Isle of Man
Isle of Man er en øy i Irskesjøen og er en del av de britiske øyer, beliggende midt mellom England, Skottland og Irland.
Øya har et areal på 587 kvadratkilometer og har 85 000 innbyggere (2016). Hovedstad og største by er Douglas som ligger på sørøstkysten. Port Erin er største by på vestkysten.
Isle of Man er ikke en del av Storbritannia, og er heller ikke en del av EU. Territoriet er i tollunion med Storbritannia og EU, og i passunion med Storbritannia og Irland. Man har eget toppdomene på internett (.im), eget kjennemerke på biler (GBM), og utsteder egne pass.
Lord of Mann (Herre av Man) er den engelske monarken som er øyas formelle eier og overhode. Forfatningen av 1866 slår fast at øya har et visst indre selvstyre. Ved siden av en guvernør, oppnevnt av kronen, står the Court of Tynwald, (tingvollretten), som består av et råd (Council) oppnevnt av kronen og av den folkevalgte forsamling the House of Keys (det gamle allting). Lover vedtatt av det britiske parlamentet gjelder for Man bare hvis det er uttrykkelig bestemt i den enkelte loven.
I vikingetiden ble Man ofte regnet til Suðreyar (Hebridene), og alt før midten av 800-tallet hadde folk fra Norge bosatt seg fast på disse øyene. Øya fikk egne konger, men ble fra Magnus Berrføtts tid, rundt 1100, et lydrike under Norge sammen med Suðreyar.
Da Norgesveldet var på sitt største i høymiddelalderen, nærmere bestemt ved Håkon IV Håkonssons død i 1263, var Isle of Man knyttet til Norge, sammen med Færøyene, Orknøyene, Shetland (Hjaltland), Hebridene (Sudrøyene) siden 1100-tallet. Jarler ble innsatt av kongen, og det ble krevd inn skatt til den norske kongen. Da den norske kirkeprovins ble opprettet i 1152 med erkebispesete i Nidaros, som den katolske kirkens utpost mot Europas nordvestlige hjørne, omfattende hele Norgesveldet, inklusive Isle of Man. Bispesetet for bispedømmet Sodor og Man var i Peel, og den første katedralen sto innenfor festningsmurene på Peel Castle.
Det er vanlig at storgårdene på øya har navn med norsk opprinnelse, og topografiske navn som på skjær, bukter, fjell og nes. Norsk språk, som var erobrernes og de utenlandsle herrenes språk, døde neppe ut på Man før på 1300-tallet. Bøndene på smågårdene fortsatte å tale sin keltiske dialekt.
Magnus Lagabøte overgav øya til Skottland i 1266, og i 1765 ble Man kjøpt for 70 000 pund av den britiske kronen.