Jensine Fredrikke Ingeborg Jensen

Jensine Fredrikke Ingeborg Jensen[1] (født 10. mai 1903 i Borge, Vestvågøy, død 7. september 1991 i Bodø) var husmor, gårbruker og entreprenør fra Lofoten som skapte seg bosetning og familie på Hamarøy på 1930-tallet

Jensine Fredrikke Ingeborg Jensen (f. Strømnes), fra Vensmoen sanatorium på 1930-tallet
Foto: Digitalt fargelagt fra original
Jensine Jensen, 80 år, 10. mai 1983

Oppvekst

Jensine ble født på gården Strømnes i Borge, Lofoten, av foreldrene Jens Anton Hansen[2] og Fredrikke Helene Ringkjøb Larsdatter[3], og var den nest yngste i en søskenflokk på seks. I oppveksten måtte de alle være med i arbeidet på gården for å skaffe det nødvendige til heim og livsopphold. Torving var hardt arbeid for en spinkel jentekropp og Jensine fortalte mange ganger at det var det tyngste av alt arbeidet hun måtte delta i.

Tuberkulose

Da hun var noen og tyve år gammel fikk hun tuberkulose, en farsott som herjet i landsdelen i den tiden, og hun ble sendt til Vensmoen sanatorium[4] i Saltdal for behandling. Det traff hun en annen pasient, en kjekk kar fra Sagvatnan i Hamarøy, Andreas Olai Jensen. Han skulle komme til å bli hennes ektemann og livsledsager.

Til Hamarøy

Etter å ha blitt frisk, bodde hun en tid hos sin bror Martin Strømnes og hans familie på Trondenes utenfor Harstad. Dit kom også Andreas, og det ble holdt bryllup for Jensine og Andreas i 25. juli 1936. Vielsen fant sted i middelalderkirken på Trondenes.

Det er blitt fortalt at Jens Hansa[2], (Jens Anton Hansen) på Strømnes var svært godt fornøyd med den nye svigersønnen sin, særlig fordi han var en usedvanlig nevenyttig kar. Han var dyktig med trearbeid og mangt annet som krevde godt håndlag og innsikt.

Ekteparet fikk seg husvære i Steinbakken ved Innhavet i Hamarøy. Andreas hadde arbeid som smed på det store veianlegget, riksveien nordover gjennom fylket. Her i Steinbakken ble Audun født i 1938, og to år senere kom Frøydis. Men da Jensine ble gravid året etter, måtte familien flytte fra huset hvor de bodde. Det ble for mye ungestyr for huseieren.

Nå var gode råd dyre, men løsningen ble at søster Nikoline og mannen Kristian Strøm åpnet dørene for Jensine og de to barna hennes, i deres lille bolig i Borge, Lofoten. Slik gikk det til at Gulla ble født i "Grønnmyra" oppunder jul i 1941.

Fjelltun

Sommeren 1942 gikk turen tilbake til Hamarøy, til Andreas sitt barndomshjem, Hoffmannselv ved Sandesvatnet[5], like ved foten av Kråkmotinden[6]. Et stykke derfra hadde Andreas fått kjøpe nybrottsland, og hadde hus under bygging. På Gullas ettårsdag den 17. desember 1942 flyttet familien inn på Fjelltun. Det var nok en stor dag. Det var krig og kummerlige kår. Andreas brøt opp jord, og la opp nyland, og de sådde og satte poteter. Ku og gris måtte klare seg med jordgamme til å begynne med, men så snart krigen var over ble det satt opp fjøs med låve. Både Jensine og Andreas hang i fra morgen til kveld. Andreas hadde arbeid i Vegvesenet og de var selvhjulpne med det de trengte til seg selv og de 3 barna. Da, og alltid senere, var de opptatt av at ungene skulle ha det bra, og få en god start i livet. De skjønte at ei ny tid var i kjømda, og ville gjøre det de kunne for at etterslekten skulle få utdannelse og muligheter som de selv ikke hadde hatt.

Jensine hadde det godt med sin familie, men hun trivdes ikke så godt i "ensomheita i skogen", som hun sa. Andreas hadde lange arbeidsdager og det var langt mellom naboene. Jensine fant da på å annonsere etter unge jenter som var "kommet i uløkka", som en sa, og ikke hadde noe sted å være. Etter hvert var det tre unge jenter som fødte sine barn på Fjelltun, og som bodde der en tid, til barna var ca. 1 år. Dette var hjelp til selvhjelp, og det fulgte mye glede med det.

