Leksikon:Kjøpstad
Kjøpstad, m. (av norrønt. kaupstaðr, ‘handelssted’). Opprinnelig (i vikingtid/tidlig middelalder) én av flere betegnelser for markedsplass, handelssted eller by, med skiftende betydning, over tid og trolig også fra sted til sted. Fra senmiddelalderen og gjennom tidlig nytid (1500–1800) brukt i mer presis betydning om et sted med spesielle kjøptadsprivilegier (se nedenfor), spesielt med hensyn til handelsrettigheter.
En kjøpstad hadde i prinsippet fulle handelsrettigheter, det vil si rett til inn- og utførsel av alle lovlige varer, samt handel i byen selv og dens omland. Fram til og med kjøpstadsprivilegiene av 1662 fikk hver kjøpstad enerett til handel innenfor en cirkumferens på 3 eller 4 mil fra byen, foruten generelle handelsrettigheter i et langt videre omland. Men nye kjøpsteder etter 1662 fikk ingen definert cirkumferens, og byens borgere måtte konkurrere med borgere i nabokjøpstedene, både i det nære og det fjernere omland. Lenge var kjøpstedene alene om å ha rett til å innføre varer fra utlandet for videre salg, men fra slutten av 1700-tallet fikk også mange ladesteder (s.d.) handelsrettigheter på linje med kjøpstedene.
En kjøpstad hadde i tillegg til handelsrettighetene også juridisk og politisk selvstendighet i forhold til landdistriktet omkring. En kjøpstad hadde jurisdiksjon både over byens eget territorium og innbyggere, og over utenbys borgere til samme kjøpstad. Selvstyreorganene omfattet egen magistrat (s.d.), byfogd (s.d.), by- og rådstueskriver (s.d.), eligerte menn (s.d.), ulike kommisjoner og bytjenere. Men ut over på 1700-tallet fikk mange av de nye kjøpstedene såkalt «minimumsadministrasjon», en sterkt forenklet styringsstruktur, der byfogden fungerte som magistrat, de faste kommisjonene manglet, og de eligerte menn var få.
Statens kjøpstadspolitikk endret seg flere ganger gjennom 1600- og 1700-tallet. Fram til ca. 1662 ble kjøpsteder anlagt og privilegert med sikte på å kontrollere og sentralisere handelen, spesielt utenrikshandelen, til én kjøpstad i hver region eller landsdel. Etter 1662, og spesielt fra ca. 1720, gikk statens politikk i stadig mindre grad ut på å styre handelen og byutviklingen, men snarere å følge utviklingen og gi privilegier til steder som allerede reelt sett var byer, og derved gjøre en del av disse til kjøpstad, noen ganger til og med uten at kjøpstadsbetegnelsen ble brukt. Samtidig ble de kjøpstadsprivilegiene som ble tildelt, stadig mer begrenset, både med hensyn til handelsrettigheter og selvstyreorganer. Endelig ble kjøpstadsprivilegier helt på slutten av 1700-tallet tildelt tre små nordnorske steder (Tromsø, Hammerfest og Vardø) som ennå ikke kunne betraktes som byer, verken i struktur eller funksjoner, med sikte på å utvikle byer på disse stedene.
Antallet kjøpsteder innenfor Norges nåværende grenser steg fra 6 midt på 1500-tallet til 8 i 1660, 23 i 1800 og 34 omkring 1850. I løpet av 1700- og 1800-tallet mistet de formelle kjøpstadsprivilegiene gradvis mer og mer av sin betydning, delvis ved at de ble tildelt nye kjøpsteder i mer begrensede former enn de eldre, dels ved at andre byer fikk tilsvarende handelsrettigheter, og til dels også egne styringsorganer. Ved midten av 1800-tallet var kjøpstad først og fremst en funksjonell betegnelse, knyttet til reelle byer med egne offentlige organer. Men allerede fra midten av 1700-tallet hadde et slikt funksjonelt kjøpstadsbegrep vært under utvikling. Se kart under ladested. F.E.E.
 |
|
 |
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag. |