Gothalfske kobbergruver
Gothalfske kobbergruver, også omtalt som Det Gothaltsche Kaaber-Werk, var et privat gruveselskap som ble opprettet og drevet i Lillomarka ved Grorud i Oslo fra 1704 av Frederik von Gabel, som var stattholder i Norge fra 1699 til sin død i 1708. Navnet kommer fra tysk: Gott Halde, hvor Halde betyr slagghaug. Virksomheten varte, med en del avbrudd, fram til 1750.
Gabel hadde gjort ulike forsøk på å sikre seg bergverksrettigheter, blant annet for å kunne finansiere sin ekstravagante livsførsel. Da noen bønder ved århundreskiftet fant noen forekomster av kobber i Lillomarka, kjøpte han finnerretten til 11 skjerp (prøvegruver) av disse bøndene og fikk i 1705 kongens godkjennelse til å starte gruvedrift. Med dette fulgte som vanlig i denne tiden også en stor «circumferens», det området der bøndene var pliktige til å avlevere tømmer, ved og kull til den prisen verket fastsatte.
Driften
Selve kobberverket, med blant annet pukkverk og smeltehytte, ble bygd øst for Alnsjøen der Alna har sitt utløp. Lillomarka ble hovedfeltet for driften. Den største gruva, Rødtvetgruva, ble drevet omtrent loddrett ned til 14 meters dyp på sjøens sørvestlige side, mens den andre hovedgruva, Årvollgruva lengre vest, ble drevet mer vannrett og er ca. fem meter dyp og 25 meter lang. Dessuten hadde verket ca. 10 større og mindre gruver ved Huken (er borte nå som følge av Huken pukk- og asfaltverk) og under Ravnkollen.
Malmen fra disse to gruvene ble fraktet over Alnsjøen til smelteverket, på sleder om vinteren og med båt om sommeren, sammen med malm fra en rekke mindre skjerp rundt sjøen og andre steder i Marka. Ifølge en rapport fra et svensk besøk i 1706, som er den eneste skrevne kilde om selve driften, gikk verket med stort overskudd på den tiden. Men senere er det tydelig at malmårene har svunnet inn og lønnsomheten forsvunnet.
Opphør
Gabel døde under et besøk hos kong Frederik IV i København i juni 1708. Da ble driften av kobberverket nedlagt av hans sønn, som selv var bergverksmann. De tyske nøkkelfolkene på verket ble hentet til København for å drive kongens private lille smelteverk på Amalienborg. Våren etter ble de sendt til kobberverket i Årdal, som kongen hadde overtatt. Dit dro også endel av de andre tidligere ansatte ved det Gotthalfske verket.
Ny virksomhet
Det fransk-belgiske selskapet Compagnie Miniére de Grorud tok opp igjen virksomheten i området igjen i 1880 og drev fram til 1898. Det ble gjort noen nye forsøk i 1907, og råvaremangelen under andre verdenskrig gjorde at de tyske okkupasjonsmyndighetene vurdere muligheter for ny utvinning.
Rester idag
Det er i dag rester av gruveganger og skjerp rundt Alnsjøen og Svartkulp, men de viktigste gruvene sør for Steinbruvannet er idag borte som følge av virksomheten til Huken pukkverk, bortsett fra noen få rester ved Støytrenna og Gruesletta ved Bergensveien.
Vettakollen skjerp ved Båntjern på Vettakollen var et forsøk fra 1704 fram til 1717. I dag er det ligger en 16 m dyp og inngjerdet gruve i terrenget.
Kilder
- Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon. Utg. Kunnskapsforlaget. 2010. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Gothalfske kobbergruver på Riksantikvarens nettsted kulturminnesok.no
- Gothalfske gruver i Oppdag Groruddalen
- Eivind Heide: Groruddalen, side 102-103, Tiden, Oslo 1980, ISBN 82-10-01907-4, Digital versjon på Nettbiblioteket
- Edvard Bull: Akers historie, side 221, Olaf Norli, Kristania 1918, Digital versjon på Nettbiblioteket
- Christophersen, H.O. (1902-1980) (1972) På gamle veier og nye stier i Oslomarka, side 172, Gyldendal, Oslo, 1972 ISBN 82-05-05433-9 Digital versjon på Nettbiblioteket
- Oslo-marka: Nordmarka, Østmarka, Lillomarka, Sørmarka, Vestmarka, Krokskogen, Romeriksåsene, side 77, Halvorsen & Larsen forl., Oslo, 1952 Digital versjon på Nettbiblioteket