Kjeldearkiv:Veier til Norge - "Tabi"

"Tabi", 38 år fra Pakistan, bosatt i bydel Grorud
Kjeldeinformasjon
Tidsrom:	2008
Intervjua av:	Anne Finnhammer
Beskrivelse:	Dette intervjuet var en del av prosjektet Mangfoldige minner som ble drevet i samarbeid mellom Norsk lokalhistorisk institutt, Norsk folkeminnelag og Landslaget for lokalhistorie i 2008.
Viktig:	Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator.

Tabi kom fra Pakistan i 2000 får å gifte seg. Hun sier Norge har forandret henne mye. Her har hun mindre penger, men mer ansvar og selvrespekt.

"Jeg kom til Norge i 2000. Året før hadde jeg giftet meg med en pakistansk mann som var bosatt i Norge. Jeg kjente han svært godt. Vi var fetter og kusine og hadde hatt mye med hverandre å gjøre i barndommen. Han ville gjerne gifte seg med meg og henvendte seg til Pakistan i den anledning. Men han ville at det skulle være min vilje og mitt ønske, derfor ville han ikke ta noe formelt skritt før han visste hva jeg selv mente. Jeg på lik linje, ville være sikker på at dette var hans valg, ikke etter påtrykk og press fra familien. Vi snakket derfor flere ganger i telefonen før vi ble forlovet. Hele familien syntes vår avgjørelse var fin. Selv hadde jeg vært igjennom en tvilsperiode. Han bodde i Norge og flytting til et nytt land ville bli en stor forandring for meg. Jeg var ganske religiøs og dekte for eksempel til håret, noe jeg ikke gjør her i Norge. Selv om jeg kjente han godt fra barndommen, visste jeg lite om hans norske liv. Derimot kjente jeg en del til Norge fordi jeg hadde familie her.

Jeg er og var en rolig person med et stort sosialt liv. Min far hadde et arbeid som medførte at vi måtte flytte en del. Vi hadde også svært god økonomi. Disse to årsakene førte til at jeg fikk en god utdannelse. Jeg har derfor universitetsgrader fra Pakistan, samtidig som jeg også har mange forskjellige andre kurs innenfor ulike områder. Mine foreldre, kanskje i sær min mor, oppfordret meg og oppmuntret meg til å utnytte tiden og lære meg mest mulig når jeg hadde anledningen.

Norge tiltalte meg fordi det var et lite land. Det virket roligere på meg enn for eksempel England og USA gjorde. Det var en fordel, men jeg fryktet for å måtte lære et nytt språk. Jeg trodde at å lære norsk ville bli vanskelig, men jeg hadde lært engelsk slik at jeg kunne det latinske alfabetet. Likevel regnet jeg med å måtte bruke lang tid på å lære det nye språket. Da jeg kom til Norge, Oslo, begynte jeg straks på Rosenhof. Her gikk jeg et år. Samtidig lyttet jeg til norsk tv, og da jeg kom ut i arbeid med barn lærte jeg mye av å snakke med dem. Jeg har fått god øvelse i å snakke norsk både på arbeidsplassen og ved å gå i butikken og handle.

Vi bodde først i en liten ettromsleilighet. Det var koselig og jeg trivdes godt selv om overgangen fra mitt pakistanske liv var stor. Etter bryllupet i Pakistan dro vi på cruise på bryllupsreise. Det var en stor opplevelse. Min mann tok ut ferie for å sette meg inn i norsk forhold. Han tok meg med rundt på alle de stedene han mente at det kunne være godt for meg å kjenne til. Jeg var også nysgjerrig, ville vite mest mulig. Dette førte til at jeg fikk en god innføring i norske leveforhold, og dette hjalp meg veldig til raskt å finne meg til rette.

Jeg hadde alltid vært sammen med foreldre eller annen familie i Pakistan så overgangen var stor. Det hadde aldri vært jeg som hadde tatt avgjørelser. Da jeg spurte min mann om dette og hint, det kunne være så enkle ting som hva vi skulle ha til middag, så fikk jeg frie tøyler. Jeg skulle selv bestemme. Det var koselig å få bestemme og bli selvstendig. Min mann overlot alt husstell og husarbeid til meg, men dette syntes jeg var veldig koselig. Han hadde hatt et meget enkelt matstell mens han var alene, men han har nå lært mye av meg.

Det livet jeg hadde hatt i Pakistan og det livet jeg har i Norge er svært forskjellig. Som nevnt hadde vi god økonomi i Pakistan, noe som medførte at jeg ikke hadde hatt spesielle plikter der, men kunne bruke tiden på meg selv. Her i Norge har vi ikke så mye penger. Jeg har forandret meg svært, har fått ansvar og trives godt med det. Dette har gitt meg selvrespekt, og det synes jeg er meget viktig.

