Bugøynes

Bugøynes (Finsk/Kvensk: Pykeijä, Nordsamisk: Buođggák) er et fiskevær i Sør-Varanger kommune i Finnmark, som ligger innenfor Bugøya på sørsiden av Varangerfjorden. Bygda ble befolket av finske innvandrere på 1800-tallet. Finsk er et språk som brukes daglig, derfor har fiskeværet fått kallenavnet Pikku-Suomi på finsk (norsk: Lille-Finland). Hovednæringene i Bugøynes er fiske, turisme, kongekrabbefangst og eksport, og i dag bor det ca. 200 mennesker her.

Bugøynes ved Vestersandfjæra.

Foto: Magnus Berg (1996).

Bygda har forbindelse gjennom fylkesvei 355.

Bosetting og innvandring i Bugøynes

I 1760-årene har det bodd samer i Bugøynes. Etter grensedelingen med Sverige i 1751 ble Bugøynes regnet til Norge og ikke til fellesdistriktene som de øvrige deler av kommunen. Den spredte faste bosetting av samer og nordmenn skapte ikke noen tett bebyggelse slik den sterke innvandringen fra Finland gjorde i 1850-60 årene.

Bugøynes ble bosatt av finske og svenske emigranter på 1800-tallet. De første innvandrerne slo seg ned rundt 1840. De svenske emigrantene kom stort sett fra Tornedalsområdene, mens den finske emigrantstrømmen kom fra et større område som omfattet Lapplands len ned til Oulu i Norra Österbotten. De fleste innvandrerne som kom til Bugøynes kom fra Sodankylädistriket og Kittiläområdet. Fiske ved fjorder langs hele ishavskysten ga arbeid til innvandrere både på hav og på land, til alle årstider. Bygdene rundt Varangerfjorden ble godt kjent i Finland og Sverige. Det var vanlig at menn kom til bygdene for å fiske, etter hvert hendte det at de bosatte seg, mens kone og barn fulgte etter på et senere tidspunkt.

Bugøynes og utviklingen av bosetningen i bygda var, utover 1800-tallet, ikke gjenstand for samme oppmerksomhet som resten av Sør-Varanger, når det gjaldt å sikre norske interesser. Dette til tross for at bosetningen her etter 1860 besto av nærmere 100% emigranter fra Finland og Sverige. Den manglende oppmerksomheten omkring utviklingen på Bugøynes skyldtes at stedet ikke hadde vært oppfattet som fellesdistriktet, men som en del av Norge.

Faktorer som påvirket utvandring fra Nord-Finland og Nord-Sverige var at det på midten av 1800-tallet var nedgangstider i disse områdene. De store hungersårene var i 1867 og 1868, men også årene før hadde det vært uår. Det var avlingssvikt som resulterte i nød, sult og sykdommer.

Næringer

Fiske

Fra 1860-årene og til 1906 var Bugøynes eneste tettbebyggelse i Sør-Varanger. Bugøynes var meget søkt som fiskevær. Det var nært til fiskeplassene og nært til Vadsø med mange fiskeoppkjøpere. Den eneste næringsvei av betydning var fiske. Det ble fisket torsk, sei, laks, sild og lodde. Stedet var et viktig fiskevær, og startet med handel i 1803. Bugøynes var lenge det eneste stedet i Sør-Varanger hvor man brukte garn til fangst av torsk og sei, og skal også være stedet man begynte med laksefiske i sjøen. Det skal ha vært i 1879, da fangstmannen Johan Pedersen fra Bugøynes satte garn ved Revholmen i Kjøfjord.

Tidligere hadde dette laksefisket vært drevet av skoltesamene. Lenge var Bugøynes senteret for laksefiske, først med garn og senere med nøter. Rundt år 1900 begynte laksefiske etter vestlandsmodellen med kilenot. Laksefisket varte i ca. fire måneder. Det var fredning i helgene, fra lørdagskveld til morgenen på mandager. Lenge var Bugøynes senteret for laksefiske. Her ble det fisket mest laks i hele landet. Egen lakselov av 1905 førte til regulering med krav om faste lakseplasser i området. Fiskerne måtte da sende inn søknad om å få sine faste lakseplasser. Politiet fordelte disse plassene. Laksefisket fikk en meget stor betydning for bosettingen i fjordstrøkene. Fiskeoppkjøperne pakket fisken i kasser, som de sendte sørover. Laksen ble en stor eksportvare for bygda.

Husdyrhold

Husdyrhold og andre binæringer har hatt stor betydning for fiskeværets befolkning. Som binæring kunne folk i bygda blant annet selge melk. Fra oversikten over husdyrhold og netto inntekt ved salg av melk i Bugøynes i 1929, står det oppført: antall kyr 29, samlet inntekt kr. 3976,-, inntekt pr. ku kr. 137,-. I de fleste familier hadde de kyr og sauer. Av kyr fikk de melk, og av sauer fikk de ull til votter, sokker, strømper og andre klær. Sauene ble klippet to ganger i året. Det var også noen som hadde hester i bygda. De ble brukt til all slags arbeid, både til jordbruk og arbeid med fisk. Hestene fraktet blant annet fisk til hjellene for henging.

