Harriet Backer
Harriet Backer (født 21. januar 1845 i Holmestrand, død 25. mars 1932 i Oslo) var en av våre fremste malere i sin generasjon. Gjennom sin malerskole var hun sentral i å utdanne nye kunstnere. I Norge ble hun allerede fra 1880-åra anerkjent som en stor kunster, og internasjonalt har hun fått mye oppmerksomhet etter sin død.
Bakgrunn og familie
Hun var datter av konsul, skipsreder og forretningsmann Nils Backer (1815–1877) og Sofie Smith Petersen (1819–1882). Hun var søster av Agathe Backer Grøndahl (1847–1907). Sjøl ble hun ikke gift.
Harriet Backer vokste opp i et velstående hjem i Holmestrand. Både på mors- og farssida kom hun fra rederslekter; moras slekt var fra Grimstad. Faren var kompanjong i farfaren Christen Backers rederi i kjøpmannsvirksomhet i Holmestrand. Familien flytta til Christiania i 1857; den besto da av mor, far og fire døtre. Nils Backer starta firmaet Becker og Backer, som han etter hvert trakk seg ut av. Så gikk Christen Backers handelshus i Holmestrand konkurs i 1878, noe som førte til dårligere økonomi for familien Backer. Dette var et problem for Harriet Backer helt fram til 1908, da hun fikk et stipende på 1000 kroner i året livet ut fra Olaf Fredrik Schou.
De fire døtrene i huset ble oppmuntra til å lese og å drive med musikk. Agathe Backers spesielle talent for musikk ble tidlig oppdaga, og dette skulle komme til å gå ut over Harriet Backers utvikling som kunstner i unge år; med dårlig økonomi kunne ikke faren betale for kunstnerutdanning for begge. Harriet Backer var ofte med den to yngre Agathe som anstand på utenlandsreiser, og fikk på den måten mange impulser hun ellers ville gått glipp av.
Fra 1857 til 1860 gikk Harriet Backer på Fru Autenrieths pikeskole. Hun ble konfirmert i 1860, og begynte så etter eget ønske i dameklassen på J.F. Eckerbergs malerskole. Hun tok så et ettårig guvernantekurs på Hartvig Nissens skole i 1863. Dette var den høyeste formelle utdanninga ei kvinne kunne få i Norge på den tida. I årene som fulgte jobba hun i perioder som lærer både på Fru Autenriehts og Hartvig Nissens pikeskoler.
Utenlandsopphold
I perioden 1866 til 1872 var hun med på mange reiser sammen med Agathe Backer. De besøkte en rekke storbyer blant annet i Tyskland og Italia. Agathe Backer gikk til musikkundervisning der, og imens oppsøkte Harriet Backer kunstsamling og utførte en del kopier av eldre mestere. I Berlin fikk hun veiledning av Alphons Holländer på Kaiser Friedrich Museum. Hun trakk senere fram denne kopieringa og veiledninga som helt sentral i hennes utvikling. Da hun begynte å undervise i malerkunst brukte hun kopiering av eldre mestere som en av sine metoder. I 1871 fikk hun noe mer undervisning, da hun var elev av den sveitsiske maleren Anna Suzanne Friez i Firenze. I disse årene skrev hun også mye, og det er bevart manuskripter til dikt, romaner og noveller
Hun var også hjemme i Christiania i perioder i disse årene. Omkring 1867 til 1869 var hun elev av Christen Brun, og fra 1871 til 1874 var hun regelmessig med som elev i dameklassen ved Knud Bergsliens malerskole. Det ble stadig tydeligere at det var kunstmaler hun ville bli. På Bergsliens skole markerte hun seg som hans dyktigste kvinnelige elev, spesielt med maleriet «Lille Rødhette».