I den tiden jeg har vært i Norge har jeg hatt mulighet til å reise på besøk til Pakistan flere ganger. Jeg føler behov for å besøke min mor, men det har også vært fordi jeg har mistet nær familie. Jeg er svært glad fordi jeg har hatt denne muligheten. Nettopp fordi jeg har arbeid og tjener penger selv, er med å gjøre dette mulig. Jeg reiser som oftest alene. Min mann og jeg er svært glad i å reise så vi har i årene som har gått sett store deler av Europa. Vi bruker de pengene vi tjener på denne måten og er svært fornøyd med det livet vi lever.

Vi lever egentlig ganske norsk, men samtidig holder vi fast med en del fra Pakistan. Jeg liker å bruke pakistanske klær hjemme. Maten er ofte pakistansk og jeg holder orden på spesielle pakistanske merkedager. Min mann er ikke så nøye med dette, men vi respekterer hverandre og innretter oss etter hverandre. Vi har god kommunikasjon oss imellom. Vi er enig om de viktige tingene i livet og finner større glede i opplevelser enn i å samle på ting.

Vår livsførsel har kostet ganske mye. I Pakistan er det ofte storfamilien med de eldste i spissen som styrer og bestemmer. Dette har ikke passet for oss, og det har vært mange harde kamper mellom familien og oss. Vi har derfor i dag ikke så mye med dem å gjøre. Derimot har vi en del norske venner. Men pga. studier og videre utdannelse for meg her i Norge har vi hatt begrenset tid til et stort sosialt liv.

Vi mener at når vi bor i Norge, så må vi innrette oss etter de lover og regler som finnes her. Det er vi som har flyttet hit, og det er derfor vi som må endre oss. Når jeg tenker på hvordan vi har blitt møtt her i Norge er det meste bra, men det er også ting som ikke har vært like hyggelig. Jeg har mange ganger blitt møtt med skepsis og til dels motvilje. Det er særlig eldre mennesker som lar slike følelser komme til syne. Nå er jeg kanskje spesielt var for den slags. Jeg er en veldig følsom person. Samtidig må jeg vel si at i Norge finnes det svært mange lover og regler, blant annet i arbeidslivet. Dette er regler som skal verne den enkelte arbeidstaker. Likevel har jeg flere ganger oppdaget at disse reglene ikke blir praktisert ovenfor oss med et annet opprinnelsesland. Noen ganger er det fordi arbeidslederen ikke kan dem, andre ganger er det direkte ”rasisme”. Dette er ikke hyggelig å oppdage. Jeg har derfor valgt å sette meg inn i hvilke rettigheter jeg har. Dertil har jeg meldt meg inn i fagforeningen. På denne måten kan jeg kreve at reglene blir fulgt. Jeg er klar over at rettigheter gir også plikter. Det er viktig å gjøre jobben sin, ikke sluntre unna, misbruke sykmeldinger osv. Samtidig vil jeg si at blir en forbigått og ikke behandlet rettferdig, mister en interessen, og det kan resultere i sykdom. Det er derfor et tveegget sverd. En må ikke dømme folk etter språkkunnskaper for eksempel, men samtidig har vi plikt til å lære språket i det landet vi bor. Jeg har flere eksempler på urettferdig behandling som det er vanskelig å forklare på annen måte enn rasisme. Jeg vil derfor anbefale at en tar opp problemene om og når de oppstår.

Det er viktig å snakke om tingene, og det viser seg at mange av vanskelighetene kan løses. Men dette krever også at en selv er orientert og ikke minst gjør en god jobb. Rettigheter og plikter henger nøye sammen.

Som en slags konklusjon på det som jeg hittil har sagt, vil jeg gjerne få legge til dette. I de årene jeg har bodd i Norge synes jeg at forholdene i Oslo har forverret seg. Det føles ikke lenger trygt å gå i byen om kvelden eller å reise med tog og buss seint hjem. Volden har økt, og jeg undres over at politiet ikke har lov til å bære våpen. Jeg har også tanker om alle de innvandrere, asylsøkere og flyktninger som sitter og venter på at et mirakel skal skje uten at de selv gjør noe. Vi jobber hardt, både innvandrere og nordmenn, og betaler vår skatt til felleskapet, mens disse ikke gjør noe, men likevel får. De prøver ikke å lære seg norsk slik at de kan arbeide og forsørge seg selv. Staten må lage strengere regler slik at det må være obligatorisk å lære språket innen 2 eller 3 år, og alle må jobbe. Også i skolen bør det bli strengere regler både i barneskolen og i den videregående skolen. Det er for liten respekt for voksne.

Jeg har min identitet, og jeg er stolt for det. Jeg er nå norsk statsborger og har gode ønsker for dette landet som har gitt meg et sted å bo og gode muligheter for stadig å bedre mine kvalifikasjoner og kvaliteten på mitt liv. Jeg er takknemlig for at jeg har mulighet til å kunne si hva jeg mener, hva jeg har lært og opplevd.