 Stiftsgården sett fra sørvest med innkjøringsporten til høyre. er den kongelige residensen i Trondheim og er med sin grunnflate på 1150 m², 140 værelser og samlet areal på 4000 m² Nordens største trepalé. Stiftsgården ble bygd av en ukjent arkitekt for geheimerådinne Cecilia Christina Schøller, som var paléets første eier, og det regnes som et av hovedverkene i norsk arkitektur. Bygningen er oppført i barokk-klassisistisk stil med innslag av rokokko og nyklassisisme, og er oppført som en hovedfløy med to sidefløyer bakover mot Stiftsgårdsparken.
Fru Schøller eide Stiftsgården fram til 1800. Hun bodde mest i København, og huset ble bebodd av svigersønnen Georg Frederik von Krogh. Fra 1800 var Stiftsgården i statlig eie, først i bruk av Trondheim stiftsoverrett, fra 1842 både som bolig for stiftamtmannen og som kongelig residens, og fra 1906 utelukkende som kongebolig. Les mer …
 Kongsvinger stasjon i 2007. Foto: Trond Strandsberg ble åpnet 3. oktober 1862, og den strakte seg fra Lillestrøm til Kongsvinger. Den ble forlenget til Magnor og knyttet til det svenske jernbanenettet i 1865, og banestrekningen fram til riksgrensa fikk navnet Grensebanen. Denne hadde fra 1918 den 14 km lange sidelinjen Vestmarkalinjen som gikk fra Skotterud stasjon og hadde primært godstrafikk, men også begrenset persontrafikk i årene 1921 til 1931. Sidelinjen ble lagt ned i 1965.
Lengden fra Lillestrøm til grensa er 121,7 km. I 1951 ble Kongsvingerbanen elektrifisert.
Stortinget vedtok i 1857 å bygge banen, og den ble kostnadsberegnet til 7,4 millioner kroner. Kongsvingerbanen er Norges første jernbanestrekning som ble bygd med statlig aksjemajoritet. Staten sto for 88,4 % av aksjene, private for 4 % og kommuner, amtskommuner og sparebanker for 7.8 %.
Arkitekter for flere av stasjonsbygningene fram til Kongsvinger var Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno, fra Kongsvinger til riksgrensa Georg Andreas Bull. Bygningene som ble bygget i sveitserstil, er i dag fredet. Omkring stasjonsbygningene vokste det opp større og mindre trafikknutepunkt og stasjonsbyer. Les mer …
 Faksimile fra Aftenposten 10. desember 1903: Utsnitt av omtalen av Clara Holsts doktordisputas i Universitetets festsal, den første kvinnelige disputas i Norge. De første norske kvinnene med doktorgrad er en oversiktsartikkel som inkluderer doktorgrader tatt både i utlandet og i Norge. De tre første kvinnelige doktorgradene ble tatt i Sveits.
Den aller første norske kvinnen som tok en doktorgrad, var Agnes Mathilde Wergeland (1857-1914), som disputerte i Zürich i Sveits i 1890 på et emne innen rettshistorie i middelalderen. Den første kvinne som disputerte i Norge, var tyskfilologen Clara Holst, som disputerte i Kristiania i 1903 på et emne om bruk av tyske låneord i dansk. Clara Holst (1868-1935) var språkforsker. Hun var den første kvinnelige filologistudenten ved universitetet i Kristiania (1890) og den første kvinnen som tok språklig-historisk embetseksamen (1896). Les mer …
 Bilde 1. Forløperen for Gammelbrygga var et trelastlager som måtte vike plassen da Gammelbrygga ble bygd på tomta. er et kjent landemerke sentralt i havnemiljøet i Harstad. Men bryggas historie har det vært rettet liten oppmerksomhet mot fra historieskrivere. Således er den ikke omtalt, men bare nevnt som et mat- og vinhus i Harstads store historiebok Ved egne krefter ( 2003). De nyeste generasjoner vil sannsynligvis forbinde Gammelbrygga med akkurat det. For tidligere generasjoner gikk den under navnet «Mikkelsen-brygga» etter agent Johan K. Mikkelsen (1865-1923) og deretter sønnene Hans Agnar (1894-1948) og Ellif Mikkelsen (1901-1967). Brygga har hatt mange bruksfunksjoner.
Den har vært spesielt mye omtalt etter 2010 fordi det har pågått en aksjon for å bevare den fra riving. Tidligere lå den i et samlet bryggemiljø, mens utviklingen etter hvert førte til at de andre bryggene ble revet og at den seinere kom under press for videreutbygging av boligområdet. Kommunen eide brygga, men solgte den til et eiendomsselskap som planla å rive eller flytte den for å benytte tomta til en boligblokk.
I 2010 ble det opprettet en støttegruppe, Gammelbryggas venner, med formål å bevare brygga mot riving. Gruppen tok utgangspunkt i en udokumentert teori om at bryggas opprinnelse var fra 1870-åra og at den opprinnelig ble flyttet fra Gibostad på Senja til Harstad.
I 2019 var det ennå ikke kommet noen avklaring på spørsmålet fra kommunens side, og brygga har ikke blitt vedlikeholdt i mellomtiden. Les mer …
 Interiør fra Düwels reperbane på Katrinelyst, Lademoen Foto: Fra boken Richter, J.: Det gamle og det nye Trondhjem, Oscar Andersens Bogtr. (Kristiania, [1906?] (trolig fra eldre tysk: Reiferbahn, senere: Reeperbahn), også kalt tauvinne var repslagerens verksted hvor en snodde plantefibre sammen slik at de ble til tau og trosser. Det var en «bane» i den forstand at repslageren gikk frem og tilbake under tilvirkningen av rep.
Reperbaner har vært vanlige i tilknytning til skipsbyggeriene i seilskutetiden. Den norske seilskipsfarten hadde stor framgang i Norge fra 1850-årene, og antall reperbaner i Norge økte også fra 29 baner i 1850 med totalt 276 arbeidere, til 44 reperbaner med totalt 356 arbeidere i 1860. De ulike reperbanene kunne være av ulik størrelse, fra ganske små familiebedrifter til støre bedrifter med over 100 ansatte. Noen hadde også tilknytning til annen maritim virksomhet som verft og mekaniske verksteder. På grunn av de til dels store arealene banene la beslag på, ble reperbanene gjerne anlagt litt utenfor bybebyggelsen, men også nærme sjøen og havnene. Les mer … | 
.JPG)
