Bedriftsidrett

Bedriftsidrett, det vil si organisert idrettsaktivitet med en bedrift eller annen type virksomhet som ramme, oppsto som konsept tidlig på 1900-tallet. Det kom trolig først som et sjølorganisert velferdstiltak. I en del bedrifter fikk man støtte fra eieren, dels fordi en del bedriftseiere ønska å være den milde patron overfor sine ansatte, og dels fordi man så at idrettsaktivitet kunne bidra til bedre helse i arbeidsstokken. Utover i 1920-åra ble bedriftsidretten politisert gjennom fagbevegelsen, og særlig etter opprettelsen av Arbeidernes Idrettsforbund i 1924 ble det arbeida aktivt for å få lag på så mange bedrifter som mulig. Etter krigen, da den organiserte idretten i Norge ble samla i Norges Idrettsforbund, oppsto det en mer organisert bedriftsidrett. I 2019 er Norges Bedriftsidrettsforbund det tredje største særforbundet under Norges Idrettsforbund, med over 300 000 medlemmer fordelt på rundt 4200 bedriftsidrettslag. Det organiseres turneringer i over førti idrettstgrener, og forbundet står også bak kampanjer som «Sykle til jobben-aksjonen».

Stålkameratene Reobert Eliassen, Mikal Hanssen og Emil Øverland stilte med egenproduserte nummerskilt på KMVs verkstedskirenn ca. 1952.

Foto: Ukjent

Bedriftsidretten i førkrigstida

Helt mot slutten av 1800-tallet arrangerte Akers Mek. Verksted skøyteløp for de ansatte på isen i Pipervika i Kristiania. Dette var mer som en idrettsdag å regne enn organisert bedriftsidrett. Men i 1908 kom det forslag om at Mekanikernes forening skulle opprette en turn- og idrettsforening for organiserte arbeidere. Det førte til opprettelsen av Fagforeningens Idrettsforening i 1909. Dette var heller ikke egentlig et bedriftsidrettslag, men et fagforeningslag som kunne samle fagorganiserte fra flere bedrifter.

Et av de første spor vi finner utafor hovedstaden er et skirenn for ansatte på Kaarbøs Mek. Verksted i Harstad i 1913, og dette «Verkstedskirennet» ble arrangert i mange år – og må sies å være kimen til Bedriftsidrettslaget MEKANO på KMV. Selv om laget ikke var det første i Norge, drev arbeiderne på verftet helt klart med pionervirksomhet.

I 1920-åra dukker det opp en rekke omtaler av bedriftsidrett i aviser, og spesielt i arbeiderpressa. Det er vanskelig å spore opprettelsen av enkeltlag. Vi vet at det i 1919 og 1920 ble oppretta en rekke lag særlig i området rundt Oslofjorden og i Trøndelag. Et eksempel vi kjenner fra denne tidlige perioden er Jordans arbeideres sportsklubb (JAS) som ble oppretta på A.S.W. Jordans børste & penselfabrikk i 1921, og som lenge var et av de ledende laga i byen.

Det politiske aspektet ved bedriftsidretten kom tydelig fram. Vi kan se på et eksempel på hvordan man omtale fenomentet i Norges Kommunistblad i 1924, i gjengivelsen av et opprop fra Den røde sportsinternasjonale:

[...]Borgerskapet begriper fullkommen turn- og idrettsorganisasjonenes betydning. Det benytter disse som et middel til aa korrumpere proletariatet. Arbeiderklassen gjenomtrenges av borgerlig tankegang og skaper derved aktive forsvarere og borgerlig kapitalistiske interesser først i den daglige utbytningskamp. Man kan her tenke på bedriftsidrettsforeninger under kapitalistisk ledelse, streikebrytere, samfundshjelper o.s.v. Dernest skapes forsvarere for de borgerlig kapitalistiske interessse i nuværende og fremtidige kamper ved chauvinistisk nasjonale organisasjoner, militær ungdomsforberedelse, nasjonal milits og meget annet. Arbeidernes turn- og idrettsforeninger maa istedetfor aa være et middel for borgerskapets klassekamp mot proletariatet bli til en betydningsfull faktor for proletariatet i arbeidernes og de fattige bønders verdenskamper for oprettelsen av en proletarisk samfundsordning. I klassekampens atmosfære kan det for de fagorganiserte heller ikke paa turn og idrettens omraade gis nogen «nøitralitet» og ingen «upolitisk» holdning. Samarbeid eller klasseforsoning med og i de borgerlige organisasjoner, overhodet med borgerskapet betyr forræderi mot proletariatets interesser.[...]

