Mærradalen (Oslo)
Mærradalen er en trang dal i Oslo som ligger mellom Ullernåsen i vest og Husebyskogen/Montebello i øst. Navnet brukes særlig om den snaut to kilometer lange strekningen mellom Sørkedalsveien og Ullernchausséen. Den nordre delen av dalen ligger i Bydel Vestre Aker og den søndre i Bydel Ullern. Dalen fungerer som grensen mellom strøkene Ullern, Ullernåsen i vest, Røa og Hovseter i nord og vest, og Montebello og Huseby-området med Huseby leir i øst.
Navneopprinnelsen er uklar, og det er flere teorier på bakgrunnen for navnet:
- Bøndene på Ullern- og Huseby-gårdene brukte dalen som havnehage for hester;
- Dalen ble benyttet som gravplass for hestekadavre;
- Navnet er en vulgarisering av navnet Mariæ dalr, «Marias dal», fra middelalderen da cisterciensermunkene fra Hovedøya kloster eide Ullern og dermed også dalen og brukte denne blant annet til å sanke sjeldne urter.
Natur
Dalens bredde varierer mellom rundt 100 til 500 meter og fra Sørkedalsveien i nord og til Ullernchausséen i sør er det en høydeforskjell på 120 meter.
Dalens topografi med Mærradalsbekken i bunn gir et klima lokalt med høy luftfuktighet. Sammen med dalens form gir fuktigheten fra bekken vekstforhold nederst i dalen for vekster som en vanligvis finner i fuktige og kjølige områder høyere over havet. Lenger oppe i dalsidene finnes andre arter som foretrekker et varmere og tørrere lokalklima.
Dalen har derfor en rik flora hvor det vokser blant annet blærestarr, falkebregne og grønnburkne. Av fauna finnes det hauk, svartspett, kattugle, vintererle og fossekall i Mærradalen.
Det går turvei gjennom hele dalen med informasjonstavler underveis. Som friluftsområde er dalen knyttet til Husebyskogen.
Bebyggelse
Husmannsplasser
I den øvre delen av dalen, opp mot Gardeleiren lå husmannsplassen England under Nordre Huseby. Plassen var bebodd fram til 1980, senere overtatt av 1. Røa speidergruppe som har rehabilitert bygningen. Denne ble oppført i siste kvartal av 1800-tallet i panelt tømmer og er kommunalt listeført for bevaring.
I den nedre delen av dalen, på vestsiden lå husmannsplassen Mærradalen under Ullern, rundt 20 meter nord for dagens Silurveien 22, omtrent i T-banetraséen rett før (fra Oslo sentrum) Ullernåsen stasjon. Den lå skjult bak en stor spireahekk slik at den ikke var synlig fra stien gjennom dalen og det hørte 15 dekar jord til gården. Da husmannen Andreas Mærradalen, som var født og oppvokst på plassen, emigrerte til USA rundt 1900, ble kona Marie og barna boende der en stund alene før de kom etter, men plassen ble i 1904 flyttet til andedammen ved Ullern øvre av eieren, oberst og hoffsjef Herman Severin Løvenskiold. Jorda ble en stund drevet under gården før innmarka ble tilplantet med gran og furu etter 1914.
Uteliggere
Dalen var tilholdssted for bostedsløse, på folkemunne kalt «uteliggere». Rundt 1960 utgjorde dette rundt 20 personer, fordelt på 10-12 temmelig enkle hytter. Noen besto kun av tre vegger og et tak, slik at liggeplassen fikk en viss beskyttelse mot regn, mens den fjerde «veggen» var en bålplass. Mange av beboerne bodde der hele året og lang tid, og avslo tilbud om bedre husvære. Etter hvert ble det for mange av den en noe bedre standard, med vedovn og skorstein.
Uteliggerne, hovedsakelig menn, men også noen kvinner, ble av den øvrige befolkningen i området oppfattet som fredsommelige og harmløse og som helst ville være for seg selv og i fred. Mens de små barna kunne syntes de var litt skumle, tok gjerne de eldre guttene en kopp kaffe med dem i blant og kunne gi dem litt tobakk. De kunne fra tid til annen gjøre noe forefallende arbeid i villahagene, som løvraking og lignende. Men alkoholproblemer var nok vanlig, og som arbeidskraft ble de bekraktet som ganske ustabile.
Uteliggerlivet ser ut til å ha dødd ut ved slutten av 1900-tallet.
Kolsåsbanen
Da Kolsåsbanen skulle bygges, sto det strid om linjeføringen over Mærradalen. A/S Bærumsbanen søkte selskapet i 1936 Aker kommune om konsesjon på å bygge en tilknytningslinje fra Jar stasjon til Røabanen ved Sørbyhaugen stasjon. Selskapet fikk byggekonsesjon 30. april 1937, med det vanlige forbehold om at prosjektet måtte godkjennes av Arbeidsdepartementet før igangsettelse. men kommunen og selskapet ble ikke enige om hvordan traséen skulle føres over Mærradalen. Baneselskapet ville ha den billigste løsningen, det vil si å føre banen over på en høy fylling, men dette gikk kommunen imot av estetiske grunner. Merkostnadene med å bygge bru var imidlertid rundt kr 500 000 (2021: drøyt 18 millioner), og dette var så mye at det truet med å velte hele prosjektet. Kommunen ga seg da i 1938 og sa seg villig til å akseptere en gjenfylling, men snudde senere samme år og krevde igjen en bruløsning. Til slutt måtte Arbeidsdepartementet avgjøre saken og besluttet i 1939 at det måtte bygges bru.
Anleggsarbeidene begynte i april 1939, men kom til et opphold i mai 1940 som følge av krigen. Arbeidene kom igang igjen i februar 1941 og forbindelseslinjen kunne åpnes 15. juni 1942. Banen fikk da dagens navn. Ved det vestre bruhodet ble den provisoriske holdeplassen Mærradalen stasjon anlagt. Da de tre høyblokkene i Silurveien 42,44,46 skulle oppføres, måtte Mærradalen stasjon nedlegges 5. juli 1957. Denne ble slått sammen med den provisoriste Ullernåsen stasjon som lå 300 meter lenger vest, men ble da flyttet 150 meter østover, til dagens plassering.
Ullernåsen vel ba da om at denne stasjonen heller burde beholde navnet Mærradalen, og at Åsjordet stasjon heller burde få navnet Ullernåsen da denne plasseringen geografisk sett var mer sentral i strøket. Denne anmodningen ble imidlertid ikke etterkommet, og den nye Ullernåsen stasjon, med dagens plassering fikk allerede da plattformer for trevognstog.
Kilder
- Mærradalen, i Oslo byleksikon
- Mærradalsbekken turguide, Oslo elveforum
- Flood, Ingeborg, Halboe, Sverre M.: Ullernåsen : utgitt av Ullernåsen vel i anledning av Vellets 25-års jubileum, ss. 18-20 (om dalen) s. 102 (om stasjonsplasseringen). Utgitt av Ullernåsen vel, 1963. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Husebyåsen : lokalhistorie og minner, ss. 35-39. Utg. Husebyåsen vel. 1998. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Rødevand, Øivind: Turbok for Ullern, ss- 73-75. Utg. Bydel Ullern og Ullern historielag. 1999. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Løvenskiold, Axel: Ullern gårds historie, s. 24. Utg. Aschehoug. 1959. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Naturkart for Mærradalen, Norges Naturvernforbund