Leksikon:Tollvesen

Tollvesen. Grunnlaget for et norsk tollvesen, en egen etat som skulle oppebære forskjellige avgifter på handelen, ble lagt mot slutten av 1500-tallet da tolladministrasjonen gradvis ble utskilt fra den øvrige lokalforvaltning. Denne differensieringsprosessen var avsluttet omkring 1640; hvert tollsted hadde da fått sine egne betjenter, og tolladministrasjonen lå utenfor lensherrens myndighetsområde (jamfør lensvesen).

I. Til cirka 1650. Det var særlig oppgangen i trelasteksporten som gjorde tollen til en viktig inntektskilde for kongen på 1500-tallet. Trelasttollen var en utførselstoll som ble utlignet på skipenes drektighet. Varetollen på import spilte ennå en beskjeden rolle. Skipstollen krevde et forholdsvis enkelt kontrollapparat, og i det første århundret ble derfor tolloppkrevingen i landdistriktene gjerne overlatt til fogden (se dette, se også havnefogd) og hans medhjelper lensmannen (se dette). I byene var det som oftest byfogden (se dette) eller slottsskriveren som oppebar tollen. Tolleren i byene ble gjerne kalt sisemester (jamfør aksise). Det var bare i Båhuslen at det på 1500-tallet forekom særskilte tollembetsmenn; dette skyldtes det rike sildefisket som området opplevde i noen hektiske tiår (jamfør båtsild, åresild).

I 1618 ble det utnevnt fire distriktsvisitører som skulle kontrollere tolloppkrevingen i Norge; i 1620-årene ble antallet redusert til to. Visitørkorpset var fullstendig uavhengig av lensadministrasjonen. Det ble utvidet på nytt i 1630-årene, og i 1642 ble det utnevnt en general-visitør for Norge. Hele visitørkorpset ble opphevet i 1649. Fra 1630-årene ble det vanlig med tollere som ikke hadde andre kongelig ombud, og fra nå av begynte en systematisk oppbygging av tolletaten. Hvert tolldistrikt fikk to kategorier tjenestemenn: Tolloffiserer og underordnet tollpersonale, de siste var nærmest å betrakte som tolloffiserenes private tjenere. Som tolloffiserer regnet man tolleren og tollskriveren.

II. 1650–cirka 1700. I 1649 ble det utnevnt en generaltollforvalter til å lede tollvesenet i Norge. Men alt i 1654 ble embetet delt i to, et for det nordafjelske (se dette) med sete i Bergen og et for det sønnafjelske med sete i Kristiania. Generaltollforvalterembetets myndighetsområde ble imidlertid stadig redusert. Fra 1670-årene ble generaltollforvalterne gjerne kalt overtollinspektører, og i 1680 ble embetene opphevet. Landkommissærene for det nordafjelske og det sønnafjelske (se landkommissariat) overtok nå den lokale ledelsen av tollvesen, og etter at landkommissariatet ble avskaffet i 1691, ble det norske tollvesen direkte underlagt rentekammeret (se dette) i København. For det sønnafjelske ble alle mellominstanser opphevet, men i det øvrige Norge skulle amtmennene ha et visst tilsyn med tolloffiserenes embetsførsel.

Den relative økningen av innførselstollen på 1600-tallet, gradert etter mange forskjellige slags varer, stilte større krav til kontrollapparatet enn den enkle skipstollen. Etter 1649 skulle tollstedene betjenes av tollere, som både hadde oppebørselen og regnskapsvesenet, og tollbetjenter, som skulle fungere som visitører og dessuten ha påtalemyndighet i tollsviksaker. Ved tollbua var det ellers en rekke underbetjenter, målere og veiere (se dette) og vrakere (se dette). I 1647 var det også blitt opprettet et eget skipsmålerkorps. Den lokale tolladministrasjonen var ikke utpreget hierarkisk; prinsippet var alles kontroll med alle. Mot slutten av århundret ble det også utnevnt tollkontrollører, som til dels grep inn i tollbetjentenes arbeidsfelt. Strandfogdene, som tidligere bare hadde varetatt kongens vrakrett, fikk fra 1680-årene som viktigste oppgave å føre oppsyn med smugling. Både kontrollør- og strandfogdembetet ble avskaffet før 1700.

Tolleriene, det vil si de enkelte regnskapsdistriktene, festnet seg i 2. halvdel av 1600-tallet. Cirka 1650 tilsvarte de stort sett fogderiene (se dette) i kystdistriktene. I 1660-årene var det 20 tollerier sønnafjells (det vil si fra Svinesund til Flekkefjord), men antallet ble snart redusert til 16. Vestafjells og nordafjells var det bare 7 tollerier med distriktssentra i Bergen og Trondheim. Det var langt flere underliggende lasteplasser i de nordafjelske tolleriene enn sønnafjells. Mens tollen sønnafjells gikk til rentekammeret, gikk de nordafjelske tollinntektene i kongens private kasse, partikulærkammeret (se kabinett). Tolladministrasjonen var bedre utbygd nordafjells enn sønnafjells.

