Festningsverk
Festningsverk, det vil si forsvaranlegg av alle slags typer, har en historie som går tilbake til førhistorisk tid. De eldste vi kjenner i Norge er bygdeborgene. De fleste av den er fra jernalderen, men det er også noen borger fra bronsealderen. Derfra kan vi følge utviklinga fram til vår egen tid. Den ble drevet av et kappløp mellom angriper og forsvarer, der ny våpenteknologi varen av de viktigste faktorene - mens enkle tørrmurer var nok til å verge seg mot spyd og stokker, ble det senere nødvendig med tykke murer for å motstå beleiringsvåpen og betong for å motstå bomber og artilleri. Fra høymiddelalderen finner vi de store borgene i byer, og senere ble det kystforsvaret som ble det viktigste. Festningsverkene i Norge omfatter også mange anlegg som ble bygd av den tyske okkupasjonsmakta under andre verdenskrig.
Med unntak av bygdeborgene er ansvaret for mange av festningsverkene lagt under Forsvarsbygg.
Historie
Som nevnt i innledninga er de eldste festningsverkene vi kjenner i Norge fra bronsealderen, i form av bygdeborger. Slike fortsatte man å bygge i jernalderen. De er gjerne lagt på høyder der terrenget gjør det vanskeligere for en angriper å innta borgen. Tørrmuren er ikke anlagt etter noen spesiell plan, men følger konturene i terrenget og bruker gjerne naturlige hindre som klippeframspring som en del av forsvarsverkene.
I kilder nevnes det palisadeverk i vikingtid og middelalder. Slike tømmervegger holdt for å stoppe piler og spyd, og med en plattform langs toppen kunne forsvarere kaste eller skyte ned på angriperne. Treverket var selvsagt utsatt for brann, men i praksis er det ikke lett å få helt tømmer til å ta fyr under et angrep, og ild ville også holde angriperne unna lenge nok til at forsvarerne kunne trekke seg tilbake til neste linje. Palisader ga dermed ofte et svært godt vern. De var også billige og enkle å sette opp; man trengte ikke spesialiserte håndverkere, men kunne bruke lokale folk.
De planmessige steinfestningene kommer først i middelalderen. I Norge ble det aldri særlig mange av dem. Årsaken til dette er nok en samspill mellom to faktorer: Det var ikke så mange steder man trenge en borg for å sikre området, i og med at det ikke fantes så mange byer i landet i middelalderen, og Norge hadde ikke en tallrik adel som hadde ressurser til å befeste sine boliger. På De britiske øyer finner vi en helt annen tilstand; selv om de største festningene også der er knytta til kongen og hans fremste hærførere, ville enhver baron med noe ressurser til rådighet bygge seg en befesta steinbolig, og om mulig utvide det til en borg. I Norge er det også nokså få borger knytta til kontroll over ferdselsveier, fordi svært mye av transporten gikk langs kysten. Det var derfor viktigere med en god flåte enn faste støttepunkter. Det finnes et par unntak, som Mjøskastellet og Valdisholm, som kontrollerte vannløp i innlandet.
Flere av de største festningene i landet ble bygd i høymiddelalderen. Håkon V Magnusson lot bygge Akershus, Båhus og Vardøhus, samt at han fikk bygd ut Tunsberghus. Bakgrunnen var at med en tiltagende sentralisering trengte kongen å ha kontroll over byene, og dette gjorde han ved å bygge festninger og å innsette betrodde menn som slottsherrer. Å bygge slike festninger var langt mer kostbart og tidkrevende. Materialet er dyrere, fordi stein er mer kostbart å transportere, og man måtte ha fagfolk til å tegne ut og bygge festningene.
