Hans Willum Wolgast

Hans Willum Wolgast (født ca. 1687, død 15. august 1746 i Blaker) eller Hans Wilhelm Wolgast var fyrverkerBasmo festning og Blaker skanse.

Wolgast dukker første gang opp i skriftlige kilder i 1705, da han kom i tjenesten ved artilleriet.[1] Han ble fyrverker ved Oplandske artillerikompani på Kongsvinger 12. august 1710, og var på Christianfjeld festning i Elverum i 1719.

Senere var Wolgast på Basmo festning før den ble nedlagt i 1744. Kommandant Adam Trallau var tydeligvis ikke imponert over kvalifikasjonene til artilleribefalet, og klaget over at fyrverker Wolgast ennå ikke var blitt flyttet, «hvilket kunne være ham meget tjenlig, idet han i hans metié, måskje, bedre kunde bli eksersert og profitere noget, enn som at ligge her og intet ha at bestille.»[2] Til kommandant Trallau å være var dette en veldig snill uttalelse. Da Basmo ble nedlagt ble Trallau og resten av besetningen overført til Blaker skanse, og det er sannsynlig at Wolgast ble med i dette følget. Det ble hans siste post: 18. juni 1746 sies han å være sytti år gammel, avfeldig og svak, og at han ikke ønsket noe annet enn å forbli i stillinga ved Blaker skanse resten av levetida. Wolgast døde knapt to måneder senere.

Wolgast hadde iallfall to døtre, som begge ble gift inn i bondeslekt i Blaker:

  1. Louise Sofie Wolgast (1723-1771) gift 1753 med sersjant Hans Olsen Kjos (1726-1804), de bodde på skansen ei stund før de kom til Flaen av Eid, og fikk iallfall fire barn. [3]
  2. Amalie Margrethe Wolgast (ca. 1730-1804) gift med Ole Gulbrandsen Toreid (1735-1818) på Toreid (bnr 5). Hun var husholderske hos major Christian KraghEid, og da han døde fikk hun 800 daler i arv i henhold til hans testamente.[4]

Fotnoter

  1. Ovenstad har ingen opplysninger om hans tidlige liv annet enn at Wolgast er beskrevet som født «paa Næs», og at han i 1715 sies å være 28 år gammel. To andre ved samme etternavn er nevnt hos Ovenstad, men det er uvisst hvilket slektskap det er snakk om.
  2. Daldorf 1930, side 72.
  3. Lillevold 1963, side 488-489.
  4. Lillevold 1963, side 434 og 484.

Kilder