Stortingsvalget 1815
Stortingsvalget 1815 ble gjennomført fra desember 1814 til juni 1815 som et indirekte valg til det 1. ordentlige Storting.
Valgordning
Valgordninga var lagt opp etter samme mønster som valget til Riksforsamlinga i 1814. Prestegjeldene og kjøpstedene valgte valgmenn, som så samla seg for å utpeke stortingsrepresentantene. For landdistriktene skjedde dette på amtsnivå. For kjøpstedenes del var de delt inn i femten distrikter, der kjøpsteder med færre enn 150 stemmeberettigede valgte sammen med nærmeste større kjøpstad. De som var for små til å velge egen representant var Fredrikstad, Holmestrand, Sandefjord, Porsgrunn, Risør og Molde.
Antallet valgmenn fra hvert distrikt ble avgjort av antall stemmeberettigede. Antallet stortingsrepresentanter de skulle utpeke ble så avgjort av antall valgmenn som var samla. Prestegjeldene valgte en valgmann for hver påbegynte hundre stemmeberettigede, mens man i kjøpstedene valgte en valgmann for hver femtiende stemmeberettigede. På valgmannstingene i amtene og grevskapene skulle det så utpekes én til fire representanter. Dersom det var 5–14 valgmenn, valgte de én representant; 15–24 ga to representanter, 25–34 tre representanter og 35 eller flere ga fire representanter. I kjøpstedene valgte 3–6 valgmenn en representant, 7–12 valgte to, 13–14 valgte tre og 15 eller flere valgte fire. Totalt ble det valgt 87 representanter. På grunn av valgordninga der antall valgmenn avgjorde antall representanter, er det sterkt tvilsomt om man visste det nøyaktige antallet på forhånd, men det var nok rimelig sikkerhet om at det ville bli omtrent det samme som da det første overordentlige Storting ble valgt i 1814 - da var det 83 representanter.
For å ha stemmerett måtte man være mann, over 25 år gammel og ha eiendom av en viss størrelse. Embetsmenn var kvalifisert uavhengig av eiendom; kjønns- og alderskravet hadde de uansett oppfylt, ettersom man måtte være mann over 25 for å ha et embete. Man måtte la seg innføre i valgmanntallet, og da avlegge ed til Grunnloven. Det er beregna at det var 59 282 som hadde stemmerett. Folketallet er anslått til 885 431, så dette gir omkring 65 stemmeberettigede per 1000 innbyggere. Til sammenlikning har det i senere år vært i overkant av 700 stemmeberettigede per 1000 innbyggere.
Gjennomføring
Valgmannstingene ble holdt mellom 28. desember 1814 og juni 1815, etter forutgående valg av valgmenn. Det ble i allmennhet ikke notert hvor mange stemmer som ble avgitt, så vi vet ikke hvor høy valgdeltakelsen var. Ved senere valg på 1800-tallet lå den rett under eller rett over 50 % helt fram til 1880-åra, da den steg. Det er vanskelig å vite sikkert om dette kan overføres til 1815, eller om man da hadde høyere deltakelse i etterdønningene av 1814.
I to av amtene var det valgmenn som ikke møtte opp til valgmannstinget: Tre i Nordre Bergenhus amt og én i Lister og Mandals amt. I og med at begge disse amtene uansett hadde flere enn 34 valgmenn samla på valgmannstinget, trengte man ikke å ta stilling til om dette skulle gi utslag på antall representanter; begge amt skulle uansett velge fire representanter.
I og med at det parlamentariske systemet og partidannelsen først kom mot slutten av 1800-tallet, var alle kandidater uavhengige. Valgmennene var dermed ikke bundet på noen som helst måte, ut over at kandidaten måtte bo i valgkretsen og ha stemmerett. Den enkelt valgmann kunne ikke stemme på seg selv.
I Christiania, Drammen og Larvik grevskap måtte det holdes omvalg på grunn av uregelmessigheter eller uklarheter i valgresultatet. Det var også noen enkeltresultater som førte til problemer:
- Halvor Hoel ble valgt i Hedemarkens amt, men valget ble avvist av Stortinget fordi han hadde vært under tiltale for en rekke punkter.
- I Stavanger amt ble Nils Trulsen Bru avvist, også han fordi han var satt under tiltale.
- Christopher Benedict Bøgh var bosatt i Bergen, men ble valgt for Søndre Bergenhus amt. Det valget ble allikevel godkjent.
- Christian Magnus Falsen var bosatt i Bergen, men ble valgt for Nordre Bergenhus amt. Også dette valget ble godkjent.