Fra 1874 til 1878 studerte hun malerkunst i München, og hadde portrettmaleri som sitt hovedtema. I det nevnte «Lille Rødhette» hadde hun vist et stort talent for realistisk framstilling av mennesker. Etter hvert skulle det bli interiørmaleri hun ble mest kjent for. Når hun studerte i München var det ikke ved kunstakademiet - der hadde kvinner ennå ikke fått tilgang. I stedet måtte hun oppsøke privatlærere. Hun møtte også andre kunstnere og ble livsvarig venn med flere, blant annet Eilif Peterssen, Christian Skredsvig, Erik Werenskiold, Gerhard Munthe og Kitty Kielland. Sistnevnte bodde hun sammen med store deler av livet, og sommeren 1886 grunnla de Fleskumkolonien. Økonomisk hadde hun det fortsatt vanskelig, men 1877 til 1880 fikk hun midler fra Schäffers legat som gjorde det mulig å studere.
I 1878 flytta hun til Paris. Der bodde hun til 1888, mesteparten av tida sammen med Kitty Kielland. Hun studerte under blant annet Léon Bonnat og J.L. Gerôme ved madame Trélat de Lavignes atelier, og i 1880 debuterte hun på Salonen med «Solitude», et maleri der hun kombinerte et interiør malt i München med figurer malt i Paris. For dette fikk hun en «Mention honorable». I 1881 og 1882 var hun i periode i Bretagne sammen med Kitty Kielland og hennes lærer L. Pelouse. Hun malte der bondeinteriører, og nå gjorde hun en endring. Tidligere hadde det vært historiske interiører hun malte, men i Bretagne begynte hun å male scener fra sin samtid. Pelouse lærte henne en arbeidsmåte som hun omtalte som «skissen over skissen», der hun begynte med en skisse på lerretet, så en ny og mer detaljert skisse over denne og så videre inntil maleriet var ferdig. Dette ble en teknikk hun tok med seg i resten av sin karriere.
I 1883 malte hun «Blått interiør» i Paris, og dette omtales gjerne som hennes gjennombruddsbilde. Hun brukte for første gang dagslysets spill, og hun hadde en frisk fargebruk som ble oppfatta som noe nytt. Fargebruken minner om impresjonisme, men framgangsmåten og stilen hører ikke den retningen til. Maleriet ble antatt ved den første Høstutstillingen i Christiania i 1883. Backer deltok regelmessig på Høstutstillingen fram til 1910.
Backer mottok i årene 1886 til 1888 Statens reisestipend. Hun ble som nevnt i Paris til 1888, og der ble hun i disse årene kjent med Jonas og Thomasine Lie. Deres datter Asta Lie Isaachsen satt modell for flere av Backers bilder. Blant annet satt hun for «Chez Moi» fra 1887, som fikk sølvmedalje på verdensutstillinga i Paris i 1889 og som i 1890 som det første av Backers bilder ble innkjøpt til Nasjonalgalleriet.
Under sine norgesbesøk malte hun bilder også her i landet. I 1883 malte hun sitt første norske bondeinteriør på Jongerud i Fåberg, og sommeren etter malte hun landskapsbilder på Jæren sammen med Kitty Kielland. De to reiste sammen til Risør i 1885, og i 1886 var de på Fleskum i Bærum sammen med venner fra München. Der malte Backer flere norske bondeinteriører, og dette skulle bli et av hennes yndlingsmotiver.
Tilbake i Norge
Da hun forlot Paris i 1888, bosatte hun seg i Sandvika. Der begynte hun å male kirkeinteriører, med «Altergang i Tanum kirke» som det første. I 1892 malte hun «Barnedåp i Tanum kirke». Hun ble venn med Arne Garborg i denne perioden, og dette kan ha medvirka til at hun ble mer opptatt av en religiøs dimensjon i bildene. Kristendommen hadde hun med seg fra barndommen; faren var svært religiøs, men hadde en nokså frilynt innstilling.