III. Til cirka 1790. I hovedtrekkene skjedde det få forandringer i tollvesenet før 1750. Tollen nordafjells ble forpaktet bort en kortere periode ved århundreskiftet. I 1721 ble det utnevnt en generaltolldirektør med tittel av kammerråd (se dette), med sete i Kristiania. Embetet fikk imidlertid begrenset kompetanse, og ble opphevet allerede i 1727. Trelasttollen var helt fram til 1749 underlagt et eget skipsmålerkorps med en generalskipsmåler i spissen. Generalskipsmåleren holdt edsvorne tjenestemenn. Dette skipsmålingsdirektoratet ble i 1754 delt i fire distriktsdirektorater, ett for hvert stift.

Perioden 1749–1776 er blitt kalt forpaktningstiden. I disse årene overlot staten tolloppkrevingen til private mot en fast årlig avgift. I Bergen overtok staten tolladministrasjonen alt i 1764, og i Akershus var det bare innførselstollen som ble satt bort på avgift. (Kjøpstadskonsumpsjonen var på forhånd forpaktet bort.) Det var private interessentselskaper som forpaktet tollen i disse årene; sammensetning og organisasjon varierte noe fra sted til sted og over tid. I Kristiania var det et forholdsvis åpent selskap ledet av storborgerskapet med fem direktører i spissen som forpaktet tollen, i Bergen var forpakterkretsen mer eksklusiv og faktisk dominert av byens eligerte menn (se dette). I Trondheim var det et familiekonsortium som dominerte tollforpaktningssosietetet.

Den lokale tolladministrasjonen ble betydelig utvidet i forpaktningstiden, særlig gjaldt dette sønnafjells. Det ble ansatt toll- og konsumpsjonsforvaltere, tollinspektører, -skrivere, -kontrollører, opplagsskrivere og taxadører, overtollbetjenter og ekstratollbetjenter (i Trondheim kalt ekspedisjons- og observasjonsbetjenter). Ved de mindre tollstedene måtte én mann fylle flere av disse funksjonene. Også staben av underordnet personale ble betydelig utvidet. Røyerter var en vekslende betegnelse som kunne omfatte alt fra underbetjenter via vaktmannskap til rorsfolk.

Staten beholdt i prinsippet den tolladministrasjonen som var bygd opp av forpaktningssosietetene da tollvesenet i 1777 på nytt ble lagt under offentlig forvaltning. Men det fant sted en del utskiftninger i personellet. I Trondheim, Kristiansand og Kristiania ble det utnevnt generaltolldirektører, som skulle føre tilsyn med tollvesenet. Normalt kom stiftamtmennene (se amtmann) til å bekle disse embetene. Alle regnskapene skulle gå via Zahlkassen i Kristiania (se stiftamtstue). Etter 1760 var den sentrale toll-ledelse underlagt generaltollkammeret (se dette) i København. I hvert stift ble det tilsatt tollprokurører, som fikk påtalerett i tollsviksaker. (Fredrikshald fikk egen tollprokurør.) Tollsviksakene kunne appelleres til kammerretten (se rentekammer). Dessuten skulle det være en overordnet skipsmåler i hvert stift. Fra 1780 kom også konsumpsjonsoppkrevingen under offentlig administrasjon. Denne ble noe annerledes organisert enn tolladministrasjonen, da oppebørsels- og oppsynsfunksjonene ble delt mellom særskilte sett av embetsmenn. Ved de viktigste tollstedene ble det tilsatt spesielle toll¬inspektører som skulle kontrollere over- og underbetjentenes virksomhet og ellers foreta krysstokter.

IV. Fra cirka 1790. Det lokale tollforvaltningsapparat gjennomløp i 1790-årene en rasjonaliseringsprosess. Hele tolladministrasjonen ble forenklet ved at oppebørsels- og oppsynsfunksjonene ble atskilt. Dessuten ble konsumpsjonsforvaltningen fullstendig integrert i tolladministrasjonen. Alt i 1783 var overtollbetjentembetet blitt avskaffet, men avviklingen skulle skje ved naturlig avgang og var ikke avsluttet før 1814. Også toll- og kryssinspektørembetene og kontrollørembetene ble avskaffet i 1790-årene. Det samme gjaldt generaltolldirektørembetene. Fra nå av skulle en toll- og konsumpsjonsinspektør lede oppsynet og en toll- og konsumpsjonskasserer forestå oppebørselen og regnskapsvesenet. I 1798 ble røyertgruppen delt i underbetjenter og rorskarer. Verken disse eller underkonsumpsjonsbetjentene hadde kongelig bestalling.

Denne ordningen ble i hovedtrekkene stående etter 1814. Det fant imidlertid sted en reduksjon av tolldistriktene, også kalt inspektorater, under ledelse av en tollinspektør og en tollkasserer. Ifølge kongelig resolusjon av 1821 (Love og anordninger III s. 393ff.) ble landet delt i 13 tolldistrikter, som hvert rommet flere tollsteder. I 1889 ble landet inndelt i 5 tolldistrikter og 3 inspektorater. Etter 1860 hadde det vært arbeidet med å spare administrasjonsomkostninger gjennom reduksjon av tolletaten. Dette til tross for at tollen utgjorde den viktigste inntektskilden for den norske staten fram til slutten av 1800-tallet.

I 1814 ble tollvesenet overført til 4. departement, senere samme år til 5. departement. Fra 1818 lå tollvesenet under finans-, handels- og tolldepartementet og fra 1845 under finans- og tolldepartementet. S.I.

Historisk leksikon.jpg
Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800
Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur
Copyright
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.