Bodøsaken
Bodøsaken var en smuglersak i Bodø i 1818. Den lokale hovedmannen bak smuglingsforsøket var handelmann Carl Johan Gerss, som forsøkte å ta inn varer for sin engelske handelspartner John Everth uten å fortolle dem. Forsøket ble avslørt, og dette utløste flere dramatiske hendelser og en stor skandale som også fikk politiske konsekvenser.
Opptakten
Carl Johan Gerss etablerte seg i 1814 i Bodø som handelsmann. I 1816 ble Bodø kjøpstad, og Gerss ble den 24. mars 1818 den første som ble innført i borgerboka. Gerss hadde møtt velvilje hos Herman Wedel-Jarlsberg, og fikk de tillatelser han trengte for å etablere seg. Han fikk også drahjelp fra amtmann Christen Elster, som leide ut bygninger på Nyholmen skanse til ham, i og med at skansen ikke lenger var fullt bemanna etter at Napoleonskrigene endte i 1814. Samtidig møtte han mye motstand fra handelsmenn i Bergen og Trondheim, som ikke likte at en utlending – Gerss var finsk-svensk – forsynte seg av handelen med Nord-Norge.
I 1816 annonserte Gerss at han samarbeida med det engelske firmaet Everth & Son, drevet av John Everth. Han begynte sommeren det året å bygge på Nyholmen. Dette førte til problemer med Hundholmen faktori, som hadde forbeholdt seg retten til å bygge på holmen da de solgte eiendommen til staten i 1810. Det ble en del fram og tilbake omkring dette, og etter en tid ble Gerss' leieavtale med staten oppsagt.
I desember 1816 kom det en ny toller til Bodø, Henrik Helliesen. Han hadde vært tollbetjent i Egersund, og fikk jobben i Bodø da tollstedet ble oppretta der. Gerss prøvde å vinne velvilje ved å tilby seg å bekoste tollbod og tollerbolig på fastlandet, dersom han fikk kjøpe bygningene på Nyholmen. Men armédepartementet ville ikke selge; selv om krigen var over følte man behov for å beholde skansen for å beskytte Bodø i tilfelle en ny konflikt skulle bryte ut. Gerss fikk sommeren 1817 beskjed om at han måtte flytte ut fra statens bygninger senest juli 1818. Tolleren skulle flytte inn der.
Smugling
Våren 1818 var nok Gerss temmelig desperat, og det var også hans engelske partnere. De fylte tre skuter – «Commerce d'Anvers», «St. John» og «Forsøget» – med kostbare varer som tobakk, sirup, rom og bygg, og sendte dem mot Bodø. John Everth var selv med på «St. John». Planen var at Gerss skulle finne et godt sted å ta i land varene uten å fortolle dem, og at fortjenesten skulle brukes til å kjøpe varer i Bodø. «Commerce d'Anvers» ankom først, og Gerss gikk om bord. Det kom to tollere, men den ene ble sjenka full og den andre ble stengt inne i en kahytt. Skuta seilte så inn til Bodø havn, der Gerss jagde bort en tollvakt. Men så kom Henrik Helliesen, og han ble de ikke kvitt. Han beslagla flere hundre kilo tobakk og noen tønner rogn. Gerss skrev den 14. juni til Everth & Son at alt så ut til å gå bra, men den 27. samme måned måtte han erkjenne at Bodø nok ikke var så lovløst som engelskmennene trodde. Han hadde både tolleren, fogden og den ledende handelsmannen Christian Albrecht Jackhelln etter seg. «Commerce d'Anvers» måtte forlate Bodø uten varer, og reiste i stedet nordover på hvalfangst.
«St. John» kom seg ikke fram til Bodø. Skuta la ut fra England 15. juni, og den 29. samme måned stranda hun ved Røst. Det ble ikke noen store skader på skipet, og til tross for at det dukka opp en toller ble varene smugla i land. Blant annet henta gjestgiver Lorck i Storvågen et parti rom.
«Forsøget» ble advart mot å komme til Bodø, og seilte i stedet til Storvågen. Der ble en del varer smugla i land. Deretter plukka «Forsøget» opp Everth og en del varer fra «St. John» ved Røst. Både «Forsøget» og «St. John» seilte til Bodø tidlig i september. På veien ble det blant annet smugla inn varer på Værøy og Arnøy. Mannskapet hadde også stjålet sauer noen steder. Det lå i september 1818 tre smuglerskip på Bodø havn, for «Commerce d'Anvers» kom tilbake. Mannskapene utgjorde en nokså stor flokk, men toller Helliesen gikk allikevel i gang med å beslaglegge varer. Han reiste også opp til Storvågen, hvor han fant smuglervarer fra skutene.