I høymiddelalderen begynte artilleriet å melde sin ankomst. Man hadde lenge, helt siden antikken, hatt kastemaskiner av forskjellig slag som kunne gjøre stor skade på en festningsmur, men med kruttvåpen ble trusselen langt større. Festningsbygging har alltid vært en del av våpenkappløpet, der man har tilpassa seg til nyvinninger. I tidligere tider var våpenkappløpet mer en kappgang enn det vi har sett i nyere tid; utviklinga gikk sakte. Man fikk bedre buer, og armbrøsten kom, men prinsippet var det samme, og man kunne beskytte seg nok ved å gjøre murene litt tykkere og skyteskårene litt smalere. Med kruttvåpen endra dette seg dramatisk. Man måtte nå gjøre murene betydelig sterkere, og det holder ikke å bare gjøre dem tykkere. Man måtte også forsøke å dempe belastninga på murene, noe som ble gjort ved å legge jordvoller som absorberer energi mye bedre enn stein. På festningene måtte man også få på plass kanoner, og det ble raskt klart at det var viktig å kunne bestryke murene, det vil si at man kan skyte langs muren mot en angripende fiende. Dermed kom bastionsystemet, med utstikkere der man anla kanonplattformer. En la også inn flere og skarpere vinkler for å minske effekten av kuler som traff muren, eller i beste fall å få dem til å sprette unna med minimal skade på festningen. I tillegg til bastionsystemet kom også tenaljesystemet, der man har en stjerneforma ringmur. Denne tillater også bestryking langs murene, og kan kombineres med et indre bastionsystem. Kravet til fagfolk som tegna festningene økte, og mange av festningene som ble anlagt fra 1500-tallet og senere i Norge er tegna av militæringeniører som ble henta inn fra utlandet,særlig fra Nederland og Frankrike. Tegningene av festninger fra 1500- og 1600-tallet viser ofte svært regelmessige byggverk; i realiteten måtte de tilpasses til naturforholdene. Mange av idealmodellene var nok langt enklere å konstruere i flate land som Nederland og Danmark, mens man her i Norge gjerne fikk mer uregelmessige festninger. Bastions- og tenaljesystemene er allikevel synlige i mange av dem.
Denne formen for festninger holdt man seg til helt til slutten av 1800-tallet. Da kom det nye utfordringer i form av langt mer effektive kanoner. De skjøt ikke lenger hovedsakelig runde kuler eller kardesker, men høyeksplosive granater. I grensebefestningene som ble anlagt mot slutten av 1800-tallet og fram til 1905 finner vi mye av det gamle systemet, rett nok i form av mindre skanser og ikke så mange større festningsverk. Men man begynte også å bruke betong, som ble støpt med former som fikk granater til å gli av og gjøre minst mulig skade. En sprenggranat som eksploderer på overflaten av en mur gjør langt mindre skade enn om den treffer direkte og borer seg litt inn i muren først.
På 1900-tallet ble denne utviklinga fulgt opp. Det ble støpt kanontårn med betong og/eller panser over kanonene, og man prioriterte mindre skanser og kystfort framfor store anlegg. Under andre verdenskrig viste tyskernes lynkrig på kontinentet tydelig av statisk forsvar ikke lenger var nok til å holde en fiende unna. Oscarsborg festning, som ble bygd på midten av 1800-tallet, klarte å gjøre stor skade på fiende i 1940, og Hegra festning holdt ut lenge, men mot en mobil fiende med luftherredømme var festningsverkene dømt til å mislykkes over en viss tid.
I dag baserer man forsvar først og fremst på mobile enheter, og de fleste festningsverk er forlengst nedlagt som aktive militære støttepunkter. Mange av de mindre forfalt kraftig, men i senere år har Forsvarsbygg, ofte i samarbeid med lokale krefter, brukt betydelige ressurser på å stoppe forfall og å gjøre anleggene tilgjengelige for allmennheten.
Kilder
- Nasjonale festningsverk på Forsvarsbyggs nettside.
- Kavli, Guthorm: Norges festninger. Utg. Universitetsforlaget. Oslo. 1987.