Alf Prøysen
Alf Prøysen (født Alf Olafsen 23. juli 1914 på Rudshøgda i Ringsaker, død 23. november 1970 i Oslo) var en av de mest populære forfattere og visesangere i etterkrigstida. Han huskes særlig for sin barnelitteratur, men skrev også for voksne både i romanform og for teateret. Historiene er ofte inspirert av folk og opplevelser fra hjemtraktene i Hedmark, og det meste av hans tekster ble skrevet på hedmarksdialekt. Flere uttrykk henta fra visene hans, som «kong Salomo og Jørgen Hattemaker» og «syskjenbån på Gjøvik» har blitt en del av det norske språket; det er få forfattere som i så stor grad har skrevet seg inn i den allmenne bevisstheten i Norge.
Tidlige år
Alf Prøysen var sønn av husmann Olaf Andreassen (1880–1959) og Julie Mathiasdatter (1879–1961). Faren var husmannssønn fra Engereie i Ringsaker sokn, og mora var datter av en skredder i Brøttum. Alf vokste opp på plassen Prøysen under Hjelmstad på Rudshøgda i Veldre sokn i Ringsaker. Stua lå ved Præstvegen, og plassene langs denne veien utgjorde ei husmannsgrend der folk hjalp hverandre gjennom hverdagen. Plassen er nå kjent som Prøysenstua, og er satt tilbake til den stand den var i da Alf Prøysen bodde der. Han brukte patronymet Olafsen fram til 1938, da han skifta etternavn til Prøysen. Foreldrene bodde på plassen til sin død.
Alf vokste opp sammen med de to eldre søstrene Marie og Margit og pleiebroren Olaf Evensen. Plassen de bodde på hadde ti mål jord, noe av det utmark. De hadde også beiterett i skogen. Faren hadde arbeidsplikt på garden på sommeren, og fikk for det 50 øre dagen. På vinteren var faren i skogen på tømmerhogst. Det sier seg selv at dette betydde fattige kår for familien, men de hadde til å dekke basisbehovene.
Den unge Alf var liten av vekst og sykelig, og han var mye inne sammen med mora. Han trivdes med å lese og tegne, og han var god til det. Praktiske gjøremål var ikke like enkelt for ham. På skolen gjorde han det bra, og det ble redningen for ham. Som husmannssønn hadde han i utgangspunktet få valgmuligheter - det var forventa at han skulle ut i tjeneste på en gard når man var ferdig med skolen. Men konfirmasjonen i 1929 sto til karakteren meget god. Alf fikk et års fortsettelseskurs på skolen i nabobygda, og skoleåret 1931/32 var han på fylkesskolen i Ringsaker.
Han måtte allikevel etter hvert ut i tjeneste. Han begynte som griskokk, og ble etter en tid sveiser. Slik gikk det i noen år, fram til han i 1938 fikk et dikt på trykk for første gang. «Røde geranier» ble trykt i Kooperatøren, og senere i samme år ble flere dikt tatt inn i Arbeidermagasinet. Disse første diktene viser trekk fra Rudolf Nilsens diktning. Det var dikt fra en ung, stolt og sint husmannssønn, i flere tilfeller med revolusjonære vendinger.
