Bugøynes

Bugøynes ved Vestersandfjæra.

Bugøynes (Finsk/Kvensk: Pykeijä, Nordsamisk: Buođggák) er et fiskevær i Sør-Varanger kommune i Finnmark, og ligger ved Varangerfjorden rett sør for Vadsø. Bygda ble befolket av finske innvandrere på 1800-tallet. Finsk er et språk som brukes daglig, derfor har fiskeværet fått kallenavnet Pikku-Suomi på finsk (norsk: Lille-Finland). Hovednæringene i Bugøynes er fiske, turisme og kongekrabbefangst. I dag bor det ca. 200 mennesker i Bugøynes.

Bygda har forbindelse gjennom fylkesvei 355.

Bosetting og innvandring i Bugøynes

I 1760-årene har det bodd samer i Bugøynes. Etter grensedelingen med Sverige i 1751 ble Bugøynes regnet til Norge og ikke til fellesdistriktene som de øvrige deler av kommunen. Den spredte faste bosetting av samer og nordmenn skapte ikke noen tett bebyggelse slik den sterke innvandringen fra Finland gjorde i 1850-60 årene.

Bugøynes ble bosatt av finske og svenske emigranter på 1800-tallet. De første innvandrerne slo seg ned rundt 1840. De svenske emigrantene kom stort sett fra Tornedalsområdene, mens den finske emigrantstrømmen kom fra et større område som omfattet Lapplands len ned til Oulu i Norra Österbotten. De fleste innvandrerne som kom til Bugøynes kom fra Sodankylädistriket og Kittiläområdet. Fiske ved fjorder langs hele ishavskysten ga arbeid til innvandrere både på hav og på land, til alle årstider. Bygdene rundt Varangerfjorden ble godt kjent i Finland og Sverige. Det var vanlig at menn kom til bygdene for å fiske, etterhvert hendte det at de bosatte seg, mens kone og barn fulgte etter på et senere tidspunkt.

Bugøynes og utviklingen av bosetningen i bygda var, utover 1800-tallet, ikke gjenstand for samme oppmerksomhet som resten av Sør-Varanger, når det gjaldt å sikre norske interesser. Dette til tross for at bosetningen her etter 1860 ble nærmere 100% emigranter fra Finland og Sverige. Den manglende oppmerksomheten omkring utviklingen på Bugøynes skyldtes at stedet ikke hadde vært oppfattet som fellesdistriktet , men som en del av Norge.

Faktorer som påvirket utvandring fra Nord-Finland og Nord-Sverige var at det på midten av 1800-tallet var nedgangstider i disse områdene. De store hungersårene var i 1867 og 1868, men også årene før hadde det vært uår. Det var avlingssvikt som resulterte i nød, sult og sykdommer.

Næringer

Fiske

Fra 1860-årene og til 1906 var Bugøynes eneste tettbebyggelse i Sør-Varanger. Bugøynes var meget søkt som fiskevær. Det var nært til fiskeplassene. Nært til Vadsø med mange fiskeoppkjøpere. Den eneste næringsvei av betydning var fiske. Det ble fisket torsk, sei, laks, sil og lodde. Stedet var et viktig fiskevær, og startet med handel i 1803. Bugøynes var lenge enste stedet i Sør-Varanger hvor man brukte garn til fangst av torsk og sei, og skal også være stedet man begynte med laksefiske i sjøen. Det skal ha vært i 1879, da fangstmannen Johan Pedersen fra Bugøynes satte garn ved Revholmen i kjøfjord. Tidligere hadde dette laksefisket vært drevet av skoltesamene. Lenge var Bugøynes senteret for laksefiske, først med garn og senere med med nøter. Rundt år 1900 begynte laksefiske etter vestlandsmodellen med kilenot. Laksefisket varte i ca. fire måneder. Det var også fredning i helgene, fra lørdagskveld til morgenen på mandager. Lenge var Bugøynes senteret for laksefiske. Her ble det fisket mest laks i hele landet. Egen lakselov av 1905 førte til regulering av faste lakseplasser i området. Fiskerne måtte da sende inn søknad om å få sine faste lakseplasser. Politiet fordelte disse plassene. Laksefisket fikk en meget stor betydning bosettingen i fjordstrøkene. Fiskeoppkjøperne pakket fisken i kasser å sendte det sørover. Laksen ble en stor eksportvare for bygda.

Husdyrhold

Husdyrhold og andre binæringer har hatt stor betydning for fiskeværets befolkning. Som binæring kunne folk i bygda blant annet selge melk. Fra oversikten over husdyrhold og netto inntekt ved salg av melk i Bugøynes i 1929 står det oppført: antall kyr 29, salet inntekt kr. 3976,-, inntekt pr. ku kr. 137,-. I de fleste familier hadde de kyr og sauer. Av kyr fikk de melk, og av sauer fikk de ull til votter, sokker, strømper og andre klær. Sauene ble klippet to ganger i året. Det var også noen som hadde hester i bygda. De ble brukt til all slags arbeid, både til jordbruk og arbeid med fisk. De fraktet fisk til hjellene for henging.

Hovednæringene i dag

I dag er hovednæringen i Bugøynes fiske og kongekrabbefangst. Bygda blir kalt for kongekrabbe-hovedstad. Selskapet Norwegian King Crab, med hovedsete i Bugøynes, eksporterer kongekrabbe til hele verden.Turismen har også økt i fiskeværet, noe som har gjort at turistnæringen har vokst. Bugøynes har de siste årene hatt en sterk nedgang i verdiskapning fra primærnæringene de siste 20 år. I perioden 2000-2019 har antall arbeidsplasser i sjømatindustrien/annen primærnæring blitt redusert, det samme er tilfellet i privat næring.

Skole og Religion

I folketellingen av 1865 er det oppført at 9 personer i bygda forstår norsk. De fleste innvandrerne var lesekyndige. Flere hadde med seg bøker. "Sions sanger og salmer" og "Utvalgte salmer og sanger" var de vanligste salmebøkene blant læstadianerne. En religiøs tekstskrivingstradisjon med religiøse sanger og taler var mer naturlig enn annen litteratur på den tiden, fordi læstadianismen var den dominerende bevegelsen i flere finske bosettingsområder.

I 1867-1870 ble det oppført skolebygning i Bugøynes på frivillig basis. Med støtte fra staten, Finnefondet, brennevinsavgiftskassa og kommunen ble skolebyggingen gjennomført. Bygget ble også brukt som samlingslokale for bygdas befolkning og bedehus av læstadianerne. Byggingen begynte