I mange år, så lenge foreldrene til Jensine levde, reiste hun og barna på fjorten dagers sommerferie til Strømnes i Lofoten. For alle fire var det årets store begivenhet. På Strømnes var det folk og rørelse, noe hun savnet i Sagvassdalen. Andreas var sjelden med til Lofoten. Med dyr på båsen, og mye nødvendig arbeid på småbruket i tillegg til arbeidsplassen i smia, var det vanskelig å være lenge borte. Etter hvert begynte han også å samle materialer og bygge hus. Det var blitt trangt om plassen i gammelstua. I 1951 flytta de inn i nyhuset.

Entreprenørskap og sosialt engasjement

Både Jensine og Andreas var oppfinnsomme folk som ikke var redde for å ta et ekstra tak i trange tider. Ungene vokste til og kravene ble større. De ville prøve noe nytt for å skaffe penger til familien.

Eggproduksjon

Ett eksperiment var å leie en rugemaskin for å klekke ut kyllinger for eggproduksjon. Det ble en fiasko. Over halvparten av kyllingene var haner som måtte slaktes. Andreas mislikte dette sterkt, og eksperimentet ble ikke gjentatt.

Salg av strikketøy

Jensine hadde strikkemaskin allerede før hun giftet seg. Nå kom den fram igjen. Hun strikket for salg, og hadde en stor kundekrets. Ull-undertøy var det stor etterspørsel etter i ei skogsbygd med hard vinter og mye utearbeid, men hun strikket også mange nydelige plagg til familien og andre. Mang en kveld satt hun lenge oppe for å gjøre ferdig gensere, jakker og strømper.

Kafédrift

Jensine likte at det var folk rundt bosetningen deres under krigen. Hun var vokst opp med folk og nærhet til naboer på Vestvågøy, hvilket hun savnet i Sagvassdalen. Under krigen kom hun i snakk med tyskere og østerrikere som var stasjonert i nærheten, og lærte seg litt tysk i den anledningen. Det var ofte besøk eller kontakt på Fjelltun, sosialt eller bistandsmessig. Når krigen var over, og det ble stille som før, tenkte Jensine at kanskje kunne hun få til et serveringssted på gården for å tiltrekke seg folk. Hun søkte deretter om, og fikk tildelt, bevilgning for kafedrift ved gården. Uklart av hvilken grunn ble ikke idéen satt i drift, men spiren til noe annet enn gårdsdrift var satt.

Fjelltun camping

I 1957 satte Jensine og Andreas ut i livet en ide, som var Jensine sin. Hun hadde lenge snakket om å tjene penger på turistene som det ble stadig flere av langs veien. Denne sommeren, etter slåttonna, sjekket Jensine og Andreas ut idéen, og satt opp et skilt på en stolpe langs riksveien, hvor det stod "Teltplass". Da turister faktisk begynte å sette opp telt, så ville Jensine utvide dette, og forsøke seg med pensjonat i huset deres. Året etter, i 1958, satt de således opp et skilt med "Overnatting" på husveggen. Dette slo an. Hele turistsesongen var det overnattingsgjester hver dag i familiens hus. Jensine sørget for sengetøy, rom og bevertning til alle. Fjelltun camping var født. Senere ble det også bygget campinghytter nede ved teltplassen. Fjelltun er en naturskjønn plass ved Sandnesvatnet, og i årene som kom vokste "bedriften" til å bli en travel geskjeft i sommerhalvåret. Mang en tysker og franskmann har overnattet og spist frokost på Fjelltun, og mer enn en gang kom campinggjestene tilbake. Jensine var omgitt av mennesker hele sommeren og hun trivdes med dette, som det sosiale menneske hun var.

Lokalt engasjement

Hennes sosiale legning og kristne livssyn kom også sterkt til uttrykk ved at hun var svært aktiv i foreningslivet i bygda. I en periode var hun aktiv som medlem og også som en respektert formann i menighetsrådet.

De siste årene

Etter hvert flyttet ungene hjemmefra for å gå på skole og studere, og Jensine og Andreas tilbrakte vintrene i Bodø, der Andreas arbeidet som sveiser og smed for Statens Vegvesen. Høsten 1974 ble Andreas syk. Den 30. mars 1975 døde han, knapt 67 år gammel.

Jensine kjøpte seg leilighet i Bodø, og levde et aktivt pensonistliv der. Hun bodde ikke langt fra datteren Frøydis og hennes familie. Frøydis var en fantastisk støtte for henne i årene etter at hun ble alene. Hun pleide å si at hun ikke ville ha klart seg uten henne. Hver vinter reiste hun til Larvik, og var sammen med yngste datter Gulla og hennes familie i jule- og nyttårshelgen. Jensine var en ressursperson, klok og hjertevarm. Det ble et stort savn etter henne da hun døde den 7. september 1991.

Bilder

Referanser