Industri i Moss
Industri har preget Moss helt siden stedet ble grunnlagt. Fra siste halvdel av 1800-tallet og fram til 1990-årene var Moss en typisk norsk industriby, hvor særlig mølleindustri, papirindustri, embalasjeindustri, og verftsindustri stod sterkt. Industrien i Moss forsynte det norske markedet med merker som Moss maltextract, regnklær fra Helly-Hansen, kjøkkentøy fra Il-O-Van, Persill såpe, Ballangrud lengeløpsskøyter, og Ving nøkler. Fra 1930-årene var sentrum av Moss preget av 15-25 industribedrifter i alle størrelsesordner, som kan ha gitt arbeid til 4000-5000 mennesker.
Tradisjonen for produksjon og endog en viss type industri går likevel lenger tilbake. Byen ble dannet rundt vannfallet fra Vansjø til Mossesundet, hvor sagbruk og møller ble anlagt fra 1300-tallet av. I løpet av 1700-tallet ble det etablert større og mindre håndverksbedrifter i byen. I første halvdel av 1800-tallet var byen særlig preget av brennevinsproduksjon.
Jernverk
I 1570-årene oppmuntret Frederik II til oppbygging av jernverksindustri i Norge, og i 1575 hadde Huge Bedau (se Verft) planer om et kanonstøperi. Det er tvilsomt om dette prosjektet bar frukt. I 1576 nevnes at Bedau fikk brev på flere jernhytter, men dette dreier seg antagelig om hyttene i Skien som man kjenner til fra denne tiden. I Moss fogderis regnskaper for årene 1610–1611 nevnes Anders Hammersmed, som leide en jernhytte i ett år for ti daler. Det må ha dreid seg om et rennverk, et anlegg som krevde betydelig mindre investeringer enn en masovn.
I 1704 ble Moss Jernverk etablert, og var i virksomhet til omlag 1870. Bedriften forsynte blant annet marinen med kanoner og kuler, og den var en av landets største produsenter av spiker.
Møller
Et av de store firmaene innen brennevinsproduskjon ble fra 1850-årene sentrale i etableringen av mølleindustrien i byen, H. Gerner & Søn. I takt med utbyggingen av mølleindustrien ble det bygd nye drifts- og lagerbygninger ved Mossefossen. Dette gjorde Moss til en av de sentrale møllebyene i landet. Mølledrift var såkalt kapitalintensiv industri, med store krav til en moderne maskinpark, men ikke videre arbeidsintensiv. Selv om Moss var en mølleby var det ikke mange møllearbeidere i byen, sammenlignet med arbeidere fra andre bransjer. I dag er de gamle møllebygningene i teglstein kjernen i Møllebyen i Moss, mens møllekonsernet Lantmännen driver møllene som nå ligger direkte ved havnen i Mossesundet.
Peterson & Søn
I 1801 ble firmaet Peterson & Søn etablert som krambod av Momme Peterson, en innvandrer fra Slesvig. Etterhvert gikk firmaet inn i sagbruksdrift og rederivirksomhet. 1883 etablerte selskapet,som den største aksjonær, Moss Cellulolsefabrik på tomta etter Moss Jernverk. Cellulosefabrikken, som etter 1908 har hatt navnet M. Peterson & Søn, er ennå i drift. Fra 1960-årene fikk selskapet M. Peterson & Søn kontroll over andre bedrifter innenfor papirbasert embalasjeindustri i Norge og Norden. I løpet av 1970-årene var M. Peterson & Søn utviklet til et industrikonsen. I 2006 solgte eierne, etterkommere etter Momme Peterson, som hadde etablert firmaet i 1801, konsernet. Lenge var fabrikken en av Moss største arbeidsplasser, med en arbeidsstyrke på rundt regnet 800-1000 ansatte på det meste i perioden 1950-1970. Papirfabrikken var opphavet til Mosselukten, som byen var beryktet for. Tidligere satte den et sterkt preg på luften i byen, men i nyere tid ble pipene forlenget slik at det meste ble ført vekk. På en dårlig dag, eller god ettersom hvor nostalgisk man var, kunne man allikevel få et hint av hvordan det var da lukten var på sitt verste.
Bedriften ble drevet til 2012, da den gikk konkurs etter å ha slitt økonomisk i lengre tid. Moss mista dermed en av sine største arbeidsplasser, og Mosselukten ble et immaterielt kulturminne.
Verft
I årene 1573–1578 ble det bygget ett skip og tre galeier i Moss. Verftsaktiviteten ble ledet av Hugo Bedau, som i kildene omtales som engelskmann men som nok var valloner. Han nevnes fra 1573, da han var kongelig skipsbygger med gasje på 300 daler i året og gården Dillingøy i Rygge. Hans mestersvenn Hans Mattsøn fikk senere gården Reklingsholm i Råde.
