| Om Andre verdenskrig
|
|
Andre verdenskrig, fra et norsk ståsted også kjent som okkupasjonen 1940–1945 var historiens mest omfattende konflikt. Den startet i likhet med første verdenskrig som en europeisk konflikt, men spredde seg raskt til andre deler av verden. De to hovedgrupperingene i krigen var aksemaktene Tyskland, Italia og Japan og de allierte, som omfattet Storbritannia, Frankrike, Canada, USA, Sovjetunionen, Kina og en rekke andre land.
Da det brøt ut krig på kontinentet i september 1939 forholdt Norge seg nøytralt, men som i første verdenskrig var det klart at landet hadde klare sympatier til de allierte. Nøytraliteten ble brutt ved angrepet på Norge 1940, da Tyskland uten forutgående krigserklæring gikk til angrep på en rekke norske byer den 9. april 1940. I løpet av to måneder måtte de norske styrkene kapitulere, men konge og regjering hadde innen det kommet seg i sikkerhet i England.
En fem år lang okkupasjon fulgte. I denne perioden hadde Nasjonal Samling ledet av Vidkun Quisling formelt makten i landet, mens den tyske okkupasjonsmakten representerte den reelle makthaver, Tysklands diktator Adolf Hitler. Les mer ...
|
|
|
| Smakebiter fra artikler
|
 Roa sanitetsforening på skitur i Nordre Oppdalen i 1953. I midten foran, til venstre for hunden, er foreningens mangeårige leder Astrid Askersrud. Eier: Randsfjordmuseet Roa sanitetsforening på Roa i Lunner kommune på Hadeland ble stiftet 12. mars 1940 og var et lokallag av Norske kvinners sanitetsforening. Foreningens første formann var Astrid Askersrud, og hun ble formann sammenhengende i 26 år.
Foreningens første oppgave var å gi pleie og hjelp til sårede og slitne soldater aprildagene 1940. Det var krigshandlinger både på Bjørgeseter og på Stryken. Kvinnene strikket også strømper, votter, «geværvotter» og pulsvanter til soldatene. Senere hadde de aktiviteter til inntekt for krigsrammede. Og de samlet inn laken, putetrekk og sengetøy som de delte ut til krigsrammede og vanskeligstilte familier. Alle skolene i Roa krets fikk utdelt tran, marmelade og «kunsthonning» fra foreningen under krigen. Les mer …
Martin Rasmussen Hjelmen (født 24. januar 1904 i daværende Hjelme kommune nordvest for Bergen, død 30. mai 1944 i Brandenburg i Tyskland) var sjømann og kommunistisk aktivist. Han vokste opp på gården Hjelmen, som sønn av bonde Rasmus Olsen og Maria Andersdatter. Martin Hjelmen ble i 1936 den første lederen for den norske avdelingen av Wollweber-organisasjonen, senere kjent som Osvald-gruppa. Hjelmen bygde opp Wollweber-organisasjonen i Norge etter oppdrag direkte fra Ernst Wollweber. Hensikten var å sabotere skipsfart for fascistiske stater, og allerede før krigsutbruddet i 1940 var gruppa aktiv i Norge. Det menes at Hjelmen organiserte sabotasjen av «Claus Böge» i Oslo havn; en bombe gikk av og senket skipet ved Horns rev utenfor Jylland den 19. mars 1938. I dette året tok Asbjørn Sunde over som leder for gruppa. Den 10. februar 1940 var Hjelmen i Sverige for å organisere sabotasje bak de finske linjene under Vinterkrigen. I både Norge og Sverige støttet man Finland i denne krigen, og han fikk åtte og en halv måneders fengsel for bruk av falsk reisekort. Da soningstiden var over hadde Norge blitt okkupert, og Hjelmen ble overlevert til Gestapo. Les mer …
Krigshistorie Hemnes i Nordland/11: «Jernbanen skal fram»:  Jernbanearbeidere, antakelig 1941. Fra venstre: ukjent, ukjent, Jakob Hjerpbakk, Arnt Lauvbakk, ukjent, ukjent, ukjent, Ole Martinsen, ukjent, Arne Lillebjerka, ukjent. Foto: Ukjent, bildet utlånt av Jakob Hjerpbakk.
