Kjeldearkiv:Langs landeveiene

Langs landeveiene
Seljord.JPG
Utsyn over Seljord, jonsokkveld 1940.
Kjeldeinformasjon
Type: Avisartikkel.
Forfatter: "Mr. George".
Tema: Reiseskildring
Sted: Kviteseid, Tokke og Seljord.
Tidsrom: 1940.
Nedtegnet: Arbeiderbladet, 29. juni 1940.
Transkribert av: Per Eriksen Ormestøyl (Per Ormestøyl)
Ekstern referanse: Lenke til digital utgåve på bokhylla.
Beskrivelse: Reiseskildring frå ein fottur frå Vråliosen til Seljord i Telemark.
Viktig: Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator.

Langs landeveiene

Vår medarbeider forserer til fots Skafså, Laardal og Morgedal, og efter en særlig fin prestasjon belønnes han med 7,5 mils fri skyss fram til Seljord.

Samme afrikanske solheten dirret over moseflyene øverst på fjelltoppene da jeg forholdsvis tidlig på morgenkrvisten sa farvel til Vråliosen og styrte mot Bandaksli. Bare 9 km! Jeg kruset underleppa hånlig over så små avstander.

God vei, sier bilisten vår, han suser makelig fram i vogna si. Men er veien nylig pokka og grusa — da er det grusomt for den som er «pokka nødt» til å gå.

Tri ting.

Til fottur høyrer tri ting, sa redaktør Kolltveit en gang, det er tarvande med sokkebyte, godt humør og so ein ting til som ein ikkje kan få no. — (Det var i forbudstia.) Godt humør hadde jeg — kanskje noe tørt på grunn av heten og at jeg ikke var noe særlig utstyrt med «det tridje». Men sokkebytet har jeg utvidet til også å omfatte om bytte av futteraler utenpå strømpene. Jeg går en etappe med de tunge beksømstøvlene som er fæle i varmen, så slår jeg meg etter et passe kilometer antall ned ved en bekk, bader, vasker bena, bytter strømper og' skifter ut beksømmen med de lave, tynne behagelige tilgåtte skoa. Da knurrer bena av velvære og blir i fint trim til annen omgangs beksøm.

Men i dag hadde jeg starte med de tynne skoa og småsteinen var hard! «Å kvila på vegen» lyt en gjera av og til. Jeg ga meg i snakk med en mann som kveikte pipa ved veikanten i en skog et steds i Skofså. Han og to sønner hogg ved for dampskipsselskapet, (Skien—Telemarken) — og de hadde 11 kr. favnen for å felle trærne på rot, og gjøre den ferdig. Det var 60 cm's ved, noe passe stor furu og gran som er lett å sage og kløve. De lot til å være svært fornøy med akkorden.

Snart gjorde veien disse umåtelige S-sløyfene og jeg gjorde snarveiene rett ned når jeg så veilegemet under meg. Jeg visste ikke ordet av det før Bandak blånet bredt og lyst smilende mot meg! Vannet er 3 km bredt rett over til Lårdal, som vinket derborte med vakre og vennlige husklynger oppover fjellsia. 1,50 for lånt pram og rorskar de 3 km.

«La det få stigningen føste».

Det var i aller heteste middagsstunden da jeg med hjertet i livet la hodet 16 grader bakover og så oppover det utekkelige bratte Lårdal. Men en må ta skikken der en kommer. Jeg til å grave og spørre, og ganske riktig, også her hadde gamle teler latt geita være den første vei-ingeniøren. Det var en snarvei som korta veilengden et par km. Men den bar til gjengjeld loddrett opp kleiva, og i Sahara kunne det ikke fins mere nådeløs sol enn denne! Svetten rant, og den livreima som jeg før jul ikke kunne få rundt magan, datt nå ned på knea rett som det var! Men «oppover gikk det, oppover gikk det.»

En huggorm som lå midt i veien, ble tatt på kløfta i hasselkjeppen min og fikk seg en kjempemessig luftetur over lauvskogen, og etter alt å dømme datt den ned nærere Vråliosen enn Bandaksli!

På toppen av kéleiva var det en landhanddel, jeg konsumerte to Solo og fikk greie på at nå var det bare 11—12 km igjen til Høydalsmo. Jeg småsnakka med undersåttene som viste tegn til ømme folelser og fikk til svar at de skulle greie det 5 km til. "Fin vei" også for fotgjengere. Veikrysset til Dalen dro jeg forbi. Dalen har aldri frista meg, det er for mye av de «fotside» turistene der, dessuten var det utlendinger der.

Presis på halvkilometeren rast i en vakker egn. Fra et tjern kom en veldig fin styrt rett ut av en mur, og her ble det total-avkledning, kjempefint brusebad, Mentholatum, sokke- og støvlebytte — og aldri så lite av "det tridje". Fine skautrolster, lite bebyggelse, tusen drifter av sommerfloret, fuglesang og bekkeskvalp og dovent fiskevåk i store, stille tjern langs veien. Fram med apparatet og prøv og ta «ringene i vannet»! Men akkurat da hadde visst fiskene hørt matklokka, jeg så ikke mere til dem!

En bil — den andre jeg så på hele turen av personbiler — raste forbi. Og jeg raste etterpå. Den etterlot seg visselig intet savn — men ved en kolossal støvsky, som fikk meg til å velsigne bensinrasjoneringen.

Det ble lettere å gå. Men akkurat da dukket naturligvis Høydalsmo opp! 5—6 hus, en stor bru, et majestetisk vei kryss med tilvising til Dalen — ble det aldri kortere avstand dit enn 23 km? — til Øyfjell og Rauland.

Herberget.

