Johannes Olav Smit

Johannes Olav Smit (født 19. februar 1883 i Deventer, død 22. juni 1972 i Roma) var katolsk biskop. Han var fra 1922 til 1928 apostolisk vikar i Det apostoliske vikariat Norge, hvilket vil si at han var overhyrde for Den katolske kirke i Norge. Han het opprinnelig Jan, latinisert til Johannes, og tok navnet Johannes Olav da han ble biskop i Norge.

Johannes Olav Smit. I øvre høyre hjørne ser man biskopens våpen.

Foto: Ukjent, fra Norvegia catholica, utg. 1942.

Han ble prestevia 15. august 1906, og fortsatte så sine studier i bibelvitenskap i Roma. Der ble han nært knytta til den nederlandske kardinal Willem Marinus van Rossum (1854–1932), som leda Propagandakongregasjonen. Kongegrasjonen Propaganda Fide, «troens utbredelse», hadde blant annet ansvar for Norge, som ble regna som et misjonsområde. Etter en tid som prest forskjellige steder i Nederland ble Smit professor ved presteseminaret i Rijsenburg. Det var der han var da Propagandakongregasjonen henta ham inn som apostolisk vikar for Norge. Utnevnelsen kom den 23. mars 1922.

Den 4. oktober 1922 ankom Smit Norge, og 8. oktober samme år ble han innsatt i embetet i St. Olav kirke. Biskop Johannes Olav Fallize tok samme dag avskjed med embetet og flytta til Bergen. I sin tid som biskop foretok Smit en rekke presteforflytninger, og han gjorde også en del endringer overfor søsterkongregasjonene. Det var blant annet han som fikk St. Carolus Borromeussøstrene i 1923. St. Franciskus Xaveriussøstrene, som var grunnlagt av forgjengeren, fikk i 1924 et postulanthus i Nederland for å rekruttere til Norge. Han starta allerede i 1922 utgivelsen av bladet Uit het Land van St. Olav, som ble spredt til nederlandske og flamske misjonsorganisasjoner for å generere støtte til Norge. De første franske dominikanerinnene kom også til Norge mens Smit var biskop, i pinsen 1928.

En av de første handlingene som apostolisk vikar var å endre den katolske skolepolitikken. Forgjengeren, biskop Fallize, hadde stilt krav om at alle katolske foreldre måtte sende sine barn på katolske skoler. Det var nok greit i hans hjemland Luxembourg, men i Norge var det langt mellom de katolske skolene. Flere familier opplevde å bli lyst i bann av biskopen for sin ulydighet. Smit var langt mer forståelsesfull, så med ham ved roret ble det anbefalt at man sendte barna på katolsk skole, men det var ikke lenger noe absolutt krav.

Året etter hans tiltreden, i 1923, var kardinal van Rossum på visitas i Norge. Smit forsøkte blant annet å få tillatelse til å feire katolsk messe med kardinalen i Nidarosdomen. Kirke- og undervisningsdepartementet hørte med den lutherske biskopen og domprosten, og konklusjonen ble av de måtte gi avslag. Kardinalen måtte derfor nøye seg en en turistomvisning i domen.

I Smits år som apostolisk vikar vokste den katolske kirke i Norge kraftig. For å sikre nok prester fikk han maristene til Norge; blant de som kom var senere biskop Jacob Mangers S.M. Dominikanerne økte også sin aktivitet, og det var Smit som vigsla den nye St. Dominikus kirke i 1927. Han gjorde som nevnt en rekke endringer i menighetene. I 1923 utnevnte han ny sokneprest i Harstad, der et var så få katolikker i 1922 at de ble regna som del av menigheten i Tromsø. I Molde hadde de framtredende borgerne Peter F. Dahll og Helga Dahll konvertert i henholdsvis 1921 og 1922, og dette ga støtet til opprettelse av ny menighet. På Hamar leide biskop Smit et lokale i 1923 for å feire messe, og arbeidet med å opprette en menighet begynte på samme tid. Kapellet i byen ble innvia i 1924 av Smit. Sigrid Undset, som da ennå ikke hadde konvertert, var en av de som var til stede. Hun ble tatt opp i kirkens fulle fellesskap på Hamar 1. november samme år. I 1925 ble menigheten på Hamar formelt utskilt fra St. Olav menighet. I Haugesund og i Asker og Bærum ble det grunnlagt menigheter i 1926. Smit fikk også bygd et kapell i Tønsberg, som ble vigsla i 1929, året etter at han gikk av.

