Grefsrudleiren

Grefsrudleiren var en militærleir som ble anlagt på Grefsrødjordet ovenfor Kleivbrottet i daværende Botne kommune under andre verdenskrig. Den var del av okkupasjonsmaktens landsomfattende byggevirksomhet for å få plassert soldater i forlegninger over hele landet.^[1] Anlegget ble først brukt av tyske soldater, men fra januar 1942 ble det også en rekruttskole for Den norske legion her. I dag står bare bygningen som huset offisersmessa «Casino» igjen på stedet. Bortsett fra litt preg av manglende vedlikehold er bygningen fortsatt i god stand, men hageanlegget er dels ødelagt eller dels gjengrodd, men kan fortsatt restaureres, tilbakestilles.^[1]

Ministerpresident Vidkun Quisling og sjef for Hirden Oliver Møystad inspiserer en avdeling fra Rikshirden i Grefsrudleiren.

Foto: Riksarkivet (1943).

Quisling med Møystad bak inspiserer.

Foto: Riksarkivet (1943).

Navn

Som opplæringssted for frontkjempere til Waffen-SS i 1942 og 1943, ble anlegget omtalt som Frontkjemperleiren i Holmestrand og SS-leiren i Holmestrand, og disse betegnelsene ble brukt gjennom hele krigen , også når det ikke var aktiviteter knyttet til SS der. Også henvisninger som Botneleiren og Grefsrud barakker er blitt brukt.

Etter krigen ble brakkeanlegget oftere omtalt som Grefsrudleiren eller Grefsrud leir.^[2]^[3]

Leiren

Leiren ble opprinnelig anlagt som et brakkeanlegg på etter hvert 20 brakker sommeren 1940 for å innlosjere de nyankomne tyske okkupasjonssoldatene.^[1]

Den norske legion

Leiren overtatt av de norske NS-myndighetene og tatt i bruk 15. januar 1942 som rekruttskole for Den norske legion, etter at en del av grunnopplæringen hadde året før vært i Gulskogen leir i Drammen.

Rekruttskolen hadde først fire kompanier, men dette ble redusert til ett kompani i september 1942. I 1943 ble skolen nedlagt i forbindelse med at legionen ble avviklet.

Hirden

Fra slutten av mai 1942 ble leiren også benyttet til opplæringsvirksomhet for de hird-medlemmene som skulle tjenestegjøre i Hirdvaktbataljonen, senere SS-Vaktbataljon 6 ved fangeleirer i Norge,^[4] og etter hvert enkelte andre elementer innen Hirden som Rikshirden, Hirdens Alarmenhet og Hirdens Bedriftsvern.

Hirden la også deler av sin lederutdanning og militære utdanning til Hirdens Alarmenhet og Hirdens Bedriftsvern her. Det første Hirdførerkurset gjennomført allerede 19. august 1943, med avslutningstale av Quisling.

Etter krigen

Etter krigen ble forlegningene brukt som fremmedleir i noen år. Leiren ble da bebodd av utlendinger, hvorav noen også hadde familie der. Deretter ble den leid av Europahjelpen som satte den i stand til å ta imot syke barn fra Mellom-Europa.^[1] Botne kommune overtok da de brakkene som ikke var nødvendig til dette . I 1951 ble leiren overført fra Europahjelpen til Sosialdepartementet og ble benyttet til hjem for psykisk utviklingshemmede under navnet Solbø – Statens hjem for åndssvake.^[2]^[1] 1961 ble Solbø lagt inn under institusjonen på Fossnes, og i 1964 uttalte bestyreren i et intervju med Tønsbergs Blad at institusjonen hadde 137 pasienter, men at flere av disse burde vært på psykiatriske sykehus.^[3]

Gjenstående bygning

Eneste bygning som fortsatt står er den tidligere offisersmessen, som også her hadde navnet «Casino». Bygningen er et typisk eksempel på slike tyske offisersmesser fra krigen^[5], og har en etasje, samt kjeller og loft i deler av bygningsflaten.^[1] Bygningen eies nå av fylkeskommunen som en del av et større område.^[6] Den regnes som å ha høy verneverdi, men er ikke fredet.^[1]

Det mest utarbeidede rommet er selve offisersmessen. Rommet er en stor sal med åpen takstol og åpne åser i taket, tømmervegger uten panel og tregulv med smale gulvbord lagt i kvadrater. Vinduskarmene på nordre gavl og dørkarmene har malte blomstermotiver. Langveggen mot øst har en åpen peis med peiskappe som går helt til taket, og langs langveggen mot vest er det bygget en forhøyning. Rommet ble både brukt som spisesal for de tyske offiserene, men også til konserter, teater og kino. I taket er det to store lysekroner av smijern, og er sammen med dørvridere og flere andre tak- og veggarmaturer vært i bygningen siden det ble oppført i 1941-1942.^[1] Både bygningen i seg selv og interiøret som eksempelvis peisen, lysekronene og armaturen er tidstypiske har det «tysk romantiserende preget» som var vanlig for slike bygninger oppført av tyskerne i Norge under okkupasjonen, og kan ha vært prefabrikert i Østerdalen.^[7]