Forfatterkarriere
I 1939 kom et dikt av en annen art på trykk. I «To vugger» kan man kjenne igjen den Alf Prøysen de fleste tenker på. Den skarpe, revolusjonære stilen er ikke der lenger; nå begynner man å se varmen og godmodigheten som prega ham senere. Prøysen ga likevel aldri slipp på sine tanker om rettferdighet, og i hans forfatterskap dukker ofte temaer som konflikten mellom gardsfolket og husmannsfolket opp. I en selvbiografisk tekst skrev han «Det er forskjell på folk. Og ingen stann var forskjellen så stor som over Hedemarken». Oppveksten i dette samfunnet prega ham som menneske og som forfatter gjennom hele livet. Et gjennomgangstema er gnienheten blant storbøndene og rausheten blant de som hadde lite, og denne rausheten og varmen skildrer Prøysen med stolthet. Storbondemiljøet på sin side blir ofte skildra med tydelig sarkasme, men hver gang man begynner å ane bitterhet i tekstene veies det opp av stoltheten av husmannsoppveksten. I Prøysens tekster etterlates det lite tvil om hvem som har det økonomiske overtaket, men heller ikke om hvem som har moralsk overtak. I femte bind av bygdeboka for Ringsaker, Ringsakboka (2001), blir Prøysens tekster ofte brukt for å forklare sider ved bygdesamfunnet. Bindet omhandler nettopp den perioden hvor Alf Prøysen levde i Ringsaker, og hans tekster skaper et levende bilde av den verden han opplevde.
Han reiste fra Ringsaker i 1932. Først var han et års tid på Kløfta, og så et år i Sørum. Han jobba som gardsarbeider, og fikk faktisk annenpremie i fjøsstell fra Ullensaker landbruksforening mens han var på Kløfta. Men på fritida skrev han. Nå var det ikke lenger bare dikt, men også viser for lokale revyer. I 1941 dro han ned til Oslo, hvor han oppsøkte Hansy Petra på Dovrehallen. Han viste fram noen av sine tekster, og de ble tatt godt imot. Hansy Petra kjøpte ni viser av ham, og ville ha flere. Det engasjementet fikk en brå slutt i 1942, da Dovrehallen brant. Prøysen måtte ha noe å leve av, så han tok jobb som gardsgutt på Vøyen i Asker. Der begynte han å skrive noveller, som i 1945 ble utgitt i samlinga Dørstokken heme på et lokalt forlag. Den fikk gode kritikker. I novellene beskriver han blant annet det klassedelte samfunnet på Hedmarken og det harde arbeidet i landbruket.
I krigsåra 1942–1945 var han også lærling ved Statens Småbrukslærerskole, og der skrev han tekster til og spilte i studentrevyene. Han var i 1946 med på oslostudentenes revy Ad Undas, der han blant annet framførte «Visa om Trygve Lie». På denne revyen gjorde NRK opptak, og Haakon Tveten på plateselskapet Columbia kom med et tilbud til Alf Prøysen om innspilling.
Debutplata inneholdt to sanger som tidligere hadde blitt refusert av Jens Book-Jenssen. Det ble ikke solgt mange eksemplarer, men Tveten hadde tro på Prøysens stemme. I 1948 prøvde de noe annet enn sentimentale sanger. Da kom barnevisene «Blåbærturen» og «Lillebrors vise», og de spreke visene «Husmannspolka» og «På Hamar med slakt». Dermed var gjennombruddet som artist et faktum, og det ble innleda samarbeid mellom Prøysen og komponisten Finn Ludt. Noen år senere begynte Prøysen også å jobbe sammen med Bjarne Amdahl. Viseboka Drengstu'viser solgt i mer enn 135 000 eksemplarer.
1948 ble et minneverdig år for Prøysen; han omtalte det selv som «det året je var sjenni». Ikke bare slo han gjennom som artist og tjente godt nok til å kunne leve av dette, han gifta seg også med sykepleier Else Storhaug (født 1916). Etter bryllupet flytta paret til Nittedal. Prøysen dro på turne rundt om i Norge med Cirkus Rex, og han opptrådte også for Tysklandsbrigaden i Tyskland sammen med Alfred Maurstad.
NRK begynte å bruke Prøysen mye. Han sang viser for voksne fra Store Studio, men huskes vel aller mest som den store barnetimeonkelen. Han begynte i Lørdagsbarnetimen, og fra 1951 var han i Barnetimen for de minste. Han begynte også å skrive Lørdagsstubber i Arbeiderbladet. Det skulle bli mer enn 400 av de korte stubbene. Noen av dem samla han selv i bøker, og etter hans død ble også de andre gitt ut i samlinger.
