Forbudstida
Forbudstida er et navn på perioden mellom 1916 og 1927, da det var forbudt å omsette brennevin i Norge. I tillegg var det fra 1917 til 1923 også forbudt å omsette hetvin. Forbudet var et resultat av avholdsbevegelsens framgang, og ble først innført som en midlertidig ordning under første verdenskrig. I 1919 ble forbudet gjort permanent gjennom en folkeavstemning, og det ble stående inntil en ny folkeavstemning i 1926 bestemte at det skulle oppheves året etter.
Avholdsbevegelsen brukte forskjellige strategier i kampen mot alkohol. Mange mente at man måtte være helt konsekvente og bekjempe alle former for alkohol, mens andre mente at det var hensiktsmessig å rette det sterkeste skytset mot den sterkeste alkoholen, og at et brennevinsforbud ville være et første skritt på veien mot totalforbud. Bevegelsen sto sterkt her i landet, både i kristne miljøer og i arbeiderbevegelsen. Da det var klart for folkeavstemning i 1919 stemte hele 61,6 prosent for forbudet.
I 1923 kom det første tilbakeslaget, da man måtte oppheve forbudet mot hetvin. Årsaken var at det ble problemer med Spania og Portugal, som var viktige handelspartnere for norsk fiskerinæring. De krevde å så selge sherry, portvin og madeira til Norge, og dermed ble det problemer for norsk eksport. Det ble derfor beslutta å tillate omsetning av hetvin igjen. I mellomtida, i 1922, hadde Vinmonopolet blitt oppretta. Dette var opprinnelig ikke først og fremst tenkt som et redskap for å begrense alkoholinntaket. Tanken var at Vinomonopolet skulle sørge for lik tilgang til øl og vin over hele landet, og dermed minske kriminalitet i form av smugling og hjemmebrenning. Da hetvinen ble lovlig igjen fikk Vinmonopolet altså utvida sitt sortiment.
Det fantes et stort smutthull i regelverket. Det var nemlig lov med sprit til medisinsk bruk. I utgangspunktet tenker man da gjerne på legesprit, eller «rumpesprit» som den også kalles, som er et desinfeksjonsmiddel. Men leger skrev også ut edlere dråper, slik at folk kunne få seg en styrkende konjakk. Det skal ha forekommet en hel del korrupsjon i den forbindelse, med leger som var kjent for å skrive ut resepter på alkohol mot en liten pengesum. Også veterinærer kunne skrive ut resepter på alkohol, og det har blitt registrert en påfallende økning i behovet for slik behandling av hester og kyr opp mot jul og andre høytider.
Den andre måten å skaffe seg brennevin på var den ulovlige handelen som foregikk. Mye sprit ble smugla inn, og det ble brent over det ganske land. Dette førte til nye problemer: Hjemmebrenten var ofte av svært dårlig kvalitet. Den kunne i verste fall være tresprit, som kan forårsake blindhet og dødsfall. Smuglinga ga opphav til organisert kriminalitet, og i mange kystsamfunn var det ligaer som styrte denne virksomheten. På en del kyststeder kaller man gjerne forbudstid for «smuglertida». Arthur Omre beskrev sine egne opplevelser fra smuglerlivet i Smuglere fra 1935.
Ved folkeavstemninga i 1926 ble det flertall for å oppheve forbundet; omkring 44 prosent stemte for å beholde det. Man vurderte andre tiltak for å begrense alkoholinntaket, og et av dem var den svenske modellen. Der hadde man i stedet for forbud innført rasjonering i form av en «motbok» der man registrerte kjøpene opp mot en kvote. Det var 25-årsgrense, og gifte kvinner fikk ikke egen bok, men måtte handle på ektemannens. Ugifte kvinner fikk en lav kvote. Fattige, arbeidsløse, kriminelle og alkoholikere ble ofte nekta motbok, og man kunne også få den inndratt ved alkoholrelaterte lovbrudd. Dette systemet hadde man i Sverige helt til 1955. Man valgte etter en del diskusjon ikke å innføre dette systemet i Norge, men i stedet å satse på edruskapsarbeid og å ha en streng kontroll med omsetningen på Vinmonopolet.
Litteratur
- Myrvang, Christine: Forbudet mot brennevin i Norge på Norgeshistorie.no.
- Kagge, Gunnar:Forbudstid : Den norske kirgen mot brennevinet, Spartacus Forlag AS, 2016, ISBN 978-82-430-1057-4