Asbjørn Sunde: Forskjell mellom sideversjoner
Ingen redigeringsforklaring |
|||
| Linje 15: | Linje 15: | ||
==Spionasjesaken== | ==Spionasjesaken== | ||
I [[1954]] ble Sunde arrestert for spionasje til fordel for [[Sovjetunionen]], og i en rettssak med tydelige politiske undertoner ble han dømt til åtte års fengsel. Ironisk nok var det Asbjørn Bryhn, som han hadde samarbeida med under krigen, som da var leder av overvåkningspolitiet og som sto bak arrestasjonen. | I [[1954]] ble Sunde arrestert for spionasje til fordel for [[Sovjetunionen]], og i en rettssak med tydelige politiske undertoner ble han dømt til åtte års fengsel. Bøssemaker [[Erling Norby]] ble i samme sak dømt til tre års fengsel. Ironisk nok var det Asbjørn Bryhn, som han hadde samarbeida med under krigen, som da var leder av overvåkningspolitiet og som sto bak arrestasjonen. | ||
[[Lars Borgersrud]] tok doktorgrad på en avhandling om Sunde og Wollweberorganisasjonen, og han tok også for seg dommen mot Sunde. Borgersrud hevder at Sunde ikke ville blitt dømt i dag, og at det var den hysteriske stemninga i 1950-åra som førte til at han ble domfelt. Det ble etter Borgersruds mening ikke lagt fram bevis for at han hadde utlevert militære hemmeligheter til Sovjetunionen, men retten la allikevel til grunn at det hadde skjedd. [[Egil Ulateig]] imøtegikk dette, og mente at saken var godt underbygd. Arkivet etter den sovjetiske avhopperen Mithrokin ser ut til å bekrefte at beredskapslister fra [[Heimevernet]] ble utlevert, mens Sunde hevda at disse hadde blitt kasta etter at han hadde lest dokumentene. Dommen er ikke frigitt, og bare deler av etterforskningsmaterialet har blitt åpna for forskere, så det er vanskelig å vite sikkert hva som skjedde. | |||
Sunde sendte inn benådingssøknad i 1958, begrunna med sykdom. Den fikk støtte fra fengselsvesenet, men ble ikke behandla av Kongen i statsråd. Det skal ha vært justisminister [[Jens Haugland]] som stoppa søknaden. Sunde ble derfor sittende i fengsel til juni 1959, da han ble løslatt etter å ha sona to tredjedeler av straffen. | |||
Uavhengig av hvordan man tolker dommen mot Sunde, er det klart at når han og Osvald-gruppa ikke hadde mottatt anerkjennelse før dommen, ble det umulig å gi en slik anerkjennelse etterpå. Først da den kalde krigen var over kunne man begynne å se krigsinnsatsen og dens verdi for seg sjøl, løsrevet fra den politiske konflikten mellom øst og vest. | |||
==Ettermæle== | ==Ettermæle== | ||
Sideversjonen fra 4. mai 2015 kl. 08:42
Asbjørn Edvin Sunde (født 1909 i Rørvik i Vikna kommune i Nord-Trøndelag, død 1985 i Oslo) var sentral i NKP før og under andre verdenskrig, og leder for sabotasjeorganisasjonen Osvald-gruppa.
Han var sønn av skomaker og fisker Anton Sunde (1876–1943) og Emma f. Sørensen (1881–1920). Sunde giftet seg i 1931 med Astrid Kristine Nilsen (1912-83), datter av fyrbøter Peter Severin Nilsen (1879–1943) og Anne Mathilde Fredriksen (1883–1949). De fikk sønnen Rolf.
Krigsinnsatsen
Under den spanske borgerkrig meldte han seg som frivillig, og han fikk der opplæring i sabotasje og partisanvirksomhet og var ambulansesjåfør ved et frontavsnitt. Etter å ha kommet tilbake til Norge ble han høsten 1938 leder for Wollweber-organisasjonen. Han mistet kontakt med ledelsen i Moskva etter arrestasjonen av Wollweber i mai 1940, men sørget for å holde organisasjonen i gang. Gruppa var i den første fasen av krigen passiv på grunn av den tysk-sovjetiske ikkeangrepspakten. Den 20. juli 1941 begynte gruppa igjen med sabotasjeaksjoner. Den fikk navnet Osvald-gruppa etter et av Sundes mange dekknavn, Osvald. Et annet navn han ofte brukte var Knut Pettersen.
Sunde var kjent som en dyktig og dristig sabotør, og 2A, Milorg og SOE henvendte seg flere ganger til ham for å løse spesielt vanskelige oppdrag. Han jobbet fra mars til september 1942 tett sammen med lederen av 2As politigruppe, Asbjørn Bryhn. Høsten 1942 ble han NKPs sabotasjeleder. I februar 1944 oppsto en splittelse mellom Peder Furubotn og Sunde, da Furubotn krevde at Osvald-gruppa skulle underlegges partiledelsen. I juni samme år fikk Sunde ordre fra Moskva om å avvikle organisasjonen, noe han gjorde.