Hvor bodde ordfører Årneshaugen som på lista sto oppført som eventuell husvert? Jo, det viste seg at jeg hadde gått forbi ham et par km! Hvor bodde Olav Oftelid? Han bodde der han skulle, men både han og ordføreren var i hérredspartimøte i det stupende bratte Lårdal jeg hadde passert for 12 km sia! Men jeg fikk et fortreffelig lite herberge til å ta mot meg. Fremmedboka var full av lovtaler over stellet — og jeg kan fullt ut slutte meg til dem. Hva skal en med «hottel» til 7 — 10 og 12 kroner, når en sover like godt og bedre kanskje for 3?

Fremmedboka på det lille herberget — som har samme navn som partiredaktøren i Skien — var også full av andre ting. Tyske soldater hadde overnatta her — noen av dem kom ikke tilbake etter det namngjetne slaget ved Rukke (Vinjesvingen). Det er jo bare utlendingene som skal utfylle rubrikken «Hensikten med oppholdet i Norge» — men disse utlendingene hadde ikke en eneste gang meddelt sin hensikt!

Jeg dumpet overraskende inn i stua til et par mennesker, foreldrene til en gammel ungdomslagsvenn fra Skien og Porsgrunn. Han Jørgen vil finne navnet mitt der når han i sommer «vitjar heimbygda si».

To solbrente, kraftige karer var innom ved 5-tia og drakk kaffe i kafeen. De kjørte telefonstolper fra til Dalen, en strekning på 20 mil fram og tilbake. Først etter at de var reist kom den gode ideen — for seint: Skal jeg spørre om å få sitte på med dem til Brunkeberg i morgen og spare 22 km, så jeg bare har å gå de 11 fra Brunkeberg til Seljord? Jeg var inne på det problemet, og det beskjeftiget meg stadig under den fortreffelige frokosten neste morgen. Men nå var det over skya, ingen hete, det blåste tvertimot en sval, forfriskende vind. — Skulle en noen gang gå måtte det være nå! Og skjebnen ville at jeg den dagen skulle yde min aller beste prestasjon. (Noe en sjelden gjør ellers på fredag som er lønningsdag.)

Flink gutt, 1.5.

Jeg dro avgarde i ypperlig trim. Gikk og gikk, det var så fint og svalt, livreima glei ikke ned, føttene trillet i jevnere og jevnere takt, støvlene hvisket ikke mere. Pent og vekslende landskap, men nå hadde jeg sett noen tusen mål grov furu og lauvskau, og noen hundre fiskevann før. — Ett steds slo vei og elv følge sie om sie et par kilometer lysrett. Sånne strekninger er innspirerende fordi en feilaktig anslår dem til å være dobbelt så lange — og en bestemmer seg til å forsere dem på kraft. Når en har gått dem til ende skjønner en at det slett ikke var så langt, — men så har en til gjengjeld brukt bare halve tia!

Jeg møtte sju syklende ungdommer!
— Langt til Brunkeberg?
— Det er nett elve kilometer! svarte en.

Jeg så på klokka: Jeg hadde gått de første 11 km på vel halvannen time!

Og fordi det var meg så fant jeg meg beføyet til å opplyse om dette — og fikk til svar et enskning, rasende og vederkvegende utrop
— Då hev du gjenge fort då kar!

Jeg hadde ikke hvilt en gang, bare gått og gått. Det foresvevde meg et setning fra en bok om at «han beveget seg i det jevne ulvetrav som eter kilometerne som ild» — og jeg tenkte høyt: — Ich fresse kilometer'n ha ha!

Med lyse forhåpninger om æresmedlemsskap i Norsk fotgjengerlaug reflekterte jeg meg fort fram til Morgedal. Bygda ser ut som en eneste stor skibakke. Gårdene ligger som høye hopp og slalåmporter ut over et avgrunnsbratt unnarenn. Men så er jo Morgedal også skiløperkunstens hjemsted i skiløperkunstens hjemland. Bautaen over skiløperen Sondre Norheim som sto ved Odden landhandleri var noe pompøs, syns jeg. Viggo Ullmann er mye mer beskjeden der han står foran Seljord herredshus.

Happy End.

På veien foran meg sto en stor, blå lastebil. En mann kom fort ned bakken fra huset. Jeg skjøv fra meg det etter programmet til nå fastsatte strømpebytte, og løp fram:
— Skal De til Brunkeberg?
— Jau, eg ska' det, sa han sindig.
— Må jeg sitte på med Dem dit?
— Jau kan du. so, svarte han like sindig og hjertelig høflig.

Jeg klappet meg sjøl på skuldra; det var da sju km spart! Og så er det bare 11 derfrå til Seljord, det greier jeg for klokka er bare 14.30
— Egentlig skal jeg til Seljord, begynte jeg uten baktanker en samtale.
— Det ska' eg au so kan du like godt fylgja med dit då! sa han og smilte.

Jeg smilte igjen — 18 km spart! Oh, Mr. George! det er belønningen for din tapre beslutning i morges og din heltemodige innsats i formiddagstimene! Elskede slakteoppkjøper, hadde jeg vært et naut skulle du fått meg gratis!

Kl. 15.15 var jeg i Seljord, den bygda jeg har lengta til hele tia, den bygda jeg har gått og sett tvers gjennom alle de andre, den bygda hvor far ble født for 90 år sia, den bygda som er all Norges ynde og poesi i bjørkelier, skummende fossers sølvslør over grå steinstup, den bygda som er kjølig ro i blanke vatn. — og som er velde og majestetisk betvingende skjønnhet i Skorves uhyre grågrønne massiv der det løfter seg ende opp i en silkeblå sommerhimmel uten en eneste fjærsky på. Skorve du deilige fjell, du sinnbilde på Norge sjøl!

MR. GEORGE