| Om Husmannsvesen
|
 Husmannsmonumentet på Steinberg/Toten økomuseum. Skulptør: Erik Tandberg. Monumentet var reist i 1977, og blir bekranset hver 1. mai, her i 2005. Foto: Torveig Dahl Husmannsvesenet i Norge hadde sin største utbredelse på 1700- og 1800-tallet, men hadde eksistert i mindre omfang lenge før det. Det kulminerte midt på 1800-tallet, da det fantes nær opp mot 90 000 husmenn i landet, med eller uten jord, jamført med rundt 113 000 gardbrukere med smått og stort. Dette gjorde husmennene til den største gruppen av eiendomsløse i bondesamfunnet.
Husmannsvesenet var i all hovedsak avviklet før andre verdenskrig. Betegnelsen husmann har hatt mange betydninger. Det har forandret seg over tid og variert fra distrikt til distrikt. På 1700- og 1800-tallet var imidlertid hovedbetydningen en beboer på en plass som han leide av en gardbruker mot betaling i form av pliktarbeid og/eller pengeavgift. Plassfamiliene tilhørte nesten utelukkende arbeiderklassen i bygdene. De fleste plassene ga mulighet for litt jordbruk («husmenn med jord»), men det kunne også dreie seg om en snau tomt («husmenn uten jord»). Husmannsplassen var ikke skyldsatt (matrikulert) som egen landbruksenhet og beskatningsobjekt. Den hadde altså ikke eget matrikkelnummer, men var en integrert del av husbondsgarden. (Bygslet man matrikulert jord, var man å betrakte som leilending.) Husene på plassen var ofte husmannens egne, og var gjerne laftede tømmerhus som kunne flyttes til en annen plass dersom husmannen flyttet.
Årsakene til framveksten av husmannsvesenet er sammensatte. Det som oftest blir trukket fram som hovedfaktorer, er befolkningsveksten og lovgivning som begrenset gardeiernes rett til å dele gardene i selvstendige, mindre gardsbruk.I et videre perspektiv kan en se husmannsvesenet som et arbeidssystem, en av flere tenkelige måter å skaffe tiltrengt arbeidskraft på, særlig til landbruket, og dermed levebrødsmuligheter for nye familier i et førindustrielt samfunn. Fordelen med husmannsvesenet i denne sammenhengen var at det sikret stabil og stedbundet arbeidskraft til en næring som mest var avhengig av sesongarbeidskraft, ikke heltidsansatte arbeidere. Unge mennesker uten utsikt til å arve gard eller annen næring, kunne i en husmannsplass se muligheten til å stifte og forsørge egen familie med egen bolig.Husmannsstanden ble nemlig et reservoar av arbeidskraft også for andre næringer enn jordbruket, så som i skogbruks- og trelastvirksomheten, bergverksdrift, håndverksnæringer osv. Les mer ...
|
|
|
| Smakebiter
|
 Murane etter husmannsplassen Svee under Sør-Hole i Lesja. Plassen vart rydda kring 1762 og fråflytt ca. 1790. Foto: Arnfinn Kjelland er eit oversyn over dei buplassane som er kartlagt og plassert i denne kategorien gjennom arbeidet med Bygdebok for Lesja i åra 1981–1996. Til saman er talet på registrerte stader der det har vore busett folk i ein periode, og som i ein del av den busette perioden må kunne kallast husmannsplass, stugu, småbruk (utan skøyte) og liknande, drygt 600. Les mer …
 Støylo 1.1.2006. Foto: Aanund Olsnes Støylo i Bykle kommune har tunet sitt oppi bakkane vestom Strandestøyl og nordom Storstein. Eigedomen vart formelt utskilt frå Systog Trydal så seint som i 1919, då Tarjei Olsson Trydal skreiv skøyte til den yngre broren Ånund, men bruket var etablert som plass ei god tid fyre dette.
Dei fyrste me veit om budde her er oppskrivne i 1865-folketeljinga som fylgjer:
| Thoræ Olsdatter
|
Pige med Plads
|
ug
|
52
|
| Berget Olsdatter
|
do
|
ug
|
47
|
Aldersoppgåvene i folketeljinga tykkjest så rette som ein kan vente, ettersom Tore var fødd 1814 og Birgit i 1820. Ugifte jenter med sin eigen husmannsplass var ikkje særleg vanlege, korkje i Bykle eller andre stader, men når ein finn døme på det, kan ein vera tolleg sikker på at det dreiar seg om gardmannsdøtrer som, heller enn å verta gåande som tenestejenter for bror sin, har fått seg plass som erveoppgjer. Såleis også her: Tore og Birgit var døtrene av Olav Tarjeisson i Systog og kona, Eli Åsmundsdtr.. Då foreldra utpå 1840-talet overlet bruket sitt til eldstesonen og sjølve tok foddog, fekk dei to ugifte døtrene bygsle Støylo på livetida. Les mer …
 Systog Bratteland etter oppdemminga av Bossvatn. Foto: Folke Nesland (1978) Systog låg jorde i jorde med Nordstog, og var ein av Brattelandgardane i Bykle kommune. Bruket vart formelt utskilt frå hovudbølet så seint som i 1917. Men då hadde det eksistert som ein eigen verestad i minst 90 år.
