 Vaktposten Sigurd Nordlie ved skilderhuset med spade mens leiren ble benyttet av Arbeidstjenesten(1943) Bjørkelangen leir ligger rett øst for Bjørkelangen og Lierelva langs Riksvei 170. Den ble anlagt under andre verdenskrig som arbeidsleir for Arbeidstjenesten i 1941. Arbeidet besto i grøfting av myrer, vedhogging, gårdsarbeid m.m. Arbeidstjenesten virke her varte fram til 23. desember i 1943, den enkeltes tjenestetid varte i 79 dager.
Senere ble den brukt som rekruttskole for vernepliktige norske gutter med tanke på tvangsoverføring til østfronten som frontkjempere, noe det imidlertid ikke ble noe av da det ble erkjent at denne tjenesten måtte bygge på frivillighet.
Etter krigen ble leiren Bjørkelangen tvangsarbeidsleir for landsvikdømte nordmenn som følge av rettsoppgjøret etter andre verdenskrig, blant annet medlemmer av Rinnanbanden, siste løslatt 11. juli 1954, før den året etter ble overtatt av Heimevernet under betegnelsen Bjørkelangen HV-leir, HV-distrikt 04 fram til 1959, da avdelingen flyttet til Kongsvinger festning. Leiren ble deretter benyttet til andre HV-formål. Les mer …
Sven Oftedal (født 3. juni 1905 i Stavanger, død 23. juni 1948 i Oslo) var lege og politiker ( Ap). Han var sønn av redaktøren og politikeren Lars Oftedal (1877-1932) og Alice Oftedal, og sønnesønn av presten, predikanten og redaktøren Lars Oftedal (1838-1900). I åra fram mot annen verdenskrig markerte Oftedal seg som med klare og tydelige anti-fascistiske meninger. Han ble leder av den lokale Spania-komiteen i Stavanger og var formann i Stavanger-avdelingen av Norsk Folkehjelp. Under krigen ble Oftedal arrestert i april 1941. Han satt først i Stavanger kretsfengsel, siden ble han overflyttet til Grini fangeleir. Oftedal ble løslatt i mars 1942, men fengslet igjen i oktober samme år. Etter et kort opphold på Grini, ble han sendt til Sachsenhausen.
Både under fengselsoppholdet på Grini og i Sachsenhausen gjorde han en stor sosial og medisinsk innsats for sine medfanger.
Etter okkupasjonen ble Sven Oftedal sosialminister i Einar Gerhardsens første regjering og
Allerede våren 1946 sørget han for å stenge Statens interneringsleir for kvinner, Hovedøya da assosiasjonene fra hans eget opphold i Sachsenhausen ble for sterke og det tvilsomme juridiske grunnlaget for interneringen ble for svake. Han fortsatte i stillingen under Gerhardsens andre. Les mer …
 Rester fra brakkeleiren på Trondenes. Foto: Gunnar Reppen 2012. i Harstad ble opprettet i forbindelse med Tvangsevakueringen av Finnmark og Nord-Troms 1944/ 1945 da de tyske stridskreftene ble tvunget til å trekke seg ut av Finnmark. De brente da bebyggelsen for at sovjettroppene ikke skulle nyttiggjøre seg den. De norske beboerne ble da tvunget til å reise sørover. I alt var det 50.000 personer som ble tvangsevakuert. Til sammen var det rekvirert 130 fiskebåter som ble satt i trafikk mellom Tanafjorden og Harstad for å frakte flyktningene.
Da krigen var slutt opprettet statsråd Hans Julius Gabrielsen (som hadde gjort seg positivt bemerket som fungerende fylkesmann i Troms under mobiliseringen og krigen våren 1940), et eget administrasjonskontor som fikk i oppgave å organisere gjenoppbyggingen og sørge for best mulige forhold for de husløse flyktningene, som var spredd utover landet. Kontoret ble lagt til Harstad og gikk under navnet Finnmarkskontoret.