Dette sitatet var ikke uttrykk for et ekstremt synspunkt i 1924. AIF var klart dominert av kommunistene fram til 1931, og forbundet var medlem av Den røde sportsinternasjonale. Det var altså i dette politiske klimaet at kampen om bedriftsidretten sto: Enten borgerlige foreninger styrt av bedriftseierne og deres interesser, eller arbeiderstyrte foreninger som kunne styrke fagbevegelsens kamp.

I Norges Kommunistblad kan vi også lese at det i 1924 ble arrangert et stort stevne på Dælenenga idrettsplass i Kristiania, og at man hadde erfaringer fra et stevne året før. For å minske elitepreget måtte bedriftene stille med lag på fire mann – slik forhindra man at de som tilfeldigvis hadde en dyktig idrettsmann kunne være sikra seier. At det ble arrangert et slikt stevne viser ikke bare at man drev samlende og organisert virksomhet, men også at det må ha vært et visst antall bedriftsidrettslag på plass i hovedstaden på dette tidspunkt. Dette var i utgangspunktet et lokalt organisert stevne, men fra 1929 sto AIF som arrangør for stevnene på Dælenenga.

Utover i 1930-åra, og særlig etter kriseforliket i 1935 og Johan Nygaardsvolds regjerings tiltredelse samme år, ble idretten stadig mindre politisk motivert. Forhandlinger mellom arbeideridretten og de borgerlige foreningene tok til, og dette påvirka også bedriftsidretten.

Nyorganisering i etterkrigstida

Den 13. september 1940 kom det til en avtale mellom arbeideridretten og Norges Landsforbund for Idrett. De to forbundene skulle slås sammen. Kort tid etter ble lederen i AIF, Rolf Hofmo, arrestert og sendt til Sachsenhausen. Nasjonal Samling la idretten under et av sine departementer, og i protest mot nazifisering erklærte begge forbund idrettsstreik. I 1939 hadde Arbeidernes Idrettsforbund omkring 1200 bedriftsidrettslag blant sine medlemmer. I tillegg var det mange fagforeninger som hadde idrettskomiteer, og som stilte med bransjelag på stevner. Sammen med Landsforbundets lag stilte de trofast opp for idrettsstreiken, som var den første av de store sivile motstandsaksjonene under okkupasjonen.

I 1946 kunne samlinga av de to forbundene endelig gjennomføres, og Norges Idrettsforbund oppsto. Bedriftsidretten ble en viktig del av dette, og antall lag vokste kraftig i åra etter krigen. Fram til 1957 var den organisert direkte under idrettsforbundet. Et krav om eget særforbund for bedriftsidretten vokste, og den 23. og 24. november 1957 ble det holdt konstituerende forbundsting for Norges Bedriftsidrettsforbund. På det tidspunktet organiserte forbundet omkring 28 500 medlemmer i omkring 400 lag – per 2019 er både antall medlemmer og antall lag mer enn tidobla siden den gang.

Litteratur og kilder

• Bedriftsidrett : oppslagsverket om og for bedriftsidretten. Utg. Norges bedriftsidrettsforbund. 1988. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Dahl, Reidar: A.S W. Jordan børste & penselfabrik i årene 1937-1962. Utg. Jordan. 1962. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Fredriksen, Rune: Bedriftsidretten i Norge : Historikk, organisasjon, regler. Oslo. 2000. Digital versjon på Nettbiblioteket.