Kjeldearkiv:Spøkelser kan være godt å ha!

Spøkelser kan være godt å ha!

Abildsø gård ligger idyllisk og fredelig til på vestsiden av Østensjøvannet. Men det har ikke alltid vært like fredfullt her på Abildsø, I alle fall ikke hvis vi skal tro historien om Brochmanns opplevelser her på 1700-tallet.

Historien vi her bringer er hentet fra boka "Vår egen by", redigert av Henrik Haugstøl.

I tussmørket over Åkeberg

Christen Brochmann, herren på Abildsø, vandret på sine ben hjemover fra Christiania by. Hans karosse var sendt hjem til Abildsø tidlig på dagen, eftersom han hadde til hensikt å overnatte i sitt eget hus ved Bukkebjerget, (Det lå omtrendt der hvor Atheneum nu ligger, altså strøket omkring Joh. Herman Wessels byste.) der hans svigerforeldre, generalmajor Diderich Hegermann og frue bodde tilleie. Men han var blitt ferdig med forretningene - trelast - så tidlig at han valgte å dra hjem til det kjære Abildsø og den enda kjærere viv, Anne Margrethe, mens det ennu var en smule dag. Unge fruer - hun var hans annen - har ikke godt av å være for ofte alene, men det hendte nok ikke sjelden at oeconomiske affairer holdt ham i staden tidt og ofte. Nu vandrer han i tussmørket gjennem Grønlands sølete trøstesløshet, - sandelig var det ikke blitt temmelig mørkt allerede. Kanskje skulle han ta stien over Åkeberg, han sparte ikke så lite tid ved det. Den slagne landevei lå der, gjørmet og utrivelig den også, men den var allikevel en slags vei. En vandringsmann eller to gikk vel der, kanskje kunne man i ny og ne også møte et kjøretøy. Stien over Åkeberg derimot var som oftest øde og forlatt og hadde ikke det beste rykte. Anne Margrethe, hans viv for Gud og mennesker, satt kanhende allerede og ventet, altså fikk det stå til. Han lot alle betenkeligheter fare og slo inn på stien. Det bar raskt oppover mot Ryenbergene uten at noe hendte. Nei, tenkte han, det er vel i grunnen på Abildsø tingene skjer. Skrømt? Hva visste han? Sikkert var det at en selsom fremtoning, de kalte ham "karnappmannen", opptrådte rett som det var. Han kunne forskrekke husets gjester, og det var ofte gjester på Abildsø, ved plutselig å trekke dynen av dem i netters mulm og mørke. Noen hadde greid å beholde hodet såpass koldt at de kunne gi en beskrivelse av vesenet, en mannsling: Han var iført tettsluttende drakt av randet bolster som dekket hode og hender. En gang da Brochmanns svoger, unge major Reinholt Fredrik Hagermann, og hans kone overnattet på Abildsø hadde mannslingen til avveksling opptrådt uten hode. Det var like før svogeren dro til Holstein med de norske tropper, og det spørres om det ikke var et varsel. Det var vel tre år siden, den 18. juni 1757, tidlig om morgenen, et kvinnelig tyende, - hun var synsk, sa folk - kommet inn til fru Anne Margrethe og fortalte at fruens bror var død i Holstein. Hun hadde sett ham død, sa hun. Tidender innløp noe senere, som viste at hun hadde rett. Den unge Hegermann var falt i slaget ved Collin 18. juni 1757.

Hvit skikkelse

En kvist, lodden av insektspinn, dasket mot Christen Brochmanns ansikt. Han ble en tanke fælen, mannslingen på Abildsø opptok ham litt for meget. Gjøgleri og nonsens, ikkuns nonsens, sa han beroligende til seg selv. Det suste i Ryenskogen. En hvit skikkelse flagret foran ham. Skikkelse? Det var ikke godt å si om han skulle kalde det akkurat så, men hvitt var det, noe flagrende, som svevet frem og tilbake foran ham, snart like ved, snart lengre unna, forekom det ham. - Gudskjelov, det gikk en sti til høyre - han visste at den førte frem til Oslo bispegård, og raskere enn raskt slo han inn på den for ikke igjen å konfronteres med det hvite, luftige vesen han nettopp hadde sett. Der var ikke noe hvitt, flagrende vesen, tenkte han lettet. I det samme fikk han øye på skikkelsen igjen. Den syntes å hoppe, sveve og danse foran ham, en vill og vettløs dans i kveldsmørket, som lukket seg tett om ham. Christen Brochmann ble redd. Han gjorde absolutt helomvending og satte i sterkt forsert tempo tilbake til byen. Han var glad da han småsprang opp gjennem Vaterlands Storgade og kunne se lysene fra "Daarekisten". Det tok ikke lang tid å komme over Vaterlands kirkegård, gjennem Grubbegaden og inn i Nordre Gade ( Akersgaten). Han møtte en vekter der, en stabeis med martialsk "morgenstjerne", herlig rød nese og finkelbasun: "Klokken er slagen ni -"

