Emanuel Winge
Emanuel Fredrik Hagbarth Winge (født 20. desember 1827 i Fredriksvern, død 18. november 1894 i Kristiania) var lege og professor i medisin. Foreldrene var marinekaptein Gerhard (Gert) Johan Winge og Karen (Kaja) Helene, f. Lerche. Emanuel Winge giftet seg i Christiania 11. november 1864 med Hulda Sophie Hübert (1835–1913). Blant deres barn var legen Gerhard Johan Winge (1867–1945), som var faren til møbeldesigneren Bendt Winge (1907–1983). Ifølge folketellingen 1865 bodde Winge i Nedre Torvegade 2, mens han ifølge folketellingen 1885 hadde adressen Kongensgade 29 og ifølge folketellingen 1891 var bosatt i St. Olafs plads 1 - alle i hovedstaden.
Karriere
Winge avla examen artium i 1845 og medisinsk embetseksamen (med laud) i 1851. Han gjorde 1851–1853 kandidattjeneste ved alle Rikshospitalets avdelinger samt ved Fødselsstiftelsen etter tur. Winge var overlege ved Grønland Choleralazarett under koleraepidemien høsten 1853. Han var i 1854 skipslege under fregatten «Freya»s tokt til Østersjøen og fungerte 1855-1857 som jernbanelege.
Rundt 1860 fant det sted enorme endringer i den medisinske vitenskapen i Europa ved at den tusenårgamle humoralpatologien ble avløst av celluarpatologiens oppfatninger. I sentrum for dette stod den tyske patologen Rudolf Virchow. Allerede i 1851 hadde den senere så sentrale skikkelsen i norsk helsevesen Christian Thorvald Kierulf – som også var en fetter av Winge – studert hos Virchow i Würzburg. Det var Kierulf som var foranledningen til at Winge med offentlig stipend april 1857–mai 1858 studerte patologisk anatomi hos Virchow, anvendt medisinsk kjemi / urinanalyse hos Heller samt klinisk medisin hos Traube og Oppolzer. Det var også Kierulf som tok initiativet til å opprette et patologisk laboratorium på Rikshospitalet og som høsten 1858 fikk utnevnt Winge til prosektor ved dette etter at han noen måneder hadde virket som reservelege ved Rikshospitalets medisinske avdeling.
Det er korrekt å si at Winge var den som først og fremst brakte den nye celluarpatologien hit til landet. De to små laboratorierommene i det gamle Rikshospitalets bakbygning i Grubbegata ble et medisinsk sentrum. Eldre medisinske professorer og overleger kom dit for å høre Winges mening. Flere av byens leger kom dit med problemer som de trodde kunne bli løst kjemisk eller mikroskopisk. Der fikk de vitenskapelig interesserte unge legene sin første utdannelse i mikroskopi av patologiske preparater. Alt lå vel til rette for at Winge skulle kunne danne en medisinsk skole her i Norge, men slik gikk det imidlertid ikke.
Allerede vinteren 1858–1859 var Winge på en ny utenlandsreise, også nå til Berlin hos Virchow, men også til andre universitetsbyer i Europa. Virchow ble i 1859 innbudt av den norske regjeringen til å studere spedalskheten, og Winge ledsaget ham på reiser i Bergenhus og Trondheims stiftamt. Winge ble etter hvert en viktig person i det medisinske fakultetet. Han var fra 1864 og to år framover dets sekretær. Man gjorde seg stor nytte av Winges evner til å klare opp i vanskelige og kontroversielle fakultetssaker i hans mangeårige senere funksjon ved fakultetet.
Som et tegn på at de nye patologiske læresetningene slo igjennom i Norge, ble det opprettet et spesielt professorat for Winge. Han ble 14. september 1866 utnevnt til professor i medisin – spesielt i alminnelig patologi og patologisk anatomi. Andreas Conradi, som var professor i spesiell patologi og terapi samt overlege ved Rikshospitalets medisinske avdeling, ble imidlertid syk. Winge vikarierte for ham. Etter Conradis død ble han 20. februar 1869 utnevnt som dennes etterfølger uten konkurranse i denne enda mer betydningsfulle stillingen.
Winges virksomhet i denne sentrale lærerstillingen er et viktig stykke av den medisinske utviklingen her i landet. Når det kan hevdes at han «ikke dannet skole», beror nok det på at han manglet en særlig evne til å gi vitenskapelige impulser eller ikke oppmuntret sine underordnede til å gjøre selvstendige undersøkelser. Selv fikk heller ikke Winge skrevet så mye og ingen større sammenfattende verker. Hjalmar Heiberg og Emanuel Winge oppdaget i 1869 Den Winge-Heibergske infektiøse endokarditt (sammenhengen mellom betennelse og endokarditt, altså en feil på hjerteklaffen).
Fra 1873 var Winge medlem av redaksjonen for Norsk magasin for lægevidenskaben. Han deltok mye i det naturvitenskapelige og medisinske internasjonale samarbeidet, særlig innen Norden. Under Uppsala Universitets Jubelfest i 1877 ble Winge utnevnt til æresdoktor ved det medisinske fakultetet. Han var fra 1868 medlem av Videnskabs-Selskapet i Christiania. Winge var religiøst innstilt og var formann for Komitéen for Lægemissionen på Madagaskar.
Carl Birger van der Hagen skriver dette om Emanuel Winge i Norsk biografisk leksikon: «[Winges] fremste innsats var å bringe de store nye oppdagelser fra den oppblomstrende patologiske anatomi inn i den praktiske kliniske medisin, og bruke naturvidenskapelige metoder og kjemiske og mikroskopiske observasjoner fremfor den klassiske empiri. For mange årskull medisinske studenter stod [Winge] som en eksponent for den mangesidige, logiske, deduktive diagnostikk. Han tålte ingen „genial” lyndiagnose, og var en streng, men utpreget rettferdig eksaminator. Han fremhevet heller ikke seg selv som allvitende: „Da Winge engang eksaminerede sig selv”, het det ved en „Oktoberfest”, „gav han sig ikke bedre enn 10.”»
Emanuel Winge er gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo.
Kilder
- van der Hagen, Carl Birger. Winge, Emanuel Fredrik Hagbarth. Norsk biografisk leksikon.
- Emanuel Winge i Historisk befolkningsregister