 Rester fra brakkeleiren på Trondenes. Foto: Gunnar Reppen 2012. i Harstad ble opprettet i forbindelse med Tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms 1944/ 1945 da de tyske stridskreftene ble tvunget til å trekke seg ut av Finnmark. De brente da bebyggelsen for at sovjettroppene ikke skulle nyttiggjøre seg den. De norske beboerne ble da tvunget til å reise sørover. I alt var det 50.000 personer som ble tvangsevakuert. Til sammen var det rekvirert 130 fiskebåter som ble satt i trafikk mellom Tanafjorden og Harstad for å frakte flyktningene.
Da krigen var slutt opprettet statsråd Hans Julius Gabrielsen (som hadde gjort seg positivt bemerket som fungerende fylkesmann i Troms under mobiliseringen og krigen våren 1940), et eget administrasjonskontor som fikk i oppgave å organisere gjenoppbyggingen og sørge for best mulige forhold for de husløse flyktningene, som var spredd utover landet. Kontoret ble lagt til Harstad og gikk under navnet Finnmarkskontoret.
I Harstad hadde de tyske okkupantene hatt flere brakkeleirer for eget bruk – på Trondenes, Heggen, Stangnes, Kanebogen og Harstadbotn. Disse ble satt i stand for å ta imot de tvangsevakuerte. I tillegg ble det opprettet leirer i Finnfjordbotn og Sandviken ved Finnsnes. Brakkene var angrepet av veggdyr som måtte uskadeliggjøres og de måtte vinterisoleres og brannsikres. Trondenes-leiren ble en hovedleir og ble utbygd for å kunne ta imot 2000 flyktninger – altså en befolkning på størrelse med en by som Vadsø. Til sammen var det ca. 130 brakker i Harstad-området, som på det meste var bebodd av til sammen 2500 flyktninger. Les mer …
 Yngvar Kjelstrup fotografert ca. 1930. Foto: Ukjent/Oslo Museum. Yngvar Kjelstrup (født 16. mai 1887 i Norderhov i dagens Ringerike kommune, død 5. juni 1986) var sjøoffiser, senere mangeårig havnerådmann i Oslo. Som pensjonist var han en periode kaptein for skoleskipet «Christian Radich». Han deltok også i motstandarbeid under andre verdenskrig.
Kjelstrup var en av 11 søsken, men faren døde tidlig, og som 16-åring dro han til sjøs. Han utdannet seg som marineoffiser ved Sjøkrigsskolen i Horten, og tjenestegjorde et par år på panserskipet «Norge».
Kjelstrup var deretter ansatt i tollvesenet, før han etter utbruddet av første verdenskrig ble innkalt til nøytralitetstjeneste. Han var først nestkommanderende på mineleggeren «Brage», deretter sjef på bevoktningsfartøyene «Scott» og «Hobart». I 1917 ble han nestkommanderende på mineleggeren «Glommen» , senere på «Frøya», før han ble dimittert i 1918.
I 1919 ble Kjelstrup sekretær i Kristiania havnevesen. Da stillingen som havnerådmann i Kristiania ble opprettet i 1923, fikk han denne. Fra 1935 var han også havnefogd i Oslo. Les mer …
 Faksimile fra Aftenposten 25. mai 1968: Utsnitt av omtale av avdukningen av byste av Schjelderup ved Christiania Spigerverk, som han ledet i en årrekke. Gunnar Schjelderup (født 5. april 1895 i Kristiania, død 6. mars 1972) var ingeniør og industrileder. Han ble direktør for familiebedriften Christiania Spigerverk i 1926, en stilling han hadde helt til 1961. Under krigen drev han motstandsarbeid, og ble fengslet og torturert.
Schjelderup vokste opp i Kristiania, der hans far og farfar hadde vært med å bygge opp Christiania Spigerverk fra eiersiden. I 1913 tok han examen artium på Aars og Voss skole, og i 1917 var han ferdig diplomingeniør fra Technische Hochschule Dresden.
Etter endt studium var han en periode kjemiker ved Kristiansand Nikkelraffineringsverk og Evje Nikkelverk, og han var med på Sam Eydes British-American Nickel Corporation 1919-20, før han kom med i Spigerverkets drift i desember 1921.
Mellom 1926 og 1961 var han administrerende direktør for Spigerverket. Han satt deretter i styret til 1967.
Under krigen var Schjelderup, i likhet med broren Ferdinand, involvert i motstandsarbeid. Han samlet inn store summer til fangers familier og til illegale formål, og var kontaktmann for Oslo-gruppen av Kompani Linge. Han ble arrestert, torturert, og fikk senskader. Les mer …
 Oppstilling i leiren ved frigjøringen 7. mai 1945, med heising av det norske flagget. Litt av kjøkkenbygningen i venstre bildekant, av badstua og revierbygningen, samt arresten. Foto: fra Griniboka, bind II, side 599 var en tysk brakkeleir beregnet på 250 fanger som arbeidet på det planlagte tank- og drivstoffanlegget ved Ljanskollen i Oslo. Leiren lå på sletta mot Fiskevollbukta, og ingenting av den er bevart. Leiren var en underleir av Grini fangeleir og ble etablert da anleggsområdet lå såpass langt fra Grini. På denne måten kunne en slippe den daglige lange transporten.
Leiren ble åpnet 26. oktober 1944, etter at arbeidet med denne hadde startet i april.På det meste var det 350 fanger i arbeid på anlegget, herunder de utenlandske fangene. Til sammen var mellom 500 og 600 norske politiske fanger var innom i løpet av de månedene den eksisterte.
Les mer …
 Johan Grøttumsbråten fotografert i 1925 Foto: Ukjent/Oslo Museum (født 24. februar 1899 i Sørkedalen i Aker, død 21. januar 1983) var skiløper, flere ganger olympisk mester, verdensmester og Holmenkollvinner. Johan Grøttumsbråten var sønn av gårdbruker Peder Grøttumsbråten (1862–1948) og Julie Iversen (1873–1934). Han var gift med Maggi, født Hansen (1903–89). Johan Grøttumsbråten begynte som skogsarbeider hjemme i Sørkedalen etter endt skolegang. Han ble tidlig en aktiv skiløper, og gikk først for hjembygdas idrettslag, fra og med sesongen 1920 for Bondeungdomslaget (BUL). Grøttumsbråten ble olympisk mester i kombinert både i St. Moritz 1928 og i Lake Placid 1932. I 1928 vant han også gull på 18 km langrenn. Han var verdensmester tre ganger, i kombinert i 1926 og 1931, og i 1926 på 18 km langrenn. Under krigen var Grøttumsbråten involvert i motstandsarbeid. Han var en periode kurersjef i den hemmelige etterretningsorganisasjonen XU, inntil han i 1944 måtte rømme til Sverige. Les mer … | 
