| Om Husmannsvesen
|
 Husmannsmonumentet på Steinberg/Toten økomuseum. Skulptør: Erik Tandberg. Monumentet var reist i 1977, og blir bekranset hver 1. mai, her i 2005. Foto: Torveig Dahl Husmannsvesenet i Norge hadde sin største utbredelse på 1700- og 1800-tallet, men hadde eksistert i mindre omfang lenge før det. Det kulminerte midt på 1800-tallet, da det fantes nær opp mot 90 000 husmenn i landet, med eller uten jord, jamført med rundt 113 000 gardbrukere med smått og stort. Dette gjorde husmennene til den største gruppen av eiendomsløse i bondesamfunnet.
Husmannsvesenet var i all hovedsak avviklet før andre verdenskrig. Betegnelsen husmann har hatt mange betydninger. Det har forandret seg over tid og variert fra distrikt til distrikt. På 1700- og 1800-tallet var imidlertid hovedbetydningen en beboer på en plass som han leide av en gardbruker mot betaling i form av pliktarbeid og/eller pengeavgift. Plassfamiliene tilhørte nesten utelukkende arbeiderklassen i bygdene. De fleste plassene ga mulighet for litt jordbruk («husmenn med jord»), men det kunne også dreie seg om en snau tomt («husmenn uten jord»). Husmannsplassen var ikke skyldsatt (matrikulert) som egen landbruksenhet og beskatningsobjekt. Den hadde altså ikke eget matrikkelnummer, men var en integrert del av husbondsgarden. (Bygslet man matrikulert jord, var man å betrakte som leilending.) Husene på plassen var ofte husmannens egne, og var gjerne laftede tømmerhus som kunne flyttes til en annen plass dersom husmannen flyttet.
Årsakene til framveksten av husmannsvesenet er sammensatte. Det som oftest blir trukket fram som hovedfaktorer, er befolkningsveksten og lovgivning som begrenset gardeiernes rett til å dele gardene i selvstendige, mindre gardsbruk.I et videre perspektiv kan en se husmannsvesenet som et arbeidssystem, en av flere tenkelige måter å skaffe tiltrengt arbeidskraft på, særlig til landbruket, og dermed levebrødsmuligheter for nye familier i et førindustrielt samfunn. Fordelen med husmannsvesenet i denne sammenhengen var at det sikret stabil og stedbundet arbeidskraft til en næring som mest var avhengig av sesongarbeidskraft, ikke heltidsansatte arbeidere. Unge mennesker uten utsikt til å arve gard eller annen næring, kunne i en husmannsplass se muligheten til å stifte og forsørge egen familie med egen bolig.Husmannsstanden ble nemlig et reservoar av arbeidskraft også for andre næringer enn jordbruket, så som i skogbruks- og trelastvirksomheten, bergverksdrift, håndverksnæringer osv. Les mer ...
|
|
|
| Smakebiter
|
 Fra sundstedet på Sæter. Alfred Rustad i knickers var eier av bilen som ble fraktet over Glomma i en spesialdesignet ferge beregnet for transport over elver og sund av karjoler og senere biler. Foto: Ukjent (ca. 1930) og småbruket Sætersundet (gnr. 54/6) i tidligere Vinger kommune har fått navnet etter sundstedet på eiendommen. Dette var nok ikke noe offentlig sundsted siden behovet for overfart over Glomma mellom Sæter og Rustad søndre var forholdsvis liten, og ikke slik som ved Tråstadsundet nær Kongsvinger 4 km lenger sør. Opprinnelig lå husene på Sætersundet nede ved elva hvor det også var båtstø. Senere ble bebyggelsen lagt på oversiden av riksveien. Les mer …
 Kleivane. Foto: Torstein Jansen Kleivane er en tidligere husmannsplass under gården Landsverk i Gjerstad kommune.
Plassen ble ryddet og bosatt i 1850 av Alis Haraldsdatter Landsverk og Kristen Olsen Mæsel. De fikk bygselsrett på «Vegårskleivane». Da Kirsten i 1852 fikk arvefeste med husverket, vedrett, og beite var den årlige leia 3 spesidaler – eller 3 ukers slått på Landsverk.
Alis Haraldsdatter døde på nyttårsaften i 1858. I 1860 gifter Kristen Olsen seg igjen. Han var blitt 42 og et halvt og giftet seg med pige Kari Madsdatter Mostad, 27 og et halvt år.