Tilbake til svigerforeldrene

Generalmajor Hegermann og hans frue var ytterst forskrekket da svigersønnen ble sluppet inn. Um Gottes Willen, generalmajoren var så skremt at han snakket tysk og hans hustru slo hendene sammen: - Er det noget med Anne Margrethe? Christen Brochmann smilte: Det er meg de er ute efter. Så fikk svigerforeldrene historien. Når Christen Brochmann nu den neste dag først allikevel var i byen, kunne han sagtens ha adskillig han gjerne ville få utrettet. Vel, dagen begynte sent, og sandelig var det på det nærmeste mørkt da han tok farvel med svigerforeldrene. Denne gang gikk han allfarveien. Det var alt stille, ikke en antydning til svevende skikkelser. Han var helt rolig der han vandret og stillheten var fullstendig. Nu var han i Ryenbergene. Stillheten føltes skremmende.

Et nytt angrep

Denne følelsen hadde akkurat fått tak i ham, da en mannsskikkelse sprang fra veikanten og ville gå til angrep på ham. Det skjønte han straks. Han verget seg med hendene og så noe som blinket foran seg. Mannen har kniv, tenkte han. Ikke et øyeblikk var han i tvil om at han stod overfor en høyst jordisk illgjerningsmann. Hans kledebon var ikke hvit, og hans ferd ikke de luftige geisters. Nei, at dette ikke var noe spøkelse ble han snart klar over. Den ukjente forsøkte stadig å komme helt innpå ham, Brochmann hørte hvordan han pustet og peste, tildels i raseri når han skjønte at han ikke hadde så lett spill med sitt offer som han kanskje hadde trodd. Nu var Christen Brochmann blitt sint. Mannens raseri ble mer og mer innbitt, Brochmann syntes ett eller annet ved fyren virket kjent. Han fikk et godt tak om mannens ene hånd, den som holdt kniven, og klemte til. Det sto om livet nu, det skjønte han. Fjern vognrammel brøt kveldsstillheten over Ryenbergene. Mannen hadde nok også hørt lyden. Han gjorde et voldsomt utfall, Brochmann greide bare så vidt å avverge. Nu var vognen kommet nærmere, stemmer hørtes også. Da var da Christen Brochmann ropte om hjelp. Men kampen var ikke slutt, det ble den først da to menn - karene fra Skedsmokjerre var kommet til hjelp. Overfallsmannen ble bastet og bundet og lagt på kjerren, og så kjørte hele følget til nærmeste gård. Der fikk Christen Brochmann sitt livs store sjokk: I skinnet fra en talgprås så han at mannen som hadde anfalt ham med kniv, var en av hans egne husmenn på Abildsø. Mannen tilstod at han, fordi han mente seg forurettet av Brochmann, hadde bestemt seg for å drepe sin husbond. Kvelden før hadde han ligget på lur omtrent på samme sted -, men han kom ikke. Hadde han kommet, sa mannen, skulle han ikke sluppet unna. Da var det nemlig ingen, hverken kjørende eller gående, på veien i løpet av de timene han hadde ventet. Øvrigheten tok seg straks av mannen. Christen Brochmann fikk skyss hjem, fullt og helt overbevist om at den hvite skikkelse som kvelden forut hadde svevet i hans vei var et varsel fra forsynet, og at det hadde reddet hans liv. Dagen efter oppsøkte han biskop Fredrik Nannestad og spurte om han trodde på slike ting. Bispen kremtet: - Jeg vil ingenlunde benekte muligheten av desslike varsler, saa meget mindre som jeg iforgaars aftes fra mit vindu i bispegaarden saa en hvit skikkelse nærme seg bispegaarden for så å forsvinne i husets kjeller. Hvem, tenkte Christen Brochmann, av dem som hviler i jorden heromkring, kanskje av mine henfarne, kan ha villet frelse meg fra død og undergang? Det kunne ingen svare på, heller ikke biskopen i Christiania Stift, Hans Velærværdighet Herr Fredrik Nannestad.



Kilder

  • Pedersen, Gunnar: Aktuell historie II : Nordstrand og Østensjø før og nå. 2009. 152 s. Utg. Frie Fuglers forlag. ISBN 978-82-995415-4-1. S. 34: Spøkelser kan være godt å ha!



  Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 168 den 13.04.2006. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen.

Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.