheter til å holde fanger, og de sto overfor en fiende som ikke respekterte krigens regler og som regna Milorg-jegerne som terrorister, ikke som soldater. Spørsmålet om krigsforbrytelser fra Milorgs side blir derfor også et spørsmål om nødrett, og er svært vanskelig å avgjøre. Når dette også ble en politisk sak, der tidligere frontkjempere ble stående mot Milorg-veteraner, endte det med at spørsmålet ikke har fått noen klar juridisk gjennomgang i Norge.

Falne

Den 25 år gamle Knut Dorenfeldt Aubert var en av de som falt i Haglebuslaget.
Foto: Ukjent, fra Våre falne.

Navnene på de norske falne er kjent. En kjenner også navnene på ni falne på tysk side. Men her er det som man ser ovafor et spørsmål om hvorvidt dette tallet er reelt eller ikke. Navnene på falne fra begge sider er henta fra Erik Veums bøker De som falt og Nådeløse nordmenn: Hirden.[26]

Milorg

  • To såra.

Tysk styrke

  • Anders Juel Bang (20), Kongsberg.
  • Franz Büchsel (25), Kamnitz, Tyskland.
  • Erich Grunert (24), Dresden, Tyskland.
  • Josef Horner (25), Salzburg, Østerrike.
  • Rudolf Kastner (28), Tyskland.
  • Hans Kristian Sørensen Keiser (50), Drammen.
  • Ole Christian Mehren (58), Lier.
  • Halvor Hole Moxnes (25), Trondheim.
  • Tom Henry Zachariassen (21), Grimstad.
  • Sju såra.

Referanser

Kåre Ole Emanuel Berntsen fra Konnerud falt også i Haglebuslaget.
Foto: Ukjent, hentet fra Våre falne.
  1. ↑ Strande, 1977 s. 162.
  2. ↑ Veum, 2013 s. 725.
  3. ↑ Mørch, 1995
  4. ↑ Veum / Brenden, 2009 s. 171.
  5. ↑ Veum / Brenden, 2009 s. 172. oppgir 80, mens Veum, 2013 s. 725 oppgir 140.
  6. ↑ Fosse, 1984 s. 93.
  7. ↑ Strande, 1977 ss. 155f.
  8. ↑ Strande, 1977 ss. 156ff.
  9. ↑ Strande, 1977 s. 160.
  10. ↑ Strande, 1977 ss. 160ff.
  11. ↑ Veum / Brenden, 2004 ss. 175f.
  12. ↑ Strande, 1977 s. 162.
  13. ↑ Strande, 1977 s. 162.
  14. ↑ Mørch, 1995.
  15. ↑ Fosse, 1984 s. 94.
  16. ↑ Solhjell, 1994.
  17. ↑ Veum / Brenden, 2004 ss. 173f.
  18. ↑ Mørch, 1995.
  19. ↑ Strande, 1977 s. 161.
  20. ↑ Jf. Strande, 1977 ss. 161f.
  21. ↑ Veum / Brenden, 2009 s 171.
  22. ↑ Veum / Brenden, 2004 s. 175.
  23. ↑ Veum, 2013 ss. 731 ff.
  24. ↑ Veum / Brenden, 2004 s. 175.
  25. ↑ Veum / Brenden, 2004 s. 174.
  26. ↑ Veum / Brenden, 2004 ss. 173 ff. og Veum, 2013 ss. 73ff.1

Kilder


Koordinater: 60.33686° N 9.18335° Ø


Hentet fra «https://dev.lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Haglebuslaget&oldid=1723349»