Moss Værft & Dokk var lenge byens største industriarbeidsplass, med nær 1000 ansatte i perioder. Verftet lå på Jeløya. På begynnelsen av 1970-årene ble verftet slått sammen med Rosenberg Verft i Stavanger, da under Kværners paraply og med navnet Moss-Rosenberg Verft. 1970-årene var den store tiden for produksjon av gasstankere, LNG-skip, som ble utviklet i Moss. Utviklingsavdelingen lå i Moss, mens de store gasstankskipene ble bygd i Stavanger. I Moss ble det bygd mindre gasstankere. I 1980-årene var det over, og det siste skipet ble levert i 1985.
Melløs teglverk/Moss teglverk
Melløs teglverk ble etablert i 1807 av Melløs gård, Henrik Gerner (1781–1837). Verket lå nederst på Melløsjordene hvor Elkem Rockwool i 1947 bygget steinullfabrikk på den gamle teglverkstomta som i dag har adressen Værlegata 56.
I 1896 ble teglverket overtatt av Carl Emil Christoffersen (1851-1921), og fikk da navnet Moss teglverk.
Verket hadde rundt århundreskiltet helårsdrift og produserte takstein og leverte murstein til byggingen av Moss Glasværk i 1898, Helly-Hansen, Norsk Automobilfabrikk på Kambo i 1917 og Port Arthur i Værlegata 40, og flere kunder, også i Moss-området-
De siste årene produserte verket murstein og drensrør. Verket ble lagt ned i 1919 og bygningene ble revet i 1940.
Glassverket
I 1898 ble produksjonen ved Moss Glassverk startet. Svenske glassverks- og norske bryggeriinteresser eide verket, som raskt ble en masseprodusent av glassemballasje til det norske markedet. Fram til 1927 foregikk produksjonen for en stod del for hånd, men ble fra da av utført maskinelt. Etter en ekspansjon fram til 1970-årene ble bedriften flere ganger utsatt for omlegginger, innskrenkinger og salg til nye eiere. Under eierskap av PLM ble Moss Glassverk avviklet i løpet av 1999.
Helly-Hansen
Regntøyprodusenten Helly-Hansen ble etablert i Moss i 1870-årene av skipskaptein Helly Juell Hansen. Bedriften fikk i 1883 H.M. Kongens sølvmedalje for sine oljeklær ved Industri- og Kunstutdstillingen på Tullinløkka i Christiania.
Fram til 1980-årene lå hoveddelen av produksjonsanlgget på Høyenhald rett ved sentrum i byen. I siste halvdel av 1980-årene ble produksjonen flyttet til nye lokaler på Solgård skog, utenfor byen. På grunn av en stor finansiell krise, som nær knekket konsernet, ble så å si all produksjon avviklet i Moss og flyttet ut av landet. Helly-Hansen hadde allerede flyttet store deler av produksjonen til lavkostland, men enn så lenge var noe beholdt i Moss. Omstillingen på begynnelsen av 1990-årene reddet selskapet, men ikke industriarbeidsplassene i Moss. Konsernet har ennå (2007) hovedsete i byen.
Utvikling i etterkrigstiden
Det generelle bildet er at industriproduksjonen har forsvunnet i økende grad siden 1980-årene. I takt med omlegginger, nedleggelser og utflytinger kan ikke Moss idag sies å være en industriby, men en handels-, tjeneste- og serviceby. Andelen pendlere er også stor, og har økt jevnt i takt med at det er blitt færre arbeidsplasser i byen. Byens største arbeidsgiver er i dag kommunen.
Likevel setter industrien sitt preg på byen. I nord sees ennå røyken fra pipa på Peterson & Søn, i sør dampen fra Rockwool, som produserer mineral-basert isolasjon på tomta til det tidligere teglverket.
På området til verftet driver blant Aker Kværner en anlegg for produksjon av kabler til off-shore industrien. På Høyden ved grensen til Rygge kommune produserer Ving nøkler og nøklekortet, eller Vingcard. Ellers er Moss og dels Rygge hjem til en rekke større og mindre industribedrifter, hvor flere er direkte arvtagere til bedrifter som ble etablert i regionen enten rundt 1914 eller etter 1945.
Litteratur
- Stylegar, Frans-Arne, Kongelig skipsbyggeri og jernproduksjon i 1500-årenes Moss, hentet 2008-02-23
- Svendsen, Åsmund: "I rustne spor mot en ny dag? Avindustrialiseringen i Østfold og på Østlandet etter 1960", i Arbeiderhistorie 2006, s. 7-35.