Leksikon:Opprørsrett
Opprørsrett. Ifølge Frostatingsloven (IV, 50) hadde folket rett og plikt til å gjøre opprør mot en konge som krenket lovene. Denne gamle opprørsretten forsvant i løpet av høymiddelalderen. Men gjennom den unionelle lovgivningen kom opprørsretten på nytt inn i norsk rett mot slutten av senmiddelalderen. Halmstadrecessen 1483 (NglL 2. r. III, 1 s. 14ff.) hjemler opprørsrett, likeledes Christian II.s dansk-norske valghåndfestning (s.d.) 1513 (NglL 2.r. IV s. 10ff.) og Frederik I.s danske og norske håndfestninger 1523 og 1524 (Aarsberetn. G. Arch. II s. 65ff., NglL 2.r. IV s. 214ff.).
Den nye opprørsretten hang nøye sammen med den riksrådskonstitusjonalistiske forfatningen (jamfør riksrådskonstitusjonalisme) og kan best betraktes som en garantiklausul for at kongen skulle overholde sin valghåndfestning. Dersom kongen handlet i strid med forfatningen og ikke ville ta riksrådets «undervisning» til følge, hadde rådet rett til å iverksette opprørsparagrafen. Det var således riksrådet som forvaltet opprørsretten.
Etter den danske borgerkrigen «Grevens feide» (1534–1536) fikk opprørsretten mindre betydning. Alle håndfestningene fra 1536–1648 fastslår rådets rett til å tale til rette en konge som handlet i strid med forfatningen. Men i stedet for opprørsrett søkte man nå andre sanksjonsformer mot en konge som brøt forfatningen, helst forskjellige rettslige tiltak. (H. Nielsen: «Oprørsret», KLNM XII; H. Matzen: Danske Kongers Haandfæstninger s. 91ff.) S.I.
 |
|
 |
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag. |