| Om Husmannsvesen
|
 Husmannsmonumentet på Steinberg/Toten økomuseum. Skulptør: Erik Tandberg. Monumentet var reist i 1977, og blir bekranset hver 1. mai, her i 2005. Foto: Torveig Dahl Husmannsvesenet i Norge hadde sin største utbredelse på 1700- og 1800-tallet, men hadde eksistert i mindre omfang lenge før det. Det kulminerte midt på 1800-tallet, da det fantes nær opp mot 90 000 husmenn i landet, med eller uten jord, jamført med rundt 113 000 gardbrukere med smått og stort. Dette gjorde husmennene til den største gruppen av eiendomsløse i bondesamfunnet.
Husmannsvesenet var i all hovedsak avviklet før andre verdenskrig. Betegnelsen husmann har hatt mange betydninger. Det har forandret seg over tid og variert fra distrikt til distrikt. På 1700- og 1800-tallet var imidlertid hovedbetydningen en beboer på en plass som han leide av en gardbruker mot betaling i form av pliktarbeid og/eller pengeavgift. Plassfamiliene tilhørte nesten utelukkende arbeiderklassen i bygdene. De fleste plassene ga mulighet for litt jordbruk («husmenn med jord»), men det kunne også dreie seg om en snau tomt («husmenn uten jord»). Husmannsplassen var ikke skyldsatt (matrikulert) som egen landbruksenhet og beskatningsobjekt. Den hadde altså ikke eget matrikkelnummer, men var en integrert del av husbondsgarden. (Bygslet man matrikulert jord, var man å betrakte som leilending.) Husene på plassen var ofte husmannens egne, og var gjerne laftede tømmerhus som kunne flyttes til en annen plass dersom husmannen flyttet.
Årsakene til framveksten av husmannsvesenet er sammensatte. Det som oftest blir trukket fram som hovedfaktorer, er befolkningsveksten og lovgivning som begrenset gardeiernes rett til å dele gardene i selvstendige, mindre gardsbruk.I et videre perspektiv kan en se husmannsvesenet som et arbeidssystem, en av flere tenkelige måter å skaffe tiltrengt arbeidskraft på, særlig til landbruket, og dermed levebrødsmuligheter for nye familier i et førindustrielt samfunn. Fordelen med husmannsvesenet i denne sammenhengen var at det sikret stabil og stedbundet arbeidskraft til en næring som mest var avhengig av sesongarbeidskraft, ikke heltidsansatte arbeidere. Unge mennesker uten utsikt til å arve gard eller annen næring, kunne i en husmannsplass se muligheten til å stifte og forsørge egen familie med egen bolig.Husmannsstanden ble nemlig et reservoar av arbeidskraft også for andre næringer enn jordbruket, så som i skogbruks- og trelastvirksomheten, bergverksdrift, håndverksnæringer osv. Les mer ...
|
|
|
| Smakebiter
|
Husmannsvesenet var utbredt i Bærum og var på sitt høyeste i 1851 med 231 registerte husmenn og håndverkere, med i prinsippet tilsvarende antall plasser, 113 med og 118 uten jord, de siste hovedsakelig håndverkere.
Husmannsplassene var ofte i marginale områder, ikke med den beste jorden. De kunne være på fem til seks dekar med en liten stue med jordkjeller og en eller to uthus. Noen plasser, særlig de opp mot skogkanten kunne ha et større areal på 10-15 dekar eller mer. Særlig plassene under Bærums Verk hadde større areal og tilgang på mer skog. Les mer …
 Åsdokk 1965. Foto: Fjellanger-Widerøe Åsdokk er eit småbruk sunnanfor sjølve Trydalskvelven i Bykle kommune, omlag i breidd med Grasbrokke, men på vestsida av Smidjehylen. Kvifor bruket i den gamle gards- og ættesoga (18) vert omtala som Åstog er uvisst, ingen andre kjelder kjenner den namneforma, og at Åsdokk er det rette vert stadfest av stadnamna på austsida, Kvernhusåsen og Åsdekkane.
Som så mange av småbruka i Bykle har også dette opphavet sitt i ein husmannsplass, og Åsdokk var plass under Nordstog. Her budde ingen i 1865, men i 1875 var her både rudd og busett. Det viktigaste som skjedde med Nordstog Trydal i tida mellom 1865 og 1875 var at Knut Hallvardsson Hisdal i 1867 fekk hand om garden. Knut Hallvardsson var son åt Gunvor Folkesdotter, som var syster av Åse Folkesdotter, kona åt Olav Salmundsson, som var fyrste oppsitjaren me veit om i Åsdokk.
