Ånnerud (Asker gnr 8)

Ånnerud er en matrikkelgård i Asker, gårdsnr. 8. Gården het Arnarud i middelalderen, av mannsnavnet Arni. Dialektuttale var ønneru. To steinøkser er funnet på gården. Det finnes rester av en kalkovn. Ånnerud hadde kvern, registrert i 1690, og stampe i Hukenbekken.

Ånnerud
Alt. navn:	Arnarud
Sokn:	Asker
Fylke:	Viken
Kommune:	Asker
Gnr.:	8

I 1647 var eierskapet delt mellom Asker kirke (60 %) og kirkegods som doktor Rodius disponerte (40 %). Brukeren het Tor. I 1702 var det strid om bruken av gården. Dorthe Johannesdatter Guddens, enke etter sokneprest Mathias Mathiasen Abel som døde ved årsskiftet 1699/1700, hevda å ha bygsel på et bruk på denne gården. I 1714 fikk bonden Jon Persøn eierskap til halve gården og bygselseddel på resten med underbruket Leikvoll. Hans etterkommere ble på gården i ca. 100 år.

Ånnerud hadde rett til å utnytte vannfallet i Hukenbekken sammen med Hogstad. I annen halvdel av 1700-tallet ble gården delt i tre, Vestre og Østre Ånnerud som var like store med 5/12 hver og Huken 2/12.

Vestre Ånnerud

Bruksnr. 8/1, Ånnerudjordet 51. I 1798 kjøpte Nils Andersen (1765–1833) bruket. Han ble premiert av Asker Præstegjelds Vel både for nydyrking og planting av frukttrær. Ved tre fradelinger midt på 1800-tallet ble eiendommen redusert til småbruk. Bernt Pedersen som eide det fra ca. 1870, drev vadmelsstampe i Hukenbekken. Nye eiere kalte eiendommen Vatnaheim. Våningshuset som skal være fra 1813, ligger nå på bruksnr. 8/332.

I 1826 hadde bruket 100 dekar innmark, 1 hest, 6 storfe og 6 småfe.

Vestre Ånnerud

Bruksnr. 8/2, Ånnerudjordet 41, utskilt fra bruksnr. 8/1 i 1846, lå i tunfellesskap med bruksnr. 8/1. Andreas Ellingsen og Hågine Olsdatter drev bruket i 1865. Etterkommerne Alfred Ånnerud (1861–1936) og Hans Ånnerud hadde bruket til 1974. Våningshuset som kan være bygd da bruket ble etablert, ligger nå på bruksnr. 8/289.

I 1865 hadde bruket 2 hester, 4 storfe, 4 småfe og 1 gris. I 1939 50 dekar dyrket jord.

Vestre Ånnerud

Bruksnr. 8/3, Gamle Drammensvei 323, småbruk ved krysset Gamle Drammensvei/Ånnerudveien, utskilt fra bruksnr. 8/1 i 1851.

Østre Ånnerud

Bruksnr 8/4, Ånnerudhagen 1. I 1801 eide Nils Larsen dette bruket med ca. 100 dekar innmark. Før 1826 bruket delt i to da Søndre Ånnerud, bruksnr. 8/6, ble skilt fra. Anders Olsen fra Krillås (1806–1903) kjøpte bruksnr. 8/4 i 1833 og utvidet det med deler av Vestre Ånnerud og Huken (Limovnenga ved østenden av Hogstadvannet). Sønnen Ole Kr. Andersen (1837–1909) eide både bruksnr. 8/4 og 8/6. Han var en vel ansett mann med flere kommunale verv. Det aller meste av Østre Ånnerud er utbygd med boliger og bedrifter langs veiene Drengsrudbekken og Solbråveien. 8 dekar med bruksnr. 8/474 eies og drives av Jens Linge. Drengsrud skole er bygd på dette brukets grunn og er en del av bruksnr. 8/2.

I 1826 hadde gården 52 dekar innmark, 2 storfe og 3 småfe. I 1939 48 dekar dyrket jord, 2 hester, 7 storfe og 8 griser.

Søndre Ånnerud

Bruksnr 8/6, ble utskilt fra bruksnr. 8/4 ca. 1825 til Iver Jonsen på Vøyen, senere Øvre Båstad og Bondibråten. Denne gårdparten ble for det meste brukt under andre gårder, fra slutten av 1800-tallet under bruksnr. 8/4. Husmannsplassen Simensrud er utskilt fra Søndre Ånnerud.

I 1826 hadde bruket 46 dekar innmark, 2 storfe og 3 småfe. I 1939 14 dekar dyrket jord.

Huken

Bruksnr. 8/7, Hogstadveien 38. Huken kan ha vært egen gård i middelalderen, men hørte siden til Ånnerud. Brukere av Huken er kjent fra midten av 1700-tallet. Jørgen Nilsen kjøpte bruket i 1800. John Danielsen, som eide nabobruket Dæli, bruksnr. 4/2, kjøpte Huken og bosatte seg der ca. 1870. Datteren Anne, gift med Lars Olsen Fusdal, arvet Huken, mens søsteren Dina fikk Dæli. Familien Berner har eid bruket siden 1949.

I 1826 hadde bruket 31 dekar innmark, 2 storfe og 3 småfe. I 1939 19 dekar dyrket jord, 1 hest, 2 storfe og 3 griser.

Husmannsplasser under Ånnerud

Ånnerud hadde følgende fem husmannsplasser: Ånnerudbakken (første gang registrert 1771), Dreierplassen (1825, Ånnerudskogen 4), Simensrud (1825, Gamle Drammensvei 277), Lysthuset (1835, Lysthusbråten 11) og Sletta (1865).