I Harstad hadde de tyske okkupantene hatt flere brakkeleirer for eget bruk – på Trondenes, Heggen, Stangnes, Kanebogen og Harstadbotn. Disse ble satt i stand for å ta imot de tvangsevakuerte. I tillegg ble det opprettet leirer i Finnfjordbotn og Sandviken ved Finnsnes. Brakkene var angrepet av veggdyr som måtte uskadeliggjøres og de måtte vinterisoleres og brannsikres. Trondenes-leiren ble en hovedleir og ble utbygd for å kunne ta imot 2000 flyktninger – altså en befolkning på størrelse med en by som Vadsø. Til sammen var det ca. 130 brakker i Harstad-området, som på det meste var bebodd av til sammen 2500 flyktninger. Les mer …
 Faksimile fra Aftenposten 25. mai 1968: Utsnitt av omtale av avdukningen av byste av Schjelderup ved Christiania Spigerverk, som han ledet i en årrekke. Gunnar Schjelderup (født 5. april 1895 i Kristiania, død 6. mars 1972) var ingeniør og industrileder. Han ble direktør for familiebedriften Christiania Spigerverk i 1926, en stilling han hadde helt til 1961. Under krigen drev han motstandsarbeid, og ble fengslet og torturert.
Schjelderup vokste opp i Kristiania, der hans far og farfar hadde vært med å bygge opp Christiania Spigerverk fra eiersiden. I 1913 tok han examen artium på Aars og Voss skole, og i 1917 var han ferdig diplomingeniør fra Technische Hochschule Dresden.
Etter endt studium var han en periode kjemiker ved Kristiansand Nikkelraffineringsverk og Evje Nikkelverk, og han var med på Sam Eydes British-American Nickel Corporation 1919-20, før han kom med i Spigerverkets drift i desember 1921.
Mellom 1926 og 1961 var han administrerende direktør for Spigerverket. Han satt deretter i styret til 1967.
Under krigen var Schjelderup, i likhet med broren Ferdinand, involvert i motstandsarbeid. Han samlet inn store summer til fangers familier og til illegale formål, og var kontaktmann for Oslo-gruppen av Kompani Linge. Han ble arrestert, torturert, og fikk senskader. Les mer …
 Oversyn over Berkneset. I venstre bildekant ser vi Yksnøya Foto: Arnfinn Kjelland (2009) i Volda vart bygd opp av dei tyske okkupasjonsstyrkane på Berkneset i Volda i løpet av 1942. Batteriet var operativt i desember det året, som ein del av Festung Norwegen. Nemninga er etter den tyske terminologien; det var den tyske hæren, Hærkystregiment 976, som hadde ansvaret for fortet. Dette regimentet hadde i alt 11 slike fort eller batteri på Sunnmøre, og Berkneset hadde nemninga HKB 35/976.
Alt sommaren 1940 sendte tyskarane ein styrke på 10 soldatar til Yksnøya utanfor Berkneset der dei først planla utbygginga. Innbyggjarane fekk beskjed om at dei måtte vere budd på å flytte frå øya. Men da tyskarane fann ut at det var dårleg vassforsyning der, vart planane skrinlagde. Les mer …
 Villa Grande i 2008. Foto: Espen Solberg , Huk aveny 56, er en eiendom med standsmessig villa med 82 værelser og brutto gulvareal på omkring 3420 kvadratmeter i nordisk romantisk stil på Bygdøy i Oslo. Den er særlig kjent for å ha vært førerbolig for Vidkun Quisling under andre verdenskrig, da under navnet Gimle.
Eiendommen var opprinnelig større. Rundt 1860 sto det to villaer der, Grande og Ruytli. Sam Eyde fikk i stedet reist dagens hovedbygning, med Chr. Morgenstierne og Arne Eide som arkitekter. Byggeprosjektet ble fullført i 1918 med Jens Zetlitz Monrad Kielland som arkitekt etter at skipsreder Henrik Østervold hadde fått fradelt Grande-eiendommen i 1917. I 1921 sto huset ferdig, og Aker kommune kjøpte det året eiendommen sammen med Huk. Det ble vurdert å bruke den som folkeskole, men bygningen var lite egnet for det, og man bygde i stedet skole på Bygdøy kongsgårds grunn. Skipsreder Wilhelm Wilhelmsen kjøpte eiendommen i 1926, men ga den allerede i 1928 til staten. Planen var da å innrede bygningen for Meteorologisk institutt, men man ble aldri ferdig med ombyggingen. Les mer … | 