Olav og huslyden hans hadde i årevis fyrr dei kom hit flakka og flutt som bruksfolk (medbrukarar) frå den eine garden til den andre. På denne bakgrunnen kunne ein halde det for truleg at Knut Hallvardsson, straks han fekk tak i Nordstog, sette bort Åsdokk til morsystera og mannen hennes. Husmannskontrakt fekk dei også, «paa lengstlevendes levetid», som det heitte, men den vart ikkje skrive fyrr nokre år seinare, i 1875, då plassen var ferdig etablert. Les mer …
 Det andre Grop-bildet som Per P. Ravnsborg tok i 1914. Stuggua står fortsatt (2011), men uthusa er borte.  Beitet i Gropen 9. mai 2011. Sauen går foreløpig på kulturbeitet ovafor. Foto: Trond Nygård Gropen og Sørli er to tidligere sjølstendige småbruk i Nordlia (Østre Toten), som sia 1983 har vært drevet som ett bruk. Gropen hadde gnr. 138, bnr 6, mens Sørli hadde gnr. 138, bnr. 13. Eiendommen har i 2010 ca. 29 mål dyrka jord og 11 mål skau/beite. I Gropen/Sørli er det sauer, og jorda brukes til grasproduksjon for disse.
Gropen var opprinnelig husmannsplass under storgarden Askjum, men ble fradelt som sjølstendig bruk i 1898. I 1904 fikk Hans Børrehaug skjøte på bruket fra Anton Alfstad, som da hadde Askjum. Alfstad solgte store deler av enga og skauen til nyoppretta småbruk. I 1919 ble Sørli fradelt Gropen, og dermed ble enda ett nytt bruk ble bygd opp. I 1981 kjøpte Arvid Elvsborg Sørli, men bare to år seinere ble han også eier av Gropen. To bruk ble igjen ett, slik situasjonen var før 1919. Les mer …
 Bråte ca 1930 (ukjent fotograf) Gnr 34/5 på Svartskog i Oppegård kommune. Brodde (1557), Brote (1560), Braate. Husmannsplass under Søndre Oppegård på toppen av Sandvadbakken. Ryddet ca 1200 eKr. Driftsbygning fra før 1850, stall fra 1920, fjøs fra 1916 og vedskjul fra før 1850. Tilhørte Ljansbruket og A/S M & H Ingier. Siden 1910 forpaktet av Jallis Pettersen Bråten. 61 mål innmark (1939). Les mer …
 Njårdhallen ligger på Makrellbekken. (2012)  Bysten av Gregers Gram, utført av Nina Sundbye. I bakgrunnen den gule, vernede forretningsgården fra 1930. Makrellbekken er et boligstrøk i Bydel Vestre Aker og Bydel Ullern, Oslo. Området ligger mellom Sørbyhaugen og Montebello i sør og Holmen i nord, og er karakterisert av villabebyggelse. Området har også siden 1935 hatt stoppested på Røabanen, og har en dagligvareforretning i Øvre Smestadvei 2 (Rimi), samt en forretningsgård fra 1930, arkitekt Gudbrand M. Øiseth i Øvre Smestadvei 1, som er vernet etter Plan- og bygningsloven og huser nå hagemøbelforretningen Hus & Hage. Idrettshallen Njårdhallen og Njårds tennisbaner ligger også her. Sørkedalsveien er både gjennomfartsåre i området og grense mellom de administrative bydelene. Området har navn etter de to husmannsplassene under Nedre Smestad Øvre Makrellbekken og Nedre Makrellbekken som lå ved Makrellbekken stasjon på Røabanen, på hver side av der hvor Bernhard Herres vei kommer ut i Sørkedalsveien.
Disse hadde igjen navn etter bekken Makrellbekken. Navnet var opprinnelig Markskillebekken, og henspiller på at bekken utgjorde grensa mellom utmarka til gardene Holmen, Huseby, Voksen og Skøyen. Les mer …
Husmannslovgivningen frem til 1814: Husmannsvesenet var lite regulert før midten av 1700-tallet. Til da var det kapitel 5 om kontraktsinngåelser i Christian den Vs Norske lov man tok som utgangspunkt i forbindelse med tvister om husmannsavtaler. Denne krevde ingen skriftlig kontrakt. Det er flere mulige årsaker til at husmannsvesenet var så svakt regulert. En forklaring var at husmennene utgjorde en så liten del av befolkningen før 1700- tallet at det ikke ble ansett som nødvendig å ha egen lovgivning for dem. Les mer …
|
|
|
| Se også
|
|
|
|
|
| Kategorier for Husmannsvesen
|
|
|
|
|
| Andre artikler
|
|
|
|
|
|
|
|
