Aasta Stene

Arbeid pågår: Vennligst ikke rediger artikkelen mens arbeidet pågår. Se redigeringshistorikken for detaljer.

Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.

Aasta Stene (født 26. februar 1909, død 2. september 1961) var en norsk dr. philos., universitetslektor og aktiv motstandskvinne under andre verdenskrig. Hun tok, sammen med søsteren Helga initiativ til og koordinerte Foreldreaksjonen, den største sivile holdningskampanjen under krigen.

Familie

Hun var datter av misjonsprest og lærerskolestyrer John Stene (1869–1944) og lærer Helga Thomine Bakke (1874–1959). Hun var søster av blant andre sivilingeniør Sverre Stene (1902–1977) og Helga Stene som også var aktiv i motstandsarbeid.

Yrke og utdanning

Hun var student i 1927 og tok engelsk hovedfag i 1934 med støttefagene norsk og historie. I 1949 ble hun dr. philos. med avhandlingen English Loan-Words in Modern Norwegian/ Engelske låneord i moderne Norsk. Med sitt arbeide regnes Stene som en språklig pioner i Norge. Alt før andre verdenskrig skrev Stene doktoravhandlingen sin om engelske lånord i norsk.

Den var ferdig til trykking da tyskerne invaderte Norge i 1940, men den ble ikke utgitt som bok før etter krigen. Stene så da på arbeidet sitt som et dokument om en forgangen tid, et vitnemål om sluttfasen av en lang utvikling. Med klarsyn nevnte hun samtidig dette som et nytt arbeidsmarked i framtida og så for seg at noen skulle granske den nye fasen vitenskapelig.

Stene var universitetslektor ved Universitetet i Oslo i tidsrommet mellom 1938 til 1961.

Hun hadde i vitenskapelig øyemed diverse utenlandsopphold, hvor hun blant annet var i Sverige i perioden 1924 til 1944 og i England i perioden 1944 til 1945. Stene var også knyttet til University of Wisconsin i USA i tidsrommet 1945-1946.

Hun skrev også artikler i dagspressen og holdt radiokåserier.

Organisasjonsmennesket Stene

Stene var aktivt medlem av ulike organisasjoner, som Internasjonal kvinneliga for Fred og Frihet (IKFF), Norske kvinnelige akademikeres landsforbund, Yrkekvinners Klubb, Diskusjonsklubben av 1947 og Oslo Kvinnesaksforening.

Motstandskvinne

Søstrene Stene var begge pedagoger og med sine utenlandsopphold og utenlandske kontaktnettverk, så de selv den nazistiske frammarsjen. De fryktet lenge at en krig kom til å bryte ut, og da den kom til Norge arbeidet Aasta ved Handelsgymnaset i Trondheim, mens Helga var lektor ved høyskolen i Oslo.

Helga opprettet en hjelpekasse på Aars og Voss skole som skulle gi økonomisk støtte til lærere som mistet jobben under krigen.

Gro-komiteen

Lektor Oddrun Kårstad på Hamar kontaktet Aastas søster Helga i august 1941. Sammen med en annen venninne fra Oslo, redaktør Connie Juell, ville de tre samle seg til innsats mot okkupasjonsmakten. Etterhvert tok de også Aasta med seg i arbeidet. De tok kontakt med mange kvinner i ulike organisasjoner, spesielt kvinner i ledende posisjoner med stort kontaktnettverk.

I september 1941, etter at Josef Terboven hadde erklært unntakstilstand i Oslo, samlet ca. 30 kvinner seg til møte. Det var kvinner fra Internasjonal kvinneliga for Fred og Frihet (IKFF) og Norske kvinnelige akademikeres landsforbund (NKAL). Begge disse organisasjonene hadde allerede et illegalt miljø og de ønsket å satse videre på muntlig formidling. De etablerte en mindre koordinasjonskomité på 12-14 kvinner, som de senere kalte «Gro».

Utfra komiteen spredte det seg raskt undergrupper, for hver kvinne fikk i oppdrag å verve 4-6 personer. De kalte gruppene for studiesirkler, syklubber, husmorgrupper eller bridge-grupper. I starten visste mange ikke at de var med i et illegalt nettverk, men de måtte sjekkes ut og så snart man visste hvem man kunne stole på, så fikk de nye oppdrag om både videre verving og å spre viktige meldinger. Kvinnene skulle også delta i passiv motstand generelt. Det var vanskelig å holde eksakt rede på hvor mange man etterhvert ble, men de regner med at bare i Oslo var der rundt tusen kvinner med.

Foreldreaksjonen

5. februar 1942 vedtok Vidkun Quisling en lov om tvungen ungdomstjeneste i Nasjonal Samlings ungdomsfylking, NSUF, for alle jenter og gutter mellom 10 og 18 år. Loven var en parallell til det obligatoriske medlemskapet i Hitler-Jugend i Tyskland. Ungenes skulle trenes slik Hitler-Jugend og Bund Deutscher Mädel gjorde; de skulle hilse, marsjere og synge i uniform og formes til gode nasjonalsosialister.