I 1865 er det folketelling, og på husmannsplassen var buskapen på plass. En hest, ei ku, to sauer og sju geiter. Utsæden er på 1/24 tønne eller ei notting bygg og 3 tønner poteter. Ei tønne er 139 liter.
Lasse Sonesen Kveven kjøpte husmannsplassen i 1868 av Kristen, og giftet seg med Kjersti Haralsdatter Melås samme år. Sone, Liv og Liv ble født i Kleivane.
Sone Lassesen Kleivane arva plassen i 1935 etter faren. Sone ble gift med Marte Haraldsdatter Haukås i 1899. Sone levde hele livet sitt i Kleivane og livnærte seg som skomaker. Sone og Marte fikk barna Lasse 1900, Kjersti 1902, Harald 1904, Ingeborg 1906, Olav 1908, Gunstein 1910, Ånon 1912 og Karen Lovise 1914.
Sone fikk oppleve å få skjøte på Kleivane den 28. november 1953. Les mer …
 Skuggen var i 1820 den eneste husmannsplassen under Atlungstad (utsnitt fra Chr. Collins kart, NGO) Skuggen var en husmannsplass under garden Atlungstad i Nordlia (Østre Toten kommune). Stuggua er for lengst revet, men har etterlatt seg spor i terrenget, på kart, i kirkebøker og muntlig tradisjon. Skuggen er med på et kart fra 1820, som den eneste Atlungstad-plassen. I 1854 ble ifølge kirkeboka Johanne Marie "Atlungstadskuggen" født. Hun og foreldra flytta kort tid etter til en annnen husmannsplass, nemlig Larssvea. Kartet fra 1820 viser at Skuggen lå helt nede ved Mjøsa, der det fremdeles er synlige hustufter (2010). Stranda her er nordvendt og skyggefull, noe som vel forklarer navnet.
Ingeborg Sæther (1921-2010) var av den gamle Atlungstad-slekta, og hun viderefortalte tradisjonen om "a Ænne Skuggen". Dette var ei husmannskjerring som ble enke, og da mannen skulle begraves, ble det oppdaga at kista var for stutt! Hva gjorde den arme enka med dette? Les mer …
 Plassen Rødkilden på Svartskog (Akershusmuseet) var en husmannsplass under Søndre Oppegård like inn til grensen mot Ås kommune, øst for Sjødal. Navnet kommer sikkert av at vannet i brønnen har et rødbrunt, jernlignende skum på overflaten. Det er da også funnet mye jernmalm i området. Fra Rødkilden gikk det en tømmervei til Kastet i sørvestenden av Gjersjøen. Plassen ble fraflyttet midt på 1960-tallet. På stedet er det funnet en steinøks fra Nøstvetperioden Rødkilden sto ubebodd og forfalt i mange år og brant til slutt ned julaften i 2008. Les mer …
 Låven på Kaggen gror ned. (2009) Kaggen var en gård i Aker kommune, i det nåværende Oslo. Husa på Kaggen står fortsatt, som IKEA Furusets nærmeste nabo. Gården hadde ku helt til 1992, som den siste i Groruddalen. I dag (2007) hører fortsatt 20 mål til
eiendommen, men dette brukes ikke til jordbruksformål.
Kaggen var opprinnelig en husmannsplass under Stubberud, og kan dokumenteres i kirkebøkene fra midt på 1700-tallet. Den 10. mars 1748 ble Lars Kaggens barn, Christine, gravlagt. At Kaggen var husmannsplass, ses for eksempel i kirkebokinnføringer som "Kaggeplads" (1752). Ca. 1834 ble Kaggen sjøleierbruk. Les mer …
Herstøl er en husmannsplass ved Vigeland i Lindesnes kommune, som har hørt til under Valle prestegård. De eldste spor i kildene er i prestegårdsarkivet, og der nevnes det i et bygselsbrev i 1725 at Christen Larsen Lien hadde ryddet plassen Herstøl. Her henvises det til et rydningsbrev av 29. oktober 1703, men dette brevet eksisterer trolig ikke i dag. I dette eldste bevarte brevet fra 1725 bygsler Ingier Aslagsdatter plassen Herstøl etter hennes svoger Christen Larsen.
Christen Larsen er dermed den første brukeren av Herstøl vi kjenner til, og det ser ut til at han i 1725 var flyttet til Lian. Les mer …
|
|
|
| Se også
|
|
|
|
|
| Kategorier for Husmannsvesen
|
|
|
|
|
| Andre artikler
|
|
|
|
|
|
|
|