Midt oppi den engelske smugleraffæren forsøkte Gerss seg også på noe mer. Han lasta galeasen «Oscar» med tørrfisk, tran og rogn, og sendte av gårde skuta uten å betale eksporttollen. Han meldte fra til fogden at skipet hadde seilt uten hans tillatelse. Fogden forsøkte å stoppe «Oscar», men ved Helligvær måtte de gi opp. Men så ble det storm i Vestfjorden, og skuta endte i Ørsvåg med en del skader. Der befant tilfeldigvis Helliesen seg. Han avhørte skipperen, og det viste seg at det hele var et forsøk på å unndra tollavgifter. Senere dukka det også opp et brev fra Everth som bekrefta dette.
Utkastelse og arrestasjoner
I Bodø hadde Everth fått losji hos Gerss på Nyholmen. Der bodde han den 24. september 1818. Gerss skulle som nevnt ha flytta fra stedet i juli 1818, men han hadde to ganger fått utsettelse. Nå var det nok, og fogd Juel med sin fullmektig og fire mann kom for å foreta utkastelsesforretning. Gerss nekta å stå opp, og Everth snakka med fogden. Det ble hissig stemning, og fogden dro for å hente flere menn. Da han kom tilbake var hans menn som var blitt igjen kasta ut, og døra var stengt. Fogden sprengte døra, og kom inn til Gerss, Everth og sju engelske sjøfolk i stua. Sjøl var han helt alene, for hans menn sto igjen utafor. Han trakk derfor sabelen, noe som førte til at Everth retta en pistol mot ham. Fogden satte sabelspissen mot brystet til Everth, og gjorde det klart at dersom han skjøt, ville fogden gjennombore engelskmannen. Nå kom fogdens menn seg endelig inn, og situasjonen roa seg ned. Som følge av trusselen mot fogden ble Everth og fem andre pågrepet samme dag, og satt i arrest på lensmannsgården på Hernes. Gerss ble pågrepet noen dager senere, men ble nokså raskt løslatt mot kausjon.
Everth framstilte det hele som et angrep på den engelske nasjon. Engelskmennene ble behandla godt i arresten; Everth ble faktisk innlosjert i lensmannens finstue, mens lensmannsfamilien flytta opp på loftet. Den 22. november ble de løslatt mot garanti. Det var Christian Jakhelln som stilte garantien på hele 1500 speciedaler; han fikk mot dette sikkerhet i varer på Nyholmen.
Flukt
Everth bodde på et av skipene i havna vinteren 1818/1819. Det ble etter en tid reist tiltale, men både fogd og sorenskriver var på reise, så det drøyde å få opp saken for retten. Da man endelig var klar for rettsmøte viste det seg at man ikke hadde noen tolk. Sorenskriver Henrik Hornemann Rist kunne ikke engelsk. Han fant en tolk, men denne ble ikke godtatt av de tiltalte. De foreslo på sin side Gerss' fullmektig Melchier Koch, men det kunne ikke sorenskriveren godta. Dermed ble det å vente på en tolk fra Trondheim. Koch hadde forøvrig ikke vært involvert i smugleraffæren; han hadde fra tidlig i 1818 til oktober samme år vært ute på handelstokt.
I februar 1819 la Helliesen merke til at det skjedde noe om bord på «Commerce d'Anvers» og «Forsøget». Han ba amtmann Johan Ernst Berg om å gripe inn. Tredve mann ble beordra til Nyholmen skanse for å få utlevert gevær og skudd. Men dette var under lofotfisket, så det var ikke lett å samle mannskapene. Den 28. februar ba Everth lensmannen om å komme til ham på skuta, og da han kom med to mann ble de plassert bakbundet i kahytten. Deretter sendte Everth bud på fire mann til fra Nyholmen - også de ble tatt til fange. Han gjentok operasjonen, og til slutt var det elleve nordmenn på båten og bare seks eller sju på holmen. Everth gikk i land med et tjuetalls mann med geværer og harpuner. De avvæpna mannskapet på Nyholmen og låste dem inne. Fogden ankom da stedet, men etter et varselskudd fra en av skutene holdt han seg borte. Dermed kunne «Forsøget» og «Commerce d'Anvers» sette seil og komme seg ut av havna uten at kanonene på skansen var til fare for dem. Lensmannen og de andre ti nordmennene ble satt ut i en lettbåt en halv fjerding fra Bodø. Båten var dårlig, men det var godt vær så de kom seg trygt i land.
Etterspill
Toller Helliesen beslagla etter flukten det aller meste av varebeholdningen Everth hadde etterlatt på Nyholmen. Det var blant annet nær 3000 tønner rug og mer enn hundre tønner rom der. Gerss mente at en del av varene var hans, og Melchior Koch leverte inn protest mot beslaget. Det ble også komplikasjoner med Jakhelln, som jo hadde fått en del av varene i pant for garantien han stilte. I og med at Everth rømte ville han ikke få tilbake disse pengene, og måtte i stedet får varer. Våren 1819 ble kaoset komplett fra Everths tidligere forretningspartner David Stead kom til Bodø og kunne fortelle at varene ikke tilhørte verken Everth eller Gerss. Bankierhuset i London som hadde finansiert Everths forretninger krevde også sitt, og gjestgiver Lorck i Storvågen mente å ha kjøpt en del av varene. Når man i tillegg tar med at dette for en stor grad dreide seg om smuglergods var det en vanskelig floke å nøste opp i for fogd og sorenskriver.
Everth forsøkte å bli renvaska etter flukten. Han ville at det engelske diplomatiet skulle utøve press mot Norge og Sverige, og han hadde planer om å bli utnevnt til engelsk konsul i Bodø for å sikre sin posisjon. Nå kom også Francis Garden Denovan inn i bildet. Han henvendte seg til Storbritannias minister i Stockholm for å få ham til å ta opp saken med regjeringa. Et betydelig antall brev gikk fram og tilbake mellom England og Sverige. Det er tydelig at de som var involvert visste lite om saken; statsminister Peder Anker skrev om «Nyholmen i Finmarken», så her visste man ikke engang hvor det hadde funnet sted.
I den første engelske redegjørelsen fra juni 1819 var hele saken snudd på hodet. Det var Everth som hadde forfatta den, og det ble framstilt som om han var offer for handelsmenn fra Bergen og Trondheim og norske embetsmenn som gikk disses ærend. Han beskrev arresten på Hernes som en underjordisk kjeller der de nesten ble oppspist av rotter – han bodde som nevnt i virkeligheten i finstua. Angrepet på Nyholmen ble framstilt som et forsøk på å ta tilbake varer som var urettmessig beslaglagt.
Saken ble gjort ekstra vanskelig av den trege postgangen i Nord-Norge. Det tok lang tid før andre versjoner enn Everths nådde politikere og embetsmenn i Stockholm. Da man endelig etter flere måneder var klar til å komme med en uttalelse, krevde utenriksministeren, grev Lars von Engestrøm, at varer som hadde blitt henta ut av beslaget måtte godtgjøres, og at gjerningsmennene måtte straffes for angrepet på embets- og tjenestemenn. Francis Denovan skjønte at alt var tapt for Everths krav, ettersom det nå var tydelig hva saken egentlig dreide seg om. Men han kom i stedet med en påstand om at det var David Stead som eide både skip og last. Dette gjorde han til tross for at Everth flere ganger hadde erklært at han var eieren, og han hadde til og med krevd erstatning på rundt 100 000 pund. Etter å ha fått se papirene, der Everths navn var skrevet inn, satte Denovan i gang med å lage nye papirer med Stead som eier. Han benytta seg også av uoverensstemmelser mellom fraktdokumenter og toller Helliesens oppgaver. Forklaringa på forskjellen var enkel: Det hadde blitt smugla i land varer før Helliesen kom om bord. Men dette skulle brukes til å felle Helliesen, som var blitt Everths erkefiende. Her ble det også brukt mot Helliesen at han hadde tatt imot en veksel på femti pund. Helliesens forklaring var at han så at den var falsk, og han hadde raskt levert den videre til sokneprest Arnoldus Schytte. For å skaffe bevis ble det lagt en ny falsk veksel som ble sendt til Stockholm gjennom det engelske gesandtskapet. Det var heldig for Helliesen, for de glemte at originalen alt var sendt inn, og det ble tydelig at det var et forsøk på å fabrikere bevis. Begge versjoner av vekselen befinner seg nå hos Riksarkivet.
Denovan forsøkte fortsatt å få britene til å utøve press mot Norge, og fikk gesandten i Stockholm til å minne von Engestrøm på at de britiske tollsatsene skulle revideres. Hvis man i den forbindelse nevnte saken i parlamentet ville det føre til negative holdninger til Norge og Sverige. Med vanskelig økonomi i Norge måtte det unngås at tollsatsene ble økt. Dermed ble det nødvendig å holde saken unna domstolene. Karl Johan utstedte en resolusjon, der han konkluderer med at saken ikke kan avgjøres slik man først ønska, og at det av hensyn til norsk handel var nødvendig å unngå domstolsbehandling. Denovan skulle forhandle med statssekretær Poul Christian Holst om erstatning. Han krevde først at Everths og Steads krav skulle betales i sin helhet, noe som førte til brudd. Etter en tid la Denovan fram en spesifisert oppgave over kravene. Av de omkring 45 bilagene var de fleste falske. Sluttsummen endte på omkring 40 000 pund. Holst konkluderte med at samtlige krav var uberettiga, og at den norske stat hadde betydelige motkrav. Denovan hadde også forfatta et anklageskrift mot norske myndigheter, noe Holst satte lite pris på. Det ble igjen trua med engelske tiltak mot norsk handel, og forhandlingene ble tatt opp igjen for tredje gang. Den 22. juni 1821 ble de sluttført. Fra norsk side gjorde man ingen formelle innrømmelser, og man godtok ikke erstatningskravene. Allikevel skulle det gis erstatninger på totalt 18nbsp;000 pund, hvorav 2500 ble utbetalt kontakt og resten ble gitt som tollfritak. Dette var svært store summer, og det må sies at saken var et totalt nederlag for Norges del.
Gerss har vært fraværende i alt dette. Han forlot Norge tidlig i 1819, og bosatte seg i England. Det ble ikke reist sak mot ham. Han døde i 1843 på et fattighus i London.
Etterspill - del to
I 1824 ble saken tatt opp på Stortinget av Arnoldus Schytte. Poul Holst fikk i oppdrag å forfatte en redegjørelse til det neste Stortinget, i 1827. Det endte med sterk kritikk mot regjering og utenriksminister, og det var tett på at det ble tatt ut riksrettstiltale.
David Stead meldte også sin ankomst på ny. Han kom til Christiania, og hevda at han var uvitende inndratt i bedrageriforsøk. Han hadde ikke mottatt noen erstatning. Han la fram bevis for at Denovan hadde forfalska bevis i saken. Han forsøkte å få ut de 45 bilagene Denovan hadde levert i erstatningssaken, men de viste seg å ha forsvunnet. Men det ble stadig tydeligere at Denovan hadde levert inn en rekke falske dokumenter i saken. Dette ble behandla i Stortinget, og utenriksministeren kontakta sin motpart i England, utenriksminister Palmerston. Sistnevnte nekta å ta opp saken. Stead fortsatte å jobbe med saken, og ga i 1838 ut ei bok. Ludvig Mariboe skrev også ei bok retta til det engelske parlamentet der han krevde gjenopptakelse av saken.
Denovan presterte å søke om å bli visekonsul i Norge. Han fikk ikke godkjenning av den norske regjeringa, men etter noen år ble han faktisk konstituert konsul i Christiania i en kort periode. En av de som hadde lagd falske dokumenter for Denovan, John Crowe, ble i 1823 britisk konsul for Nordkapp, men i 1835 ble han fjerna av den engelske regjeringa etter at Stead la fram bevis for hans rolle i saken. Crowe hadde frekkhetenes nådegave; han reiste til Stockholm og klarte å bli forfremma til konsul i Christiania. Det var han helt til 1875, da han ved sin avgang ble hylla av byens mest framtredende menn.
Sorenskriver Rist, fogd Juel og toller Hellisen hadde fått mange anklager retta mot seg fra Denovan. En del av dette endte i rettsvesenet, og alle tre ble frikjent fra samtlige anklager. Helliesen fikk en irettesettelse for å ha kommunisert direkte med departementet i stedet for å henvende seg til amtmann Berg, som han ikke kom godt overens med. Både Rist og Hellisen fikk også noe kritikk for å ha vært for skarpe. Men i denne saken synes det klart at det er Rist, Juel og Helliesen som er de som kom ut av det hele mer æra i behold.
Litteratur
- Coldevin, Axel: Bodø by 1816–1966. Utg. Bodø kommune. [Bodø]. 1966..