Gjøvik Glassverk

Gjøvik Glassverk var det første private glassverk i Norge og også ett av de første private industrianlegg i landet. Det holdt til på nordsiden av Hunnselva på området rundt der rådhuset, Strandhotellet og Jernbaneparken er i dag. Caspar Kauffeldt leide dette området av Hunn gård og kjøpte Nedre Gjøvik gård i 1804. Produksjonen i glassverket kom i gang i april 1807. Med noen opphold var verket i drift fram til 1843. Dette var det første industrisamfunn ved Hunnselvas utløp. Et nytt Gjøvik Glassverk var i drift 1994–2017.

Det opprinnelige glassverket

Det opprinnelige glassverket ble lagt til Hunnselvas utløp først og fremst på grunn av den rike tilgangen på brennved, eller lakterved som den ble kalt, fra de store skogene i Vardal og på Toten. Det var lett å fløyte den i Hunnselva med sideelver, helt fra Lygna og nedover. For å smelte glassmengen, en blanding av kvartssand, pottaske og noen andre ingredienser, kreves det høye temperaturer, 1400 – 1500 grader, og derved gikk det med store mengder ved.

Det første produktet ved Gjøvik Glassverk var såkalt taffelglass, eller fensterglass, det vil si vindusglass. Etter hvert kom det til nye produkttyper: bordglass av alle slag, apotekerglass og buteljer (flasker), terriner med lokk, lysestaker, ølkrus med lokk, boller og vaser med eller uten lokk, mugger, kanner, vaser på fot, drikkeglass, karafler, klukkeflasker, lysekroner, lamper og lykter, alt i alt produkter med overveiende nyttepreg og i empirestil.

«Den blå stil» var typisk for Gjøvik-glass. Det mest kjente herfra er kanskje potpurrikrukkene med elegant og spenstig form og flott silhuett. Den er ofte brukt som symbol på empirestilen. Disse ble laget i sorte, hvite, lyseblå og brune farger.

To produksjonsperioder

Gjøvik Glassverk hadde to produksjonsperioder. Den første varte fram til 1819. Da ble det avsetningsvansker. Etter fem år i dvale kom virksomheten i gang igjen i 1824. Driften kom allikevel ikke opp igjen til nivåene i den første perioden. I disse vanskelige årene for glassverket anla Kauffeldt sine andre virksomheter. Det var mølle og sagbruk, han begynte med stamping av ben og bark, anla garveri under ledelse av Caspar Hennig, en vadmelstampe med tilhørende farveri og kunne fremdeles beskjeftige mange mennesker.

1812 var året da verket hadde sin største produksjon. I 1814 fikk verket egen skole og drev også krambuhandel. For de omliggende bygder hadde verket stor betydning da de kjøpte store mengder ved, pottaske, matvarer med videre. Rundt 1814 hentet 140–160 personer sitt levebrød fra glassverket ved Hunnselvas utløp, men i 1843 var det slutt. På 1830-tallet var konkurransen fra utlandet blitt stadig større. Caspar Kauffeldts sønn, Wexel Hansen Kauffeldt (1802–1860) hadde overtatt driften, men da glassovnene ble slukket i 1843, ble de ikke tent igjen. Han testamenterte en betydelig sum til offentlige formål på betingelse av at stedet fikk byrettigheter. Han var således den direkte årsaken til at Gjøvik fikk bystatus i 1861.

Ny start

Den 12 februar 1994 åpnet Gjøvik Glassblåseri i de gamle Holmen Brænderi-lokalene ved Hunnselva, med Bjørn Rognstad som initiativtaker og daglig leder. Her kom det mange forskjellige kunsthåndverkere sammen med glassblåsere i gammeldagse verksteder og butikker. I 1994 tentes en glassovn i de gamle brennerilokalene, den ble erstattet av ny ovn i 2003 Valborg Opsahl var nytilsatt daglig leder. Det skulle satses på kvalitetsglass, men responsen svarte ikke til forventningene. Det var svært vanskelig å få virksomheten til å bære seg. Ole Sigurd Steen kom til og bidro med betydelige midler for å unngå avvikling.

Gjøvik Glassverk feiret tiårsjubileum i 2004. Eier og styreformann var da Ole Sigurd Sten med Valborg Opsahl som daglig leder. Steffen Csirmaz tok over ledelsen av Gjøvik Glassverk 1. august 2008.

I 2013 solgte Steen virksomheten til investor Ola Moe. 15. februar 2017 bestemte Moe seg for å legge ned all virksomhet i lokalene. «En virksomhet som hadde vært svært begrenset en tid og hvor det ikke har vært blåst glass de siste åra», skrev Oppland Arbeiderblad i sin leder etterpå.

Litteratur og kilder

• Jan Håvard Korshavn: Fra Gjøvigs Glasværk til Gjøvik Glassverk. I Mjøsmuseets årbok 2007 s. 118-123.
• Jan Håvard Korshavn: maskinskrevet manus: Norsk empireglass – Gjøvig Glasværk 1807–1843
• Oppland Arbeiderblad, diverse utgaver 1957-2017
• Samhold 12. februar 1994
• Gjøviks Blad 6. mars 2003, 29. november 2017
• Gjøvik Glassverk
• Gjøvik Glassverk på Wikipedia på bokmål og riksmål, hentet 4. desember 2020