Da tyskerne hadde okkupert Norge, ble videreføringa av Nordlandsbanen forsert. Jernbanen kom til Mosjøen sommeren 1940, og med dette var 186 av den 455 kilometer lange strekninga mellom Grong og Fauske ferdig. Store mannskaper ble satt inn for å videreføre jernbanen hurtigst mulig. Rundt 4.000 anleggsarbeider skal på det meste ha arbeidet på banen, i tillegg til krigsfanger. Særlig etter at krigen mellom Tyskland og Sovjetunionen brøt ut i 1941 ble arbeidet framskynda, og Nordlandsbanen fikk status som «krigsbane». Fra Rana og nordover ble også et par titusentalls krigsfanger etter dette satt inn i tvangsarbeid på «slaveanlegget» — jernbanen. Jernbanen ble åpna til Elsfjord i 1941. Til Bjerka var det ingen offisiell åpning, men det var det til gjengjeld på Mo da jernbanen ble åpna dit 21. mars 1942. Den gang foregikk det meste av jernbanearbeidet uten maskiner, med handbor og trillebår. Banen ble brutt fram gjennom det kanskje vanskeligste terrenget det noen gang har vært bygd jernbane i her til lands. Les mer …
 Senkede og skadde skip etter de innledende kampene i Narvik havn Foto: Gerd Böttger Slaget om Narvik var de omfattende kamphandlingene i Narvik og omegn under andre verdenskrig. Det begynte med det tyske angrepet den 9. april 1940, og endte da de allierte styrkene trakk seg tilbake den 8. juni samme år og den norske 6. Divisjon kapitulerte. Slaget etterlot en by som for en stor del var i ruiner.
Den isfrie havna i Narvik har siden 1902 vært viktigste utskipingshavn for jernmalm fra Kiruna. Både de allierte og tyskerne kjøpte malm til krigsindustrien fra det nøytrale Sverige, og havna ble derfor tillagt stor strategisk betydning. Den 8. april 1940 la britene miner i Vestfjorden for å stoppe malmtransportene. Dette var et brudd på Norges nøytralitet. Fra tysk side ble mineleggingen brukt som påskudd fra angrepet, men det står klart at invasjonensplanene allerede var satt i gang da britene utførte sin operasjon. Les mer …
 Siste appell før frigivelse 8. mai 1945. Bildet er nok tatt fra fjerde etasje i den originale fengselsbygningen mot nordvest og den store appellplassen. Den tverrstilte brakka helt til høyre i bildet er Magasinet, brakka langsmed appellplassen er kjøkkenbrakka, og den parallelle og noe mindre bak denne er en vaskebrakke. Brakka ved enden av appellplassen er kantinebrakka, de øvrige brakkene er fangebrakker. Tre av vakttårnene sees i bakgrunnen. Åsen i bakgrunnen er Brunkollen. (1945) Grini fangeleir (ty:, Gefangenlager Grini, brukt av ledelsen på dokumenter og skriv under krigen, i senere litteratur Polizeihäftlingslager Grini) var den største tyske fangeleiren i Norge under andre verdenskrig. Leiren er ikke oppført på grunnen til den nærliggende gården Grini, men på plassene Nedre og Øvre Ilen under Nordby gård i Østre Bærum. Anlegget var opprinnelig tiltenkt som kvinnefengsel, men ble fra 1940 tatt i bruk som interneringsleir for norske offiserer, senere som fangeleir for politiske fanger og kriminelle som en av fire Sipo og SD-leire, sammen med Krøkebærsletta, Falstad og Espeland. Som Sipo/SD-leir var øverstkommanderende for disse sjefen for Sipo og SD i Norge, Heinrich Fehlis
Staten eksproprierte i 1930-årene begge Ilenplassene for oppføring av et nytt kvinnefengsel kalt Grini, trolig med navn etter «Grini hjem for voksne kvinner som hadde stelt sig galt» på gården Grini i Vestre Bærum. 16. september 1938 meldte Aftenposten at entreprenørfirmaet Brødrene Vister hadde fått oppdraget med å bygge kvinnefengelset, og at dette skulle ta et år. Anlegget skulle bestå av en bygning på fire etasjer med plass til 60 innsatte, samt en mindre bygning 60 meter fra hovedbygningen som skulle være isolat med ni celler.
Et år senere ble det meldt om at anlegget snart var ferdig, i fire etasjer med en grunnflate på 1000 m², betydelig utvidet med plass til 100 innsatte i store, lyse rom uten gitter, gymnastikksal, dusjrom i hvert ende, skolekjøkken, kirke og forsamlingslokale. I kjelleren var det sentralvarmeanlegg, kjøkken med tre dampkjeler på 150 liter hver, kjølerom, vaskeri og desinfeksjonssrom. De tre nederste etasjene hadde celler i sideflløyene, på hver side av en midtgang. Disse målte 3X2,6 meter og hadde innlagt kaldt vann. Hver fløy hadde også et eller to større rom, toalttrom og skyllerom. Midtfløyen hadde større rom, beregnet på kontorer, legekontor, sykestuer etc. Disse ble senere tatt i bruk som rom for vaktmannskapene,som personalkontor for administering av fanger og som kalfaktori (matfordeling]. Dette skulle ferdigstilles og klar til innflytting i mars/april 1940.