Etter sprengningen av Statspolitiets hovedkvarter den 21. august 1942 ble det utlovet en belønning på kr 50 000 for opplysninger om Sunde. Etter sprengningen av Oslo Arbeidskontor den 20. april 1943 ble han han alvorlig såret da en molotovcocktail knuste under ham, men han skjøt seg gjennom de tyske sperringene. Han mottok etter krigen ingen utmerkelser for sin innsats, ikke engang deltagermedaljen. Dette var det vanlige for medlemmer av den kommunistiske motstandsbevegelsen, og skyldtes det politiske klimaet i den kalde krigen.
Spionasjesaken
I 1954 ble Sunde arrestert for spionasje til fordel for Sovjetunionen, og i en rettssak med tydelige politiske undertoner ble han dømt til åtte års fengsel. Bøssemaker Erling Norby ble i samme sak dømt til tre års fengsel. Ironisk nok var det Asbjørn Bryhn, som han hadde samarbeida med under krigen, som da var leder av overvåkningspolitiet og som sto bak arrestasjonen.
Lars Borgersrud tok doktorgrad på en avhandling om Sunde og Wollweberorganisasjonen, og han tok også for seg dommen mot Sunde. Borgersrud hevder at Sunde ikke ville blitt dømt i dag, og at det var den hysteriske stemninga i 1950-åra som førte til at han ble domfelt. Det ble etter Borgersruds mening ikke lagt fram bevis for at han hadde utlevert militære hemmeligheter til Sovjetunionen, men retten la allikevel til grunn at det hadde skjedd. Egil Ulateig imøtegikk dette, og mente at saken var godt underbygd. Arkivet etter den sovjetiske avhopperen Mithrokin ser ut til å bekrefte at beredskapslister fra Heimevernet ble utlevert, mens Sunde hevda at disse hadde blitt kasta etter at han hadde lest dokumentene. Dommen er ikke frigitt, og bare deler av etterforskningsmaterialet har blitt åpna for forskere, så det er vanskelig å vite sikkert hva som skjedde.
Sunde sendte inn benådingssøknad i 1958, begrunna med sykdom. Den fikk støtte fra fengselsvesenet, men ble ikke behandla av Kongen i statsråd. Det skal ha vært justisminister Jens Haugland som stoppa søknaden. Sunde ble derfor sittende i fengsel til juni 1959, da han ble løslatt etter å ha sona to tredjedeler av straffen.
Uavhengig av hvordan man tolker dommen mot Sunde, er det klart at når han og Osvald-gruppa ikke hadde mottatt anerkjennelse før dommen, ble det umulig å gi en slik anerkjennelse etterpå. Først da den kalde krigen var over kunne man begynne å se krigsinnsatsen og dens verdi for seg sjøl, løsrevet fra den politiske konflikten mellom øst og vest.
Ettermæle
Sunde skrev om sine krigsopplevelser i boka Menn i mørket, som ble utgitt i 1947. Den har likhetstrekk med flere andre bøker som ble utgitt i åra rett etter krigen, som Max Manus' bøker. Den er skrevet i stor grad etter hukommelsen - man måtte skrive ned minst mulig mens krigen pågikk - i en direkte og personlig stil. Boka starter med opplevelsene i Spania, og fortsetter med oppbygginga av en motstandsorganisasjon og sabotasjearbeidet. Man får vite mye om det følelsesmessige ved motstandsarbeidet - frykt, sinne, savn og sorg trer tydelig fram i beretninga.
Sunde fikk som nevnt ikke anerkjennelse fra myndighetene for sin innsats under krigen. Først i 2013 fikk gjenlevende medlemmer av Osvald-gruppa deltagermedaljen. I 2015 ble monumentet «Knus nazismen», et minnesmerke over Osvald-gruppa og falne NSB-ansatte, reist på Jernbanetorget i Oslo. På sokkelen til monumentet står et sitat fra Sunde: «Det var ved å kjempe for friheten - for alle land, for alle klasser, for alle mennesker».
Asbjørn Sunde er gravlagt på Østre gravlund i Oslo sammen med sin kone.
Litteratur
- Sunde, Asbjørn: Menn i mørket. Oslo. 1947. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Norsk krigsleksikon 1940–45. Utg. Cappelen. Oslo. 1995. Digital versjon på Nettbiblioteket
- «Asbjørn Sunde» i Norsk biografisk leksikon
- Asbjørn Sunde i folketelling 1910 for Vikna herred fra Digitalarkivet