Infopunkt 6: Rådhuskaia
| Luktpunkt Oslo | ||||||
|
Hvis du stod omtrent ved våre dagers Oslo rådhus en varm sommerdag på 1700-tallet, og trakk pusten dypt inn, ville du med en gang kjent lukten av avfall. Stranden nedenfor Pipervika, som området het, var på den tiden en av Christianias søppelplasser. Avfallet var fra byens mange toaletter, fra håndverkernes verksteder og industrien i byen, døde rotter og andre dyr – og annet som folk kastet.
Møkkahaugene og stanken
Møkkhaugene ble lagt på tomter tildelt av byens magistrat. Haugene var, forståelig nok, ikke populære blant Pipervikens beboere. Disse klaget gjentatte ganger på 1780-tallet. I en skrivelse fra 1788 går det også frem at magistraten hadde forståelse for problemet:
| Det er unektelig en stor Uleilighed at være omringet med Gjødselhobe, saaledes som Possentsmager Møller haver andraget at de henlægges omkring hans Hus i Ruseløkken, og den er saa meget ubeleiligere som Gjødselen er ikke efter Kreaturer alene, men efter den almindelige Indredning i Indvaanernes Huse tillige blandet med Menneskeskarn, hvis Forraadnelse i de varme Sommerdage medfører en hæslig, ildestinkende, ja i stille Veir endog farlig Uddunstning og Luft.[1] | ||
Søppel problemet og Nattmannen som løsning
Søppelproblemet hadde vokst sammen med at Christianias befolkning økte gjennom 1700-tallet. Fra noe over 4000 innbyggere i 1700 var det steget til om lag 9300 i 1769, og ytterligere 16 815 i 1801 i kvartalene og forstedene. Selv om folk kastet mindre før og gjenbrukte ting mer, må i hvert fall mengden med menneskeavføring ha vokst minst tilsvarende. I tillegg økte mengden søppel fra næringsvirksomheten som vokste frem gjennom århundret.
Til å frakte avfallet ut av byen hadde myndighetene ansatt en nattmann. Hver natt dro han en vogn rundt i byen for å tømme bygårdene og husenes doer. Han avlivet også løse hunder og katter, samlet dyrekadavre, samt hentet og grov ned folk som hadde begått selvmord. Nattmannen bistod også bøddelen eller skarpretteren med å gravlegge hengte. Ofte hadde nattmannen, eller Rakkeren som han også ofte ble kalt, en fortid som kriminell. Han var blitt benådet mot at han påtok seg nattmannjobben. Den sosiale prisen var likevel høy; nattmannen ble ansett som en av de mest æreløse i samfunnet, og mange skydde all kontakt med ham, hans hjelpere og familien hans.
Møkka i sjøen
Alt nattmannen samlet inn endte på møkkahauger utenfor byens kvartaler. Pipervikstranda, eller Rådhusbrygga som den i dag kalles var bare ett av flere steder rundt byen der søppel fra mange år lå åpent i hauger. På varme dager med litt bris vil den søte lukten av råtnende søppel ha vært merkbar i hele byen. Fra 1812 ble det noen forbedringer i søppelhåndteringen i Pipervika - på vinteren ble det lagt ut på isen slik at det kunne synke ned i vannet når våren kom. Avfallet ble likevel liggende i havnebassenget som slambanker med bobler av stinkende metangass som med tidvis eksploderte i overflaten, og blandet seg med lukten fra møkkhaugene lå på land.
Vil du lese mer
- Knut Sprauten: Oslo bys historie: bind 2: Byen ved festningen: fra 1536 til 1814, Cappelen, Oslo, 1992
- Schulerud, Mentz: ''Piberne og pigerne i Vika : av en Christiania-forstads historie, Idun, Oslo, 1963.
- Storebrand og Idun: Haakon VII's gate 10 : en teknisk presentasjon, Oslo, 1963
- Retursammarbeidet Loop: Avfallets historie:
- Torstenson, Inge (2006) Fra nattmann til renholdsverk. Avfall og renovasjon i Oslo gjennom tusen år, Oslo, ProArk AS, 1997
Referanser
- ↑ Schulerud, s. 60