I 1890 var Backer en av de mer framtredende underskriverne på oppropet til Stortinget fra Kvindestemmerettsforeningen. I kvinnesaken kan man nok hevde at Backer markerte seg mer med hva hun gjorde enn hva hun sa - som internasjonal anerkjent kunstner var hun et viktig forbilde.
Backer fortsatte med kirkeinteriører, og begynte også å male motiver med kunstig belysning. I Stange kirke malte hun fra 1899 til 1902, med «Altergang i Stange kirke» fra 1902 som hovedverk. Fra 1904 til 1909 besøkte hun flere ganger Uvdal stavkirke, hvor hun slet med å fullføre «Interiør fra Uvdal stavkirke»; rosemalinga gjorde det vanskelig for henne. Bildet ble til slutt ferdig, og det ble kjøpt av Rasmus Meyer. Fra 1910 til 1914 tilbrakte hun somrene i Bergen, hvor hun malte på bestilling fra Meyer. Han kjøpte totalt elleve av hennes bilder.
I 1890-åra malte Backer også flere landskapsmalerier. Hun besøkte Arne og Hulda Garborg i Alvdal, og malte både landskapsbilder, portretter og interiørbilder. Hun fortsatte med portretter fram til omkring 1910, men det ble ikke mange av dem. Dobbeltportrettet «Hulda og Arne Garborg i Gamlestua på Kolbotn» er et kjent eksempel, men det viktigste er portrettet av Kitty Kielland. Et selvportrett og et portrett av Vedastine Aubert fra 1910 ble aldri fullført.
Fra omkring 1892 til 1910 drev Backer malerskole i Christiania, hvor flere som senere ble viktige kunstnere studerte. Blant elevene kan nevnes Nikolai Astrup, Halfdan Egedius, Severin Grande, Ragnhild Kaarbø, Juliane Fredrikke Langberg, Thorkel Jens Thorkelsen, Rudolph Thygesen og Helene Augusta Vosgraff. Cora Sandel var også innom; hun måtte slutte av økonomiske grunner, og ble kjent som forfatter i stedet. Backer var også medlem av Nasjonalgalleriets direksjon fra 1898 til 1918, av juryen for Jubileumsutstillinga på Frogner 1914 og av juryen for utsmykkinga av Bergen Børs i 1918. I 1899 ble hun æresmedlem av Det Norske Studentersamfund. Hun mottok Kongens fortjenstmedalje i gull i 1910, og ble ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1925. Samme år ble hun også medlem av Kungliga Akademien för de fria Konsterna i Stockholm. I 1921 fikk hun innvilga kunstnerlønn.
De siste bildene fra Backers hånd ble malt i perioden 1910 til 1924. De har en enkelthet som bryter med hennes tidligere stil. Det er til tider abstraksjon, og fargene ble i tråd med siste stil i Paris brukt friere. Likevel brøt hun aldri med bruken av sentralperspektiv. I hennes siste store verk, «Evighetsbildet», er perspektivlinjene fortsatt synlige; bildet ble malt på bestilling fra Nasjonalgalleriet, og hun arbeida med det fra 1918 fram til sin død i 1932.
Totalt ble Backers produksjon på omkring 180 bilder; ikke noen stor produksjon for en såpass lang karriere. Men kvaliteten var gjennomgående svært høy, og hun ble som nevnt allerede i sin samtig regna som en av våre mest betydelige malere.
Harriet Backer ble gravlagt sammen med sine foreldre på Vår Frelsers gravlund i Oslo.
Minnesmerker
I fødebyen Holmestrand er det reist en skulptur av Agathe Backer Grøndahl og Harriet Backer på Dr. Graaruds plass. Seks gater og veier i landet har navn etter Harriet Backer, blant annet Harriet Backers vei i Bærum.
Litteratur
- Lange, Marit: Harriet Backer i Norsk biografisk leksikon.
- Østby, Leif: Harriet Backer i Norsk kunstnerleksikon.