lokalhistoriewiki.no

Samuel Steinmann

Samuel Leon Steinmann (født 24. august 1923 i Oslo, død 1. mai 2015) var gjennom store deler av sitt liv et tidsvitne som fortalte om grusomhetene under holocaust. Han var en av de 32 norske jødene som overlevde Auschwitz, og etter Hans Levolds død i 2009 den siste gjenlevende jødiske nordmannen som ble deportert fra Norge.

Samuel Steinmanns fangedrakt fra Buchenwald, som han tok med seg til Norge. Den er nå utstilt på Jødisk Museum i Oslo.
Foto: Chris Nyborg (2018).

Unge år

Samuel Steinmann var sønn av Salmon Steinmann (f. 1882 i Polen) og Mina Steinmann (f. 1885, d. 1930 i Oslo). Han vokste opp i Solveien 112B på Nordstrand, og var elev på Nordstrand skole. Han begynte så på Nordstrand høyere skole. Ved krigsutbruddet var han 17 år gammel, og han fortsatte på kveldsundervisning som ble holdt på Ljan skole ettersom den ikke var rekvirert.

Holocaust

Den 21. september 1942 ble jødeaksjonen ble familien Steinmann kasta ut av sitt hjem på to timers varsel. Familien fikk hjelp av gode naboer, og flytta inn hos Anders Holm på Nordseter. Den 26. oktober samme år, da jødeaksjonen ble satt i gang, ble han pågrepet av norsk politi. De tok, merkelig nok, trikken ned til byen. Etter et døgn på Bredtveit fengsel ble han sendt til Berg interneringsleir, hvor forholdene var svært dårlige. Han beskrev senere hirdmennene som var vakter der som «ordentlige kjeltringer». I november gikk det fra vondt til verre da han ble sendt til konsentrasjonsleir med M/S «Donau». I Auschwitz ble han tatovert med fangenummer 79 231 på venstre arm. Broren Harry Steinmann havna i samme leir. Begge brødre var i god form, og ble derfor satt i arbeid i stedet for å bli sendt rett i gasskammeret. 186 av de norske jødene som kom med denne første transporten ble satt i arbeid. Harry Steinmann fikk dessverre en skade i beinet under arbeid, og det ble en dødsdom for ham. Når han ikke lenger kunne arbeide ble han sendt i gasskammeret. I mars 1943 var det bare rundt tjue av de 186 som var satt i arbeid som fortsatt levde. De andre hadde bukka under for sykdom, kulde eller sult eller de hadde blitt drept fordi de ikke lenger arbeida hardt nok.

Av ukjente grunner ble Samuel Steinmann overført til vindusvask og etter hvert sjukehustjeneste i Monowitz, en av satellittleirene til Auschwitz. Der var forholdene mindre brutale enn i hovedleiren. Hadde ikke dette skjedd er det lite trolig at han ville overlevd helt fram til frigjøringa.

Auschwitz ble evakuert av SS i januar 1945, og de lange marsjen vestover, vekk fra Den røde armé, begynte. Steinmann var en av noen få norske jøder som var med på denne marsjen; de andre var Herman Sachnowitz, Julius Paltiel, Leo Eitinger, Assor Hirsch og Pelle Hirsch. Dette var de siste fem gjenlevende av de 532 som hadde blitt sendt med D/S «Donau» i den første transporten. De endte opp i leiren Buchenwald, hvor det blant annet satt norske studenter som hadde blitt sendt til Tyskland i 1943.

I mars 1945 ble de første skandinaviske fangene fra Buchenwald sendt hjemover med de hvite bussene. De fem jødene fra Auschwitz fikk ikke være med denne transporten. Faren var ikke over for dem; tyskerne kunne godt finne på å ta livet av dem fordi de var jøder. De overlevde blant annet fordi de tok klær fra døde, ikke-jødiske fanger. I kaoset i krigens siste uker hadde vaktene mista kontrollen såpass at dette holdt for å skjule deres oppgav. Amerikanerne frigjorde leiren den 11. april 1945, men først den 17. mai 1945 klarte de fem å få skyss til Danmark.

Først den 30. mai 1945 kom Steinmann hjem til Oslo. Han ble der blant annet tatt med på Møllergata 19 for å se Vidkun Quisling som satt fengsla der.

Tidsvitne

Steinmann ble boende i Oslo resten av sitt liv. Han ble gjenforent med faren og flere andre familiemedlemmer som hadde klart å flykte til Sverige før arrestasjonene begynte høsten 1942, og de fikk tilbake huset i Solveien. Det var grundig ramponert, men i august 1945 var det satt såpass i stand igjen at de kunne flytte inn. De gjenåpna også farens konfeksjonsforretning. Faren hadde hatt tre forretninger da krigen kom, og lokalene hadde blitt inndratt. I den største butikken, i Torggata, holdt Oslo Brenselsentral til. De fikk etter hvert erstatningslokaler. Faren ville ha med Samuel i firmaet, og ettersom han hadde fått avbrutt utdanninga var det ikke mange andre muligheter. Faren døde i 1973, og året etter solgte Samuel Steinmann forretningen og pensjonerte seg. Han var da bare femti år gammel, men følte ikke at han klarte å jobbe lenger.

Det tok mange år før han klarte å snakke om det grusomme han hadde opplevd. Han holdt kontakt med de andre fire som hadde vært med på dødsmarsjen; Assor Hirsch døde noen få år etter krigen, men de andre levde ennå i mange år. Herman Sachnowitz var han i slekt med, så de så hverandre jevnlig, og ellers var Leo Eitinger også en han traff særlig ofte ettersom han også bodde i Oslo. Først ved femtiårsdagen for befrielsen av Auschwitz var Steinmann klar for å begynne å fortelle, og han ble et av de viktigste tidsvitnene som formidla kunnskapen om holocaust til ungdom. Folk som kjente ham kunne fortelle at han helst ville glemme alt det grusomme han hadde opplevd, men at han følte en plikt til å sørge for at verden ikke fikk lov til å glemme det. I tillegg til et stort antall foredrag bidro han også til flere fjernsynsproduksjoner og intervjuer.

I 1950 ble han gift med danskfødte Bodil, som også var jøde. Hun gikk bort i 1998. De fikk tre barn, og mens han levde opplevde han å få sju barnebarn og seks oldebarn. Blant barnebarna hans finner vi komikeren Cecilie Steinmann Neess.

I 2012 ble han tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull for sitt arbeid som tidsvitne. Samme år var han en av de som mottok en beklagelse fra regjeringa for deportasjonen i 1942 og fra politiet som medvirka til dette. Hans svar på dette var kontant: «Veldig godt å høre, men jammen på tide».

Da han døde den 1. mai 2015 ble det raskt bestemt at han skulle få begravelse på statens bekostning. Han ble gravlagt på den jødiske gravlunden på Østre gravlund. Blant de som var til stede fra det offisielle Norge var kong Harald V, stortingspresident Olemic Thomessen, statsminister Erna Solberg, forsvarsminister Ine Eriksen Søreide og biskop Ole Christian Kvarme.

Kilder

Hentet fra «https://dev.lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Samuel_Steinmann&oldid=1841072»