Loven slo fast at

Enhver norsk gutt og jente skal for sin nasjonale oppdragelses skyld og for å tjene sitt folk og fedreland tjenestegjøre i Nasjonal Samlings Ungdomsfylking. Plikten til ungdomstjenesten begynner 1. januar det år tiårsalderen fylles og opphører 31. desember det år attenårsalderen nåes.

Samme dag ble det også vedtatt obligatorisk innmelding for alle lærere i Lærersambandet.

Søstrene Stene engasjerte seg raskt i arbeidet med å forhindre denne nazifiseringen av den norske skolen. De organiserte den største holdningskampanjen under krigen kalt Foreldreaksjonen. Det starta med kirkebesøk på Nesodden søndag 1. mars, da sognepresten leste opp hyrdebrevet av 24. februar, der de meddelte at prestene nedla sine embete. Prestefruen kunne fortelle at folk fra lensmannskontoret allerede hadde vært hos folk og registret barn mellom 10 og 18 år, og at dette uroet foreldrene voldsomt. Torsdag 3. mars møttes derfor medlemmene i Gro-komiteen og sammen med Sigrid Helliesen Lund utformet søstrene oppropet og følgeskrivet, som inneholdt en orientering om saken:

Bispene er suspendert, prestene har sluttet opp om dem. Lærerne trues med avskjed for det de har gjort for å beskytte våre barn mot NS-påvirkning. Vi foreldre kan hverken suspenderes eller avskjediges. Nu er det vår tur til å slå et slag for barna.

Rundskrivet munnet ut i en oppfordring til å sende et likelydende brev og sende til Kirke- og undervisningsdepartementet. I brevet skulle det stå:

Jeg ønsker ikke at mitt barn skal delta i NSUFs ungdomstjeneste, da de retningslinjer som er trukket opp for dette arbeid strider mot min samvittighet.

De brukte det kvinnenettverket de hadde bygget opp via Gro-komiteen og sendte ut budskapet, som mange flittige kvinner kopierte på ulike måter og fikk distribuert vidt og bredt. Bl.a. satte filologstudent Anne Emilie Gjøstein i gang femti medstudenter med å skrive usignerte brev til slekt og venner over hele landet. Prestefruer, legefruer, misjonsforeninger og sanitetsforeninger, sykepleiere, jordmødre og lærere mobiliserte voldsomt. Planen var å få postet brevene fredag 6. mars, for da ville det ta tre dager før truslene om represalier ville nå avisene.

Foreldre fra hele landet hev seg rundt og aksjonerte. Hele 200 000 brev kom inn, hvilket gjorde det umulig for NS å reagere mot alle, så de som ikke allerede var i søkelyset gikk fri. I utgangspunktet hadde ikke Foreldreaksjonen støtte fra hjemmefronten, fordi man var redde for represalier, men siden det kom inn så mange tusen svar ble det ikke mange reaksjoner. Helga Stene ble riktignok tatt inn til avhør hos Gestapo, beskyldt for å drive med antinazistisk propaganda på skolen, men hun ble sluppet fri med en advarsel. Loven ble til slutt fjernet. Det var en stor seier for sivilbefolkningen. Det var kvinnenes fortjeneste, selv om deres store innsats i ettertid er sterkt underkommunisert.

Flukt

Men etter aksjonen var søstrene i søkelyset, og stadige advarsler førte til slutt til at de i 1943 måtte flykte til Sverige. Der samlet de informasjon om det som skjedde i utlandet som de sendte videre til kvinnegruppene de hadde vært med på å starte i Norge. I august 1944 reiste søstrene videre til England og fortsatte med informasjonsarbeidet der, samt holdt foredrag for norske styrker i England og for britiske styresmakter.

Søstrene møtte også medlemmer av den norske regjeringen og fikk audiens med Kong Haakon hele tre ganger. I slutten av mai 1945 reiste de tilbake til Norge.

Etter krigen ble søstrene Stenes, så vel som mange andre kvinners, innsats i motstandskampen i stor grad fortiet, noe det f.eks. fortelles om i boka "Kvinnekamp. Historia om norske motstandskvinner" av Kristin Hatledal

Utgivelser

• Stene, Aasta: English loan-words in modern Norwegian : a study of linguistic borrowing in the process. Published for the Philological Society by Oxford University Press; Tanum, 1945. Avhandling (dr. philos.) - Universitetet i Oslo, 1949. Digital versjon på Nettbiblioteket

Kilder og litteratur

• Hatledal, Kristin: Kvinnekamp : historia om norske motstandskvinner. Samlaget,2011. ISBN 9788252179040. Digital versjon på Nettbiblioteket

• Jonassen, Mari: Norske kvinner i krig 1939-1945. Aschehoug, 2020, s. 317, 319, 323-325 og 568. ISBN 82-03-26751-2.

• Stene på nowiki.

• Torgersen, Terese: Åtte beintøffe motstandskvinner du sannsynligvis ikke har hørt om. Klikk.no, 27. des. 2016. Besøkt 08.02.2021.

• Venås, Kjell: Ei avhandling om engelsk i norsk. Språknytt, nr. 3 1996. Besøkt 08.02.2021.