Allerede den 24. april 1940 ble Grini tatt i bruk som krigsfangeleir for rundt 700 fanger, og etter felttoget i 1940 brukte tyskerne Grini som interneringsleir for norske offisersfanger. Etter at disse ble løslatt i juni samme sommer, ble bygningsmassen brukt til innlosjering av Wehrmacht-soldater det neste året.Åpningen som sivil fangeleir skjedde 12. juni 1941, da 115 fanger ble overført fra Åneby fangeleir som da ble lagt ned. Grini fangeleir ble den største leiren i Norge.
I det første krigsåret var formålet med leiren kortvarige interneringer. Fra 1941 ble leiren hovedsakelig brukt for oppbevaring av politiske fanger brakt inn fra hele landet.Fra 1941 og fram til freden i 1945 ble totalt benyttet 19 788 fangenumre, men dette er ikke en nøyaktig indikasjon på hvor mange som var innsatt i løpet av krigen. Noen fanger fikk ikke nummer, totalt kan dette dreie seg om rundt 180 kvinner og menn, mens andre, som ble satt inn flere ganger, fikk nytt nummer hver gang,
Tilsammen 786 grinifanger døde under krigen, enten mens de satt på Grini eller i forlengelsen av Grinioppholdet. Av de registerte innsatte ble 3402 deportert til fengsler og konsentrasjonsleire i Tyskland og tyskokkuperte områder.
På det meste, ved krigens slutt var det på Grini, inklusive utekommandoene over 5 400 innsatte, hvorav 600 kvinner. Flertallet var nordmenn, men også atten andre nasjoner var representert i løpet av krigsårene. Det utenlandske innslaget var med på å prege leiren, selv om disse aldri ble en stor gruppe, i mars 1945 var det 223, hvorav 82 fra Polen. Særlig polakkene fikk særlig dårlig behandling, som alle jøder fikk.
Etter hvert fungerte leiren også som et tradisjonelt fengsel for regulære kriminelle også ble plassert, blant disse var det også medlemmer og sympatisører av Nasjonal Samling eller Hirden. Disse kunne rapportere regelbrudd til leirledelsen og var en trussel mor det illegale arbeidet i leiren. Det ble også satt inn folk som skulle spionere på de andre fangene og fungere som angivere.
Samtidig som at antallet fanger økte utover mot slutten av 1943, ble samholdet mellom dem stadig svekket. Den enkelte søkte sammen med andre fanger med bakgrunn tilsvarende sin egen, det være seg alder, bosted og yrke. Det utviklet seg et visst fangearistokrati, med lang ansiennitet og kjennskap til systemene og særlig til å skaffe seg mer mat. I mars 1944 var det lite igjen av samholdet, og nye fanger ble overlatt til seg selv, blant annet uten ekstra mattilførsel.
Les mer …
 Utsnitt av flyformasjonen Foto: Finn Rifseim/Bearb. KFF Det var den 18. november 1943 at det fant sted et Amerikansk bombeangrep på Kjeller. Den tyske Luftwaffe hadde en større nærforsvarsøvelse på Kjeller denne torsdagen. De fleste norske arbeiderne ved verkstedene på flyplassen hadde derfor fått fri fra jobben.
Finn Garthe Rifseim, født 4. oktober 1922, var ansatt ved driftskontoret på flyfabrikken, som da var under tysk ledelse (Brinker Eisenwerke). Fra sin bolig ved Sorenskriverbakken i Rælingen, hadde Finn fritt utsyn over Lillestrøm og Kjeller. Ved middagtiden den 18. november kunne han høre en uvanlig flydur, og han ble nok helt overveldet da han kikket opp i luften og fikk se den enorme flyformasjonen. Men han rakk å knipse et bilde og fikk med noen av flyene. I et billedalbum han har etterlatt seg, gir han følgende beskrivelse av det han opplevde denne dagen: Les mer …
|
|
|
| Se også
|
|
|
|
|
| Eksterne ressurser
|
- Aftenposten fakta er tidligere publiserte artikler som er tematisk organisert og strukturert…
- Krigstrykksamlingen skal samle dokumenter og bilder med tilknytning til krigen i Norge 1940-1945…
- NorgesLexi har som hovedprioriteringsområder 2. verdenskrig, særlig i Norge og i forbindelse med Norge…
- Okkupasjonshistorisk arkiv ved Porsgrunn bibliotek har omfattende omtale fra distriktiet…
- Den andre verdenskrig er en portal på bokmålswikipedia…
- Commons er et medielager for Wikimedia-prosjekter, strukturert i gallerier og kategorier…
|
|
|
| Kategorier for Andre verdenskrig
|
|
|
|
|
| Andre artikler
|
|
|
|
|
|
|
|
