Kallenavn
Kallenavn er alternative navn som brukes på personer, grupper, steder, virksomheter og produkter. Det kan være en forkorta versjon av det egentlige navnet, eller det kan være helt uten sammenheng med dette. Kallenavn kan være positive, negative eller nøytrale. De positive kallenavna omtales gjerne som kjælenavn, mens negative omtales som økenavn. Hva som defineres som det ene eller det andre kan variere; et kallenavn som i utgangspunktet er negativt kan av personen som bærer det oppfattes som et hederstegn som viser tilhørighet, mens et navn som var ment som et kjælenavn kan oppfattes som belastende.
I boka Kallenavn i Bergen oppgis det ti former for navnedannelse:
- En vri på døpenavnet: Amen for Adam, Lisen for Alice.
- Egenskaper: Tigeren, Kloke-Håkon, Slukjøden.
- Utseende: Fyrtårnet, Knappenålshovve.
- Erotikk: Kåta-Kjellen, Nusse-Malene, Sexyen, Fett-Harald.
- Taletrengthet: Papegøyen, Kjefta-Guri, Slipesteinen.
- Bosted: Kongen av Marken, Amasonen fra Møhlenpris.
- Yrke: Palen, Pølse-Kennethen, Skinn-Rieber.
- Hendelser: Blåveisen, Granat-Affen.
- Talemåter: Halaien, Lyge-Leifen, Huffen.
- Fuktighet: Snaps-Olsen, Småfylla, Henrik Dram.
Dette er noen av de vanligste formene for kallenavndannelse, men vel så viktig er spørsmålet om hvorfor man får et kallenavn. Vi kan forsøke å lage ei liste over dette også:
- Kjælenavn fra barndommen, som Lillemor, Vesla, Tulla, Litj-Per er ofte gitt av foreldrene.
- Tilhørighet i ei gruppe, gjerne gitt av de andre i en kameratgjeng.
- Behov for å skille mellom personer med samme navn, for eksempel Storebjørn og Lillebjørn, se artikkel om Lillebjørn Nilsen.
- Ufarliggjøring av autoriteter, for eksempel kallenavn på lærere og vaktmesteren på skolen.
- Identifisering av personer man ikke vet navnet på, for eksempel byoriginaler.
- Mobbing.
Vennskapelige former av navn er vanlige både på norsk og på andre språk. De er gjerne nokså nøytrale, men kan også ha preg av å være kjælenavn. Disse navnene dannes gjerne på flere forskjellige måter. Ofte er de kortformer av navnet, for eksempel Chris for Christian, Christoffer eller Christine. De kan også være forlengelser, et fenomen som særlig er vanlig i Sverige og som trolig har spredd seg hit derfra; eksempler på dette er Kalle for Karl og Lasse for Lars. I samme kategori kommer navn som Hjallis for skøyteløperen Hjalmar Andersen. Felles for begge disse typene kallenavn er at de etter hvert har blitt egne navneformer; i tidligere tider var det ingen som formelt het Lasse eller Kalle, men i dag er det ikke uvanlig. Trolig er det noe av det samme som har skjedd tidligere, da man lagde norske former av navn: Laurentius ble til Lavrans, som ble til Lars.
En tredje type er sammentrekninger av dobbeltnavn, for eksempel Hansa for Hans Christian eller Børni for Bjørn Einar.
Personer kan også få slike kallenavn basert på etternavnet, for eksempel fotballspilleren Odd Iversen som var kjent som Ivers.
Det er ikke uvanlig at vennskapelige former som dette blir en persons vanligste navneform, og mange har valgt å ta kallenavnet som sitt formelle navn gjennom navneendring. Går vi bakover i tid ser vi at det på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var svært vanlig å gjøre dette. For de som levde i 1920-åra førte det ofte til at kallenavnet ble registrert da navneloven kom. Når vi leter etter personer i eldre kilder kan dette ofte skape forvirring.
Noen vanlige forkortelser som vi ofte støter på i eldre kilder er:
- Ada: Adelaide.
- Dina/Dine: Bernhardine.
- Fina: Josefine, Adolfine.
- Gina: Georgine, Jørgine.
- Lisa: Elisabeth, Lisbeth.
- Maggi: Margrethe.
- Maja: Marie.
- Matja: Mathea.
- Mina: Wilhelmine.
- Per: Peder/Peter.
- Tilla: Otilie.
Som nevnt kan de vennskapelige formene være en type kjælenavn, men i dette avsnittet tar vi for oss navn som ikke er basert direkte på personens rette navn. De kan være basert på egenskaper, hendelser, opphavssted og mye annet; her er det svært store variasjoner. Det er ikke uvanlig med kombinasjoner, for eksempel fotballspilleren Erik Mykland som ble kjent som Myggen – her har man kombinert førstestavelsen i etternavnet med det at han er 172 cm høy. Fysiske egenskaper er utbredt som grunnlag for kjælenavn, og grensa mellom kjælenavn og økenavn kan være vanskelig å trekke opp. Å få et kallenavn som viser til at man ikke er lav av vekst kan være svært belastende, men når det blir gitt til en fotballspiller er det ment som en anerkjennelse. Det samme kan gjelde kallenavn basert på hendelser eller annet; de høres negative ut, men personen som bærer kallenavnet og kretsen omkring oppfatter det som positivt. Konteksten er altså svært viktig for å forstå om noe er et kjæle- eller et økenavn. Her er ofte tilhørighet et stikkord; det å få et kallenavn kan være en viktig tegn på at man er en del av noe.
