Syretårn fra Solbergelva

Syretårn fra Solbergelva i Nedre Eiker, Drammen, ble levert til Rjukan Salpeterfabrikker mellom 1911 og 1913. Etter at Hydro la ned produksjonen av kunstgjødsel på Rjukan på slutten av 1960-tallet, ble syretårna gjenbrukt på ulike måter både på Rjukan og andre steder i landet. Ved Killingrud ungdomsskole i Nedre Eiker pryder fire av dem inngangspartiet. Skulpturene ble avduket av kronprinsparet i 2003.

HKH Kronprins Haakon Magnus og HKH Kronprinsesse Mette Marit avduket denne skulptur ved besøk i Nedre Eiker kommune den 21.09.2003. Det er hva en kan lese på en av de fire steinene som pryder inngangen til Killingrud Ungdomsskole. Foto: Frode Caspersen

Steinindustri

Nedre Eiker, og spesielt Solbergelva, hadde en betydelig steinindustri på begynnelsen av 1900-tallet. Det var flere steinbrudd i området. Et av dem var Ulverudbruddet, som ble drevet av Narverud. Fra 1911 til 1913 leverte dette bruddet stein til syretårnet ved Rjukan Salpeterfabrikker – et selskap innen Norsk Hydro. Hydro produserte kalksalpeter på Rjukan ved å blande salpetersyre med kalkstein. Steinen ble fraktet til Rjukan med jernbanevogner. Salpetersyre ble laget ved at en spaltet luft og vann. Til prosessen trengte en mye elektrisk kraft, som en hadde på Rjukan. Salpetersyre er kraftig etsende, og Hydro måtte finne en metode for oppbevaring av de store mengdene syre som gikk med i produksjonen. En fant ut at lys granitt, som er en sur bergart, tålte salpetersyre, og lys granitt fant en i Ulverudbruddet i Solbergelva.

Produksjon

Tårna ble laget i Solbergelva – hogd ut og tilpasset ned til minste detalj. Det var altså ikke bare ett tårn, men flere. Det er noe usikkert hvordan de ble fraktet til Rjukan, men trolig skjedde det ved at de ble tatt ned til Drammenselva. Det er uklart om de gikk videre med båt eller med jernbane til Skien, men fra Skien ble de fraktet til Notodden, og deretter med bane til Tinnoset ved utløpet av Tinnsjø. Så var det ferje derfra og opp fjorden, og deretter jernbane til Rjukan.

Når en ser steinene og tenker på vekta, kan en lett få en forestilling om hvilket slit det var å hogge dem ut og frakte dem hele veien fra Solbergelva til Rjukan om Skien, for deretter å montere dem ved Hydros anlegg i byen. Det er blitt fortalt at det var steinhoggere fra Fredrikstad-området og Sverige som stod for jobben med å hogge ut steinblokkene. Ulverudbruddet leverte også stein til Tyskland. Etter en tid ble steinbruddet nedlagt. Flere familier i Solbergelva kan føre slektstrådene tilbake til steinhoggerne som lagde syretårnene.

Slik så de ut, syretårna som ble brukt for oppbevaring av salpeterssyre. Foto: Bent Inge Bye.

Hydro la ned produksjonen av kunstgjødsel på Rjukan mot slutten av 1960-åra. Da ble tårna stående tomme. Det ble besluttet at ett skulle bli stående igjen, og at de øvrige skulle rives. Steinene ble spredt for alle vinder, men kom likevel til nytte. Steinblokkene i muren ved elva i Kongsberg, som Vegvesenet fikk en pris for, er bygd opp av stein fra syretårna på Rjukan. Steiner fra Ulverudbruddet finner en også i en barnehage i Oslo, og ikke minst i flere hager på Rjukan.

Bent Inge Bye forteller om oppveksten på Rjukan og prosessen for å få steinene til Solbergelva

Sjøl er jeg født og oppvokst på Rjukan, og bodde faktisk ikke mange hundre meter fra syretårna. Både min far og begge besteforeldre jobbet i Hydro. Akkurat som mange andre, lurte jeg på hvor steinene kom fra da tårna ble revet. I voksen alder flyttet jeg til Nedre Eiker, og bosatte meg i Solbergelva. Ved en tilfeldighet kom jeg over boka til Nils Johnsen om den tidligere historien til Nedre Eiker. Der fant jeg svaret på opphavet til steinene. Jeg følte sterkt at noen av steinene måtte tilbake til Solbergelva – ikke som skulpturer, men som historiefortellere. De skal fortelle oss om slitet som steinhoggerne hadde, om hvor dyktige fagfolk de var, og noe om næringslivet i bygda. Mitt store ønske har vært at skoleelevene skal studere steinene, for så å ta seg en tur opp dit hvor bruddene en gang var – og få inspirasjon til å grave i Nedre Eikers historie – lære bygda bedre å kjenne. Det skylder vi egentlig steinhoggerne. Steinene skal være et monument over deres arbeid og innsats. Gjennom kontakter jeg har på Rjukan, fikk jeg tak i noen steiner. En av dem, ”bløtkaka”, som enten var bunnpropp eller topplokk. Med hjelp av ordfører Rolf Bergersen fikk vi kommunen til å hente steinene med lastebil og fraktet dem ned. Min holdning var fra første stund av at dette skulle være steiner i kommunens eiendom. Vi kom raskt fram til at de måtte stå i et skolemiljø, utenfor Killingrud ungdomsskole, nettopp fordi de skal være historiefortellere. At de ble innviet under kronprinsparets besøk, er en annen sak. I dag står de der ved inngangen til skolen, men la dem også være en inngang til å lære mer om vår lokale historie.

Se også

• Intervju med Johannes Klausen (1894–1983), som blant annet forteller om steinhoggerne i Solbergelva.

Kilder og litteratur

• Artikkelen ble opprinnelig skrevet av Bent Inge Bye på nettstedet til Eiker Arkiv og tilrettelagt av Frode Caspersen.