Leksikon:Plog
Plog. Den eldste norske plogtypen er den såkalt firesidige plog (fig. a). Betegnelsen er litterær og viser til at såle, styre, ås og sule til sammen danner et rektangel. På 1700-tallet var slike plog i bruk bare i traktene rundt Oslofjorden. I landet for øvrig var grind-plog (fig. b) på det tidspunkt enerådende. Samme plogtype var i bruk også i Nord-Sverige og i deler av Finland. Typologisk er den en videreutvikling av den firesidige plog, men sulen er forlenget oppover, slik at det dannes en «grind», og en regner med at spredningssentret må ha vært Trøndelag eller tilstøtende svenske distrikter. En svakhet ved den firesidige plog var utformingen av styret, som ikke kunne gi plogkaren synderlig kontroll over redskapet. Grind-plog skulle være lettere å mestre. Lenger sør, blant annet i Sør-Sverige og Danmark, som også hadde den firesidige plog, var styringsmulighetene økt ved hjelp av et hjulforstell, som sikret en støere gang.
Tradisjonelt var bare to plogdeler av jern: ristil, m., eller skjere, m., en loddrettstående kniv under plogåsen, som skar furen løs fra landsiden, og skjæret, et beslag på sålen, som løsnet furen i underkant. Veltefjøla var av tre, og gjennom det meste av 1700-tallet ennå helt rett i de fleste distrikter. Slike ploger ble bare brukt til å løsne på gammel åker om våren; de første voll-plogene kom i bruk i slutten av 1700-årene (også kalt brytnings- eller ekre-plog). Dette hadde sammenheng med en økende bruk av jern, samtidig som en begynte å konstruere vridde veltefjøler og innførte en rekke forbedringer ellers.
På flatbygdene ble åkrene gjerne delt i langstrakte teiger, og ved pløyingen ble plog kjørt slik at den alltid veltet jorda inn mot midten av teigen. Dermed dannet det seg i årenes løp langsgående høyderygger og senkninger i åkeren. Dette hadde betydning for den naturlige dreneringen.
Over det meste av landet var pløyemåten en annen. I bakket terreng ble det drevet tverrpløying, og plogen ble alltid kjørt slik at den veltet jorda nedover. Etter hvert samlet derfor mye av den beste jorda seg nederst i åkeren, hvor det dannet seg en såkalt rein. Et problem ved bakkepløying var all tomkjøringen: Når plog hadde fullført en fure, måtte den tomkjøres tilbake til utgangspunktet. På gårder der økonomien og hesteholdet tillot det, hadde man derfor to ploger i virksomhet, en høyre-plog og en venstre-plog; den plogen som nettopp hadde fullført sin fure, ble båret tilbake mens den andre pløyde. Også på mindre gårder kunne det være to slike ploger (også kalt nord-plog og sør-plog eller nordgangs-plog og sørgangs-plog), men de ble brukt hvert sitt år, og det fantes ofte bare ett sett jern (skjær og ristil).
Det ivrige arbeidet fra slutten av 1700-tallet og framover med å finne fram til bedre plogtyper ga henimot 1850 også resultater som kunne gjøre tverrpløyingen mindre tidsødende. Det ble konstruert flere forskjellige ploger som kunne kjøres i begge retninger, de såkalte dobbelt-ploger eller vende-ploger. En utvei var å sette sammen to ploglegemer (fig. c), men ved en slik løsning måtte hesten(e) spennes fra og til ved hver vending. Størst betydning fikk en vende-plog der ploglegemet var slik konstruert at det kunne dreies om fra den ene siden til den andre ved hjelp av en horisontal aksel under åsen.
Plog var ikke vanlig i alle norske åkerbruksområder. Ved for sterk teigdeling kunne den bli uhensiktsmessig, og i en del distrikter var arden ansett for et langt bedre redskap, blant annet på grunn av at åkrene hadde uregelmessig fasong eller var oppfylt av stein. H.W.
 |
|
 |
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag. |