Smit ble den første katolske biskopen som reiste til Svalbard, som hadde blitt lagt under Norge i katolsk, kirkelig sammenheng i 1913. I 1927 besøkte han Ny Ålesund, Longyearbyen og Barentsburg, og sistnevnte sted ble det holdt konfirmasjon. Av de førti som var til stede var omlag halvparten katolikker.

En vanskelig sak som verserte i hans tid var søksmålet Marta Steinsvik anla mot pater Coelestin Riesterer. Biskopen fikk også en annen sak i fanget, som fikk en langt mer personlig karakter. Gudrun Margrethe Ramstad var en svensk sykepleier som hadde konvertert til katolisismen. Hun hadde i Danmark lagt seg etter en jesuittprest, som måtte flytte fra landet for å unnslippe henne. I Sverige hadde biskopen lagt ned forbud mot at prestene skulle ha noe med henne å gjøre. Smit kjente til dette, men trodde at han kunne hjelpe henne. Først etter en tid med samtaler forsto Smit at hun nå hadde lagt sin elsk på ham, og brøt kontakten. Dette fikk henne til å forsøke å presse fram ny kontakt. Blant annet skal hun ha dukket opp naken i St. Olav kirke.

Smit fratrådte som apostolisk vikar den 11. oktober 1928. I den katolske avisa St. Olav ble det bare meldt av «Biskop dr. J.O. Smit forlater Norge for å overta stilling i Rom.». Det hadde ikke kommet noe konkret forvarsel om dette. Smit var i utlandet, og hans provikar Olaf Offerdahl signerte offisielle uttalelser. Den 18. oktober skrev Smit et avskjedsbrev fra Roma, og han kom aldri tilbake til Norge. Det kom aldri noen offisiell forklaring på det som skjedde, men blant annet senere biskop John Willem Gran var klar på at det var den voldsomme veksten, og manglende evne til å opprettholde nivået, som førte til at han ble overført til Roma. De kostbare innkjøpene av tomter, byggeprosjektene og flere prester å holde i kosten ble for mye for kirkens økonomi. Han forsøkte å redde seg inn ved å legge en skatt på skolene og sykehusene som ble drevet av St. Josephsøstrene, og la svært hardt press på dem for å få aksept for dette. Søstrene tok opp dette i Roma, og der kom man til at Smit hadde gått for langt i forhold til sine fullmakter.

Han ble pavelig kammerherre og kannik i Peterskirken, noe han var til sin død. Den 24. november 1929 fikk han et ublidt møte med sin plageånd frøken Ramstad. Etter vesper i Peterskirken var han med i prosesjonen fra korkapellet, da hun dukka opp. Da han overså henne trakk hun en pistol og retta den mot ham. Vatikanets politistyrke tok raskt hånd om henne, og det viste seg at våpenet ikke var ladd. Kirken ville ikke overlevere henne til italiensk politi, og saken løste seg ved at hun ble erklært utilregnelig - hvilket nok også var en korrekt vurdering. I Norge ble hendelsen slått stort opp, og all skyld ble i første omgang lagt på Smit. I desember 1929 kom Ramstad tilbake til Oslo, og først da begynte det å gå opp for pressen at hun var helt ute av balanse. Dette forhindra ikke at Lalla Carlsen sang ei vise skrevet av Arne Svendsen på Chat Noir, der det var lett å kjenne igjen hovedpersonene Smit og Ramstad.

Ut over stillingen som pavelig kammerherre, som fremfor alt var en seremoniell stilling, hadde han også noen oppgaver i Den pavelige bibelkommisjon. Ellers ser Smits videre liv etter 1929 ut til å ha vært rolig og uten for mange dramatiske hendelser for ham personlig.

Han er gravlagt på den germanske kirkegården (Camposanto teutonico) i Vatikanstaten.

Litteratur

• Johannes Olav Smit på Den katolske kirkes hjemmeside.
• Kjelstrup, Karl: Norvegia catholica : moderkirkens gjenreisning i Norge : et tilbakeblikk i anledning av 100-årsminnet for opprettelsen av St. Olavs menighet i Oslo, 1843-1943. Utg. Det apostoliske vikariat Oslo. Oslo. 1942. Digital versjon på Nettbiblioteket..
• Den katolske kirke i Norge, Aschehoug, Oslo 1993 Digital versjon på Nettbiblioteket.