I de tidlige årene i NRK kom mange av hans mest kjente viser. Blant visene for voksne kan nevnes «Steinrøysa nedi bakken», «Kjæm du i kvell», «Ungkarssorg», «Klara på Dal» og «Næsning på Hamarmart'n». De fleste kjenner også barneviser fra denne tida, som «Musevisa», «Hompetitten», «Nøtteliten», «Helene Harefrøken» og «Bolla Pinnsvin». Suksessen varte til midten av 1950-åra, da salgstallene begynte å synke. Men Prøysen hadde mer å by på, og begynte som tekstforfatter for Nora Brockstedt. Med musikk av Bjarne Amdahl gjorde hun Prøysens tekst «Tango for to» til den første millionselgende norske låt. Den spredte seg også utenfor Norge, og ble til slutt en så stor landeplage at Radio Luxembourg knuste plata på lufta. I 1957 begynte han som redaksjonsmedlem i Søndagsposten, med Otto Nielsen som programleder. Prøysen sang egne og andres viser, og han trakk også fram andre håpefulle viseforfattere. Han oversatte også visetekster fra svensk, og hans egne viser ble oversatt til svensk. Prøysen oversatte også et hundretalls barnebøker.
Romanen Trost i taklampa fra 1950 ble en bestselger. Den handler om ei fabrikkarbeiderske, Gunvor Smikkstugun, som prøver å få med seg husmannsungdommen og tjenerne til et bedre liv i byen. De som satt med makta i bygda tok nesten livet av henne for å stoppe «flukten fra landsbygda». Romanen er en bitende satire som ble populær i de fleste kretser. Det store unntaket var blant gardsfolket i hjembygda. En som var av husmannsslekt hadde i utgangspunktet ikke noen høy stjerne i det miljøet, og med denne boka tok Prøysen det enda et hakk lenger. Han ble omtalt som «sviker og sosialist», og selv etter hans død har det vært mange som hadde vansker med å akseptere Prøysen da man i Ringsaker begynte å trekke turister til Prøysenstua. Mange ville helst at han skulle glemmes.
Trost i taklampa ble satt opp på Det Norske Teatret i 1952, og den ble filmatisert i 1955. I 1963 ble romanen så til Norges første musikal. Sølvi Wang spilte Gunvor, og visa «Blåklokkevikua» gikk som gjennomgangstema i musikalen. Musikken var ved Finn Ludt. Som litterært verk har ikke boka blitt framhevet noe særlig, men den har gode kvaliteter. Bruken av hedmarksdialekt er gjennomført, oppbygningen av teksten er god, og skikkelsene han skriver om er troverdige. Muligens er noe av grunnen til at den allikevel ikke har vært vurdert så høyt at den ble en bestselger, og dermed ufortjent havner i kategorien «kiosklitteratur».
Prøysen skrev også direkte for teateret. «Fløttardag» og «To pinner i kors» skrev han i sin helhet. Det samme gjelder barnemusikalen «Sirkus Mikkelikski», som også ble utgitt i romanform i 1963. Han skrev også tekster til andres musikaler. En kjent vise fra en slik produksjon er «Slipsteinsvæilsen», som ble sunget av Nora Brocksted i Hu Dagmar. Dette er en av de krassere tekstene hans, og Brockstedt fikk ikke spilt den inn før i 1972, to år etter Prøysens død.
