Emmanuel Besigye
Emmanuel Besigye (født 26. september 1935 i Uganda, død 5. august 1981 i Narvik) var professor i medisin og røntgenlege. Han kom til Norge som flyktning sammen med sin familie i 1976, etter at han som diktatoren Idi Amins livlege frykta at han var i ferd med å falle i unåde.
Han ble mot slutten av 1960-åra gift med sykepleier Julia Besigye, som han ble kjent med under medisinstudier ved Makere-universitetet i Kampala. De to første barna deres var dødfødte, så sønnen, forfatteren Bertrand Besigye, vokste opp som enebarn.
Uganda hadde blitt selvstendig fra kolonimakta Storbritannia i 1962, men forble medlem av Det britiske samveldet. Dette ga muligheter for å studere i England, og både Emmanuel og Julia Besigye fikk stipend for spesialiseringsstudier ved Cambridge University. Han ble røntgenlege. Med sin utdanning fra England var han ettertrakta blant Ugandas elite, og da Idi Amin forstua hånda var det Besigye som gjorde undersøkelsene. Det førte til at han ble utnevnt til livlege for diktatoren. I 1974 begynte Amin å mistenke at Besigye var spion. Det er ingen grunn til å tro at det lå noe i det; det var typisk for Amin at hans paranoide trekk tok overhånd. Dersom man falt i unåde, var resultatet gjerne at man ble drept, og også familien var i fare. Det var også et skremmende tegn at to tidligere livleger hadde blitt likvidert.
Etter å ha overveid hva de skulle gjøre en tid, bestemte paret seg for å flykte. Besigye hadde norske venner fra studietida i England, og fikk hjelp av dem slik at familien kom seg til Norge. Situasjonen var så klar at de i løpet av få måneder fikk innvilga politisk asyl, og i 1976 bosatte de seg i Tromsø. Der fikk Besigye både et professorat ved Universitetet i Tromsø og jobb som røntgenlege på regionssykehuset. Et par år senere flytta de til Narvik, der han hadde fått jobb på Narvik sykehus.
Besigye engasjerte seg i situasjonen i sitt fødeland, og representerte Uganda group of Human Rights i Skandinavia. Han omtalte i et intervju i 1979 Amin som «Afrikas Adolf Hitler», og fortalte at de fleste ugandere i Norge – det var omlag tolv afrikanske og 280 asiatiske ugandere i landet den gang – gjerne ville flytte tilbake etter diktatorens fall.[1] Samtidig var det en usikker situasjon, og med en sønn på sju år var det tryggest å vente.
I august 1981 døde Besigye på sin arbeidsplass på Narvik sykehus. Han hadde diabetes, og det skal ha vært komplikasjoner i forbindelse med dette som førte til hans død. Bertrand Besigye omtaler i diktet «Soldaten ved veisperringen mellom Katalemwa og Kampala» farens død som «vanskjøtseldrapet på Narvik Sykehus».[2] Det ble holdt minneandakt i sykehuskapellet, mens begravelsen fant sted i Uganda.
Referanser
- ↑ «90 prosent av alle ugandere vil hjem» i Vårt Land 1979-04-18. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ Besigye 2010: 17.
Litteratur og kilder
- Emmanuel Besigye i Historisk befolkningsregister.
- Besigye, Bertrand: Og solen tilber ingen andre guder enn sin egen styrke. Utg. Aschehoug. Oslo. 2010. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Cissé, Yacoub og Bertrand Besigye: «Et møte med forfatteren Bertrand Besigye» i Afrikanere i Norge gjennom 400 år =. Utg. Afrikanere i Norge. 2011. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Dødsanonse i Nordlys 1981-08-22. Digital versjon på Nettbiblioteket.