Under omtalen av den udela garden har me fortalt at Ånund Mikkelsson Bratteland og Kjersti Olavsdotter, kona hans, budde her, iallfall frå 1827 til 1832, og sidan frå 1837 til 1845. Dei neste me veit var her er Bjørgulv Tarjeisson og Targjerd Kjetilsdotter.
Bjørgulv var oppsitjar og sjølveigar i Systog, heilt sikkert i åra 1859-1864, men truleg åtte han bruket frå 1852.
- Bjørgulv Tarjeisson Bratteland, f 1833, til Amerika med heile huslyden 1866
- g 1859 m Targjerd Kjetilsdtr. Harstad, f 1832. Born:
- Gunhild, f 1860
- Kjetil, f 1862
- Ingebjørg, f 1865
Foreldra åt Targjerd var Kjetil Danielsson Harstad og kona, Ingebjørg Tjodgeirsdotter, f Kvestad. Les mer …
 På Strandestøyl ca 1960. Han som sit og spikkar er Olav G. Holen jr. Foto: Folke Nesland Strandestøyl er ein støyl på nordsida av Bossvatn i Bykle kommune, austom Brotteli og like aust for Bosbekk, elva som renn or Brottelidalen. Her er steinut og bakkut med dyrka jordstykke ned mot Bossvatn. Staden var i bruk som husmannsplass i lange tider, men nett kor lenge det var folk her, er me usikre på. Dette heng i hop med at me ikkje kan vita heilt sikkert kven som var dei fyrste til å slå seg ned her, jamvel om me kan slå fast at det var den eine av to huslydar.
Likevel vil me halde ein knapp på Olav Åsmundsson frå Berdalen og Ingebjørg Jonsdotter frå Brotteli. Om det er rett at desse var dei fyrste, vart plassen busett på 1750-talet.
Det andre paret det kan vera tale om er Ånund Såvesson frå Vatnedalen og Torbjørg Tarjeisdotter frå Nesland. Om desse var dei fyrste på Strandestøyl, var her ikkje folk fyrr utpå 1770-talet.
Grunnen til at dette spørsmålet ikkje utan vidare kan avgjerast, og dermed treng noko drøfting, er kyrkjebokføringa. For prestane nytta sjeldan bruks- eller plassnamn som etternamn eller «adresse» i kyrkjeboka, men skreiv som regel opp folk med namnet på den matrikkelgarden dei høyrde under. Dertil kjem at det stundom var noko opp og ned med statusmarkeringane, slik at ein ikkje alltid kan sjå om vedkomande var husmann, innerst, bruksmann eller sjølveigar. Les mer …
 Plassen Rødkilden på Svartskog (Akershusmuseet) var en husmannsplass under Søndre Oppegård like inn til grensen mot Ås kommune, øst for Sjødal. Navnet kommer sikkert av at vannet i brønnen har et rødbrunt, jernlignende skum på overflaten. Det er da også funnet mye jernmalm i området. Fra Rødkilden gikk det en tømmervei til Kastet i sørvestenden av Gjersjøen. Plassen ble fraflyttet midt på 1960-tallet. På stedet er det funnet en steinøks fra Nøstvetperioden Rødkilden sto ubebodd og forfalt i mange år og brant til slutt ned julaften i 2008. Les mer …
 Låven på Kaggen gror ned. (2009) Kaggen var en gård i Aker kommune, i det nåværende Oslo. Husa på Kaggen står fortsatt, som IKEA Furusets nærmeste nabo. Gården hadde ku helt til 1992, som den siste i Groruddalen. I dag (2007) hører fortsatt 20 mål til
eiendommen, men dette brukes ikke til jordbruksformål.
Kaggen var opprinnelig en husmannsplass under Stubberud, og kan dokumenteres i kirkebøkene fra midt på 1700-tallet. Den 10. mars 1748 ble Lars Kaggens barn, Christine, gravlagt. At Kaggen var husmannsplass, ses for eksempel i kirkebokinnføringer som "Kaggeplads" (1752). Ca. 1834 ble Kaggen sjøleierbruk. Les mer … |
|
|
| Se også
|
|
|
|
|
| Kategorier for Husmannsvesen
|
|
|
|
|
| Andre artikler
|
|
|
|
|
|
|
|