Mange kjælenavn blir gitt i barndommen. Typiske eksempler er Lillemor, Vesla og Tulla. Det er ikke uvanlig at dette blir personens vanligste navneform, selv når man er utvokst og godt opp i åra.
Kjælenavn basert på opphavssted er nokså vanlige. I Stompa-bøkene og -filmene hadde de fleste slike navn; Stompa selv hadde et navn basert på initialene i Stein-Oscar Magel Paus-Andersen, men de andre omtales som Bodø, Sørlandet, Orkanger og så videre.
Økenavn eller klengenavn er kallenavn som er negative, og også her kan det være vanskelig å trekke grenser. Et navn som blir gitt som en form for mobbing kan bli snudd til noe positivt, eller i det minste bli et nøytralt kallenavn. Igjen er kontekst viktig; det som på skolen var et økenavn, kan bli uproblematisk når man kommer videre i livet og mobberne er langt vekk.
Lærere og andre autoritetspersoner har ofte fått økenavn. Eksempler fra Kallenavn i Bergen omfatter hendelser (Flagget for en som svaia mens han sto æresvakt), egenskaper (Hauken som fikk med seg alt, Lunten som hadde kort lunte), utseende (Hesten med utstående tenner, Linjalen med særdeles rett rygg) og former av eller assosiasjoner omkring navnet (Grisen for Svinland og Puleti for Mulelid). Men det må også nevnes at mange lærere har fått kjælenavn eller mer nøytrale kallenavn; fra samme bok kan vi hente Inken for Ingolf og IQ'en for en særlig intelligent lærer. Det samme finner vi i militæret, der befalet ofte får økenavn, mens soldatene i større grad har positive eller nøytrale kallenavn på hverandre. Også her gjelder det at navnene kan skifte betydning; en lærer eller offiser som legger vekt på disiplin og orden kan kjefte om kallenavnet blir brukt, men samtidig føle at det er nyttig at elever eller rekrutter raskt vet at dette er noen man skal passe seg for.
Kallenavn på grupper er svært ofte negativt lada, men kan også være nøytrale eller positive. Tar vi for oss romanifolk finnes det mer enn femti kallenavn på denne folkegruppa, hvorav noen er gruppas egne navn (som Horta romani og reisende), noen er forsøk på å skape nøytrale navn (som omstreifere) og andre igjen er negative kallenavn (som fant, splint og fark).
Mange av kallenavnene på grupper er rasistiske, eller i hvert fall fremmedfientlige. Typiske eksempler er pakkiser, gulinger og svartinger.
Også steder får kallenavn, og som kallenavn på personer kan disse over tid bli offisielle navn. Vi kan nevne bygninger (Svetter'n for det varme og klamme Grefsen og Disen velhus, Bayer'n for Oslo fengsel avd. B som tidligere var bryggeri), veger eller deler av veger (Knivstikkergangen for Stensberggata, Norabakken for en del av Pilestredet), plasser og torg (Plata for Paléhagen) og bygder (Knivstikkerbygda for Lørenskog).
En del firmaer og andre virksomheter får også kallenavn. Ikke minst gjelder dette serveringssteder, som Lompa for Olympen restaurant og Valka for Valkyrien restaurant. Disse to eksemplene er rimelig nøytrale, eller nesten som kjælenavn å regne. Andre kan være negative, som Papp-Marché for veikrokjeden Marché.
Produkter får særlig kallenavn dersom de blir svært populære. En nokså vanlig type er produktnavn som går over fra å være merkenavn til å bli navn på en vareype. Kjente eksempler på dette er potetgull og seigmann, som opprinnelig var varemerker, men som har gått over til å bli generiske navn på slike produkter fordi de er brukt som kallenavn på liknende varer over lang tid. En relativt lokal variant på seigmenn er Harstad-væring.
Utfordringer i lokal- og slektshistorie
Kallenavn kan ofte få en direkte innvirkning på arbeidet med slekts- og lokalhistorie. De ble ofte brukt i forskjellige kilder; ikke minst gjelder dette kallenavn som var en variant av døpenavnet. Et eksempel på dette finner man i artikkelen om Lisa Jensdatter, som ved dåpen het Magrete Elisabeth, men som i offisielle dokumenter dukker opp som Lisa.
Dette kan også være en utfordring med andre navn, for eksempel navn på bruk og plasser som ble vanlige på folkemunne og som derfor dukker opp i kirkebøker, men som kanskje aldri ble nedfelt i eiendomsrelaterte dokumenter. Det samme gjelder virksomheter som gikk under et navn på folkemunne, men som var registrert med et annet navn.
Litteratur og kilder
- Smith, Billy Riddervold: Kallenavn i Bergen : på lærere, byoriginaler, jenter, gutter, fotballspillere, gater og steder. Utg. Bodoni. Bergen. 2005. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Utne, Ivar: Hva er et navn? : tradisjoner, navnemoter, valg av fornavn og etternavn. Utg. Pax. Oslo. 2011. Digital versjon på Nettbiblioteket.