En av de mest kjente barnebokseriene, som også gikk som opplesning på radio, var bøkene om Teskjekjerringa. Den første boka kom i 1957, og tre bøker til kom i 1960, 1965 og 1967. Det ble også gitt ut noen enkeltstående eventyr knytta til serien. Bøkene er oversatt til flere språk, og i Japan er det lagd tegnefilm basert på eventyrene om Teskjekjerringa. Bøkene slo først gjennom i Sverige, som Teskedgumman, og den ble der også spilt inn for fjernsyn. Prøysen opptrådte også selv på fjernsyn. Han spilte i Anne-Cath. Vestlys serie om Kanutten gatesangeren Romeo Clive. I likhet med Prøysen var også Vestly fra Hedmark, og hadde trukket mot Oslo for å leve som forfatter.
Fra midten av 1960-åra samarbeida Prøysen blant annet med Alf Cranner, og han skrev for Åse Kleveland og Birgitte Grimstad. Han oversatte i 1965 musikalen Trollmannen fra Oz, som ble fremført med Wenche Myhre i hovedrollen. Også i denne perioden skrev han kjente og kjære viser, som «Så seile vi på Mjøsa», «Du ska få en dag i mårå», «Jørgen Hattemaker», «Æille har et syskjenbån på Gjøvik».
Våren 1970 spilte Prøysen inn flere viseprogrammer. Han fikk Norsk Kulturråds ærespris, og begynte på opptak av en fjernsynsserie om sitt eget liv. Midt i produksjonen av denne døde han brått, bare 56 år gammel.
Ettermæle
.jpg)
Prøysens død utløste sorg over hele landet. Det ble raskt bestemt at han skulle gravlegges i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund, nær forfattere som Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson. At en som kom fra populærkulturen og skrev viser på dialekt ble vist en slik ære er et tydelig bevis på hvor stor betydning han hadde for folk. I 1970-åra var han umåtelig populær. Visene ble spilt i radio, fjernsynsprogrammene ble sendt i reprise og bøker kom i nye opplag. Det ble også gitt ut flere boksamlinger, noen av dem redigert av datteren Elin Prøysen. Det har også blitt skrevet flere bøker om ham. I 1980-åra avtok interessen noe, men fram mot 80-årsjubileet for hans fødsel i 1994 ble det igjen mye oppmerksomhet rundt Prøysen. Mot slutten av 1980-åra begynte istandsettelsen av Prøysenstua, som er et godt besøkt turistmål. Det ble satt opp en statue av Prøysen på Rudshøgda i 1989, laget av Sivert Donali. En byste av Prøysen laget av samme kunster ble satt opp i Moelv i 2011. Ved Det Norske Teateret står en statue som ble avduka i 1998.
Flere steder på Østlandet har veger som er oppkalt etter ham: Alf Prøysens vei i Nittedal, Alf Prøysens veg på Gjøvik, Alf Prøysens vei på Torp i Fredrikstad, Alf Prøysens veg på Hamar og Alf Prøysens vei på Kongsberg.
Prøysen er en av NRK-profilene som minnes i NRKs minnelund ved Bjørnstjerne Bjørnsons plass ved Marienlyst i Oslo. Monumentet hans er særegent: Det består av steiner samla inn fra alle landets kommuner lagt i ei røys, en referanse til visa «Steinrøysa nedi bakken».
Kilder
- Alsvik, Ola: Ringsakboka V: I krig og fred. 2001.
- Larsen, Svend Erik Løken: Alf Prøysen i Norsk biografisk leksikon
- Alf Prøysen på Wikipedia på bokmål og riksmål
Se også
- «Blåklokkeleiken», vals med tekst av Alf Prøysen. Han framførte den i Trost i taklampa.
Videre lesing
- Røsbak, Ove: Alf Prøysen : Præstvægen og Sjustjerna. Utg. Gyldendal. 1997. Digital versjon på Nettbiblioteket.
Eksterne lenker
- Alf Prøysen: bibliografi og diskografi, Nasjonalbiblioteket
- Prøysenhuset
- Alf Olafsen i Klokkerbok for Ringsaker prestegjeld, Ringsaker sokn 1923-1933 fra Digitalarkivet (konfirmasjon)
- Alf Prøysen i Historisk befolkningsregister.