Alf Larsen Whist

Alf Larsen Whist (født 6. august 1880 i Fredrikshald, død 1962) var forretningsmann og minister i Vidkun Quislings andre regjering. Han var en av de store i norsk forsikringsbransje, men gikk konkurs. Whist klarte å slå seg opp igjen innen eiendom og ferdighus. Ved krigens slutt ble hans selskaper inndratt av staten, og Whist ble dømt til tvangsarbeid på livstid.

Alf Larsen Whist

Foto: Gunnar Theodor Sjøwall/Oslo Museum (1940).

Slekt og familie

Han var sønn av vognmann og -fabrikant Svend Larsen (1833–1893) og Sofie Mathilde Laumann (1842–1897).

I 1904 ble han gift med Augusta Kathinka Hals (f. 1882), som var datter av redaktør Johannes Hals og Maren Sophie Thorsen.

Liv

Whist avla middelskoleeksamen i Fredrikshald i 1896. Deretter gikk han til sjøs en kort tid, for så å gå i land igjen og ta jobb på et assuransekontor i Kristiania. Det var omtrent på denne tida at både han og hans søsken tok slektsnavnet Whist.

I 1905 grunnla han Norske Lloyd, som raskt ble et av de ledende forsikringsselskapene i Norge. Han grunnla også en rekke andre selskaper, som Norske Alliance, Norsk Assuranseunion, Norske Forende Livsforsikringsselskap, Globus og Andvake. I tillegg hadde han mange styreverv i utenlandske selskaper.

I folketellinga 1910 finner vi Alf Larsen Whist med kone og tre barn bosatt i Kruses gate 5 i Kristiania. Dette var en sveitservilla fra 1897, som fortsatt står.

I 1920/1921 gikk Norske Lloyd konkurs. Under avviklinga av konkursboet ble det gjennomført en rettslig etterforskning, som konkluderte med at det hadde blitt brukt tvilsomme forretningsmetoder, og at det var rot i bokføringa. Jusprofessor Bredo Henrik von Munthe af Morgenstierne hadde blitt overtalt av Whist til å gå inn i styret, og han ble brakt i vanry en tid etter konkursen. Under okkupasjonen pynta Nasjonal Samlings presse på historien, ved å framstille det som om konkursen skyldtes reassurering i russiske selskaper som gikk over ende som følge av den russiske revolusjonen.

Etter konkursen flytta Whist til Frankrike. Det virker som om konkursen hadde kommet overraskende på ham, for i Abbedikollen i Vestre Aker hadde han begynt oppføring av et enormt palé. Bare grunnmuren sto klar da han tapte alt. I Frankrike gikk det heller ikke helt greit for ham. Han ble i 1935 dømt for økonomisk utroskap og regnskapssvik etter konkursen i Alliance Française Vie. Dette første til at han reiste tilbake til Norge, der han flytta inn i vaktmestervillaen på Abbedikollen med sin familie.

Firmaet Alf L. Whist & Co. hadde eksistert hele veien, og gjennom dette klarte han å få et godt overskudd. Det ble investert i eiendom i Oslo-området. Han hadde i 1917 grunnlagt Heggedal Bruk i Asker, og der begynte han å spesialisere seg på prefabrikerte laftebygg. Da Norge ble invadert i 1940 hadde okkupasjonsmakta stort behov for ferdighus, og Wehrmacht og Organisation Todt ble hans største kunder.

Selv om Whist hadde et noe frynsete rykte hadde han kontakter overalt i forretningsverdenen. Sommeren 1940 bega han seg også inn i politikken, og meldte seg inn i Nasjonal Samling. Som forretningsmann var han spesielt opptatt av nasjonalsosialismens økonomiske program, med planøkonomi, den tyske storromsøkonomien og store offentlige satsninger på forskning og næringsutvikling som viktige elementer. Han kom raskt inn i partiets indre kretser, og ble i 1940 utnevnt til formann i Vinmonopolets styre og til styremedlem i Norges Brannkasse.

I 1941 fikk han sitt første verv der han representerte NS direkte, da han ble partiets ombudsmann for næringslivet. Dette var en stilling han selv hadde foreslått. Ombudsmannen skulle være bindeledd mellom partiet og næringslivet, og sørge for å få næringsdrivende inn på partiets linje. Han begynte sammen med sine medarbeidere å legge omfattende planer for omorganisering av det norske næringslivet etter et korporativt mønster. Bransjekorporasjonene skulle organiseres i Norges Næringssamband, der Whist skulle sitte som leder. Planøkonomi skulle innføres etter tysk mønster.

I 1943 ble lov om Norges Næringssamband vedtatt, og Whist ble da statsråd uten portefølje i Quisling-regjeringa. Året etter ble han næringsminister. Han var nå en del av kretsen omkring Quisling, og var i januar 1944 en av de få som fikk være med under Quislings besøk hos Adolf Hitler. Høsten 1944 prøvde Whist å ta over stillingen som finansminister fra Frederik Prytz, men dette lyktes han ikke med. Med hensyn til hans rykte som forretningsmann fikk han også litt ekstra drahjelp med å rydde opp i dette. At NS la skylda for konkursen på den russiske revolusjonen var en ting; i tillegg ble den franske dommen fra 1935 omstøtt av en appellrett i Paris i 1942.

Mens flere av Quislings statsråder slet med å samarbeide med tyskerne, hadde Whist et godt forhold til næringsledelsen hos Reichskommissariat, og spesielt med senator Carlo Otte. De samarbeida blant annet om tysk overtaking av norske vannkraftressurser, noe andre statsråder i Quislings regjering protesterte mot. I februar 1943 kom lov om den nasjonale arbeidsinnsats, og det var Whist som da fikk hjemmel for å omorganisere næringslivet ned å opprette, nedlegge eller tvangsfusjonere bedrifter. Bakgrunnen for loven var at tyskerne trengte mer ressurser til sin «totale krig». De oppfatta norsk næringsliv som for oppsplitta til å være effektiv, og Whist var enig i dette. De fleste av hans planer for næringslivet ble det aldri noe av.

Ved krigens slutt ble Whist tiltalt for landssvik. Han ble i 1946 dømt til tvangsarbeid på livstid, samt at han måtte betale tre millioner kroner i erstatning. To av domsmennene stemte for dødsstraff. Han ble løslatt i 1952.

Litteratur

• Alf Larsen Whist i Historisk befolkningsregister.
• Dahl, Hans Fredrik: Alf L Whist i Norsk biografisk leksikon.