Hovednæringene i dag

I dag (2020) er hovednæringen i Bugøynes fiske og kongekrabbefangst. Bygda blir kalt for kongekrabbe-hovedstad. Selskapet Norwegian King Crab, med hovedsete i Bugøynes, eksporterer kongekrabbe til hele verden. Antall turister har også økt i fiskeværet, noe som har gjort at turistnæringen har vokst. Bugøynes har hatt en sterk nedgang i verdiskapning fra primærnæringene de siste 20 år. I perioden 2000-2019 har antall arbeidsplasser i sjømatnæring og annen primærnæring blitt redusert, det samme er tilfellet i privat næring.

Skole og religion

I folketellingen av 1865 er det oppført at 9 personer i bygda forstår norsk. De fleste innvandrerne var lesekyndige. Flere hadde med seg bøker. "Sions sanger og salmer" og "Utvalgte salmer og sanger" var de vanligste salmebøkene blant læstadianerne. En religiøs tekstskrivingstradisjon med religiøse sanger og taler var mer naturlig enn annen litteratur på den tiden, fordi læstadianismen var den dominerende bevegelsen i flere finske bosettingsområder.

Mellom 1867-1870 ble det på frivillig basis oppført en skolebygning i Bugøynes. Bygget ble påbegynt i 1867 ved hjelp av innsamlede midler fra innbyggerne. Pådriverne for byggingen var læstadianerne, og det var meningen at bygget skulle brukes til forsamlingslokale for dem. Men det holdt ikke til å fullføre huset. Staten kom inn og fullførte bygget, mot at det ble brukt til skole. Bygget fikk støtte fra staten, Finnefondet, brennevinsavgiftskassa og kommunen. Bygget ble også brukt som samlingslokale for bygdas befolkning og som bedehus for læstadianerne.

Mellom 1860 og 1870 ble ABC, stavetabeller, katekismen og bibelhistorien oversatt til finsk. Men i 1870 årene ble kravet til fornorskning innskjerpet. Målet var mest undervisning på norsk, og bruken av finsk ble innskrenket. Myndighetene ville hindre at finsk ble for dominerende i lokalmiljøer med samisk og/eller finsk kultur. Tiltak som ble iverksatt var blant annet å bremse den finske innvandringen til Nord-Norge. Staten ønsket å få flere nordmenn til å bosette seg i de utsatte områdene. Det ble gjort assimileringsforsøk på samer og kvener. Skolen og kirken ble brukt aktivt i fornorskingsprosessen. På denne tiden kom læstadianismen for alvor til Bugøynes, og oppbyggelsesskriftene var skrevet på finsk. Innvandrerne ville at barna skulle få høre Guds ord på finsk.

Den skjerpede språkpolitikken fikk også følger for utgivelse av lærebøker med dobbel tekst. I 1884 og tiden etterpå kom det ikke ut flere finsk-norske lærebøker til bruk i skolen. Dette gjaldt også i kristendomsundervisningen, hvor norsk tekst skulle legges til grunn når læreren gjennomgikk pensum. Alle finske og samiske barn skulle lære å lese, snakke og skrive på norsk. Dette falt ikke i god jord hos læstadianerne. I Bugøynes uteble den forventede fremgangen i norsk. De sosiale kreftene utenfor skolen gjorde slik at barna fikk få muligheter til å praktisere det norske språket. Språket hjemme var finsk. Samtalene i skolegården foregikk ofte på finsk. De finskspråklige barna var i flertall på skolen og i skolegården. Dette gjør at det finske også står sterkt i Bugøynes i dag (2020).

Bruken av kven-begrepet i Bugøynes

Kvener, også kalt norskfinner, kven-finner, finskættede eller etterkommere av finske innvandrere, er medlemmer av ei folkegruppe med kjerneområde i Nord-Norge og med finsk opphav. Blant befolkningen i Bugøynes har ikke ordet "kven" blitt brukt. De fleste i fiskeværet opplevde ordet som en negativ betegnelse, og derfor unngikk man å bruke det. Debatten om kven-begrepet har blusset opp flere ganger de siste tiårene, og er spesielt pågående i dag (2020).

Kilder

• Lane, Pia. "Språkskifte og identitet blant kvener og canada-finner" i Kvenene: i går og i dag. Utg. Tromsø museum - Universitetsmuseet. 2008. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Salangi, Alf: Bugøynes-Pykeijä. Utg. Hugin. 2010. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• [Sør-Varangers historie]. Utg. Historielaget. 2003. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Kvener på Lokalhistoriewiki
• Qvigstad, Just: Bosætningen i Sør-Varanger før 1870. Utg. Tromsø Museum. Tromsø. 1926. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Qvigstad, Just: kvænske indvandring til Nord-Norge. Tromsø. 1921. Digital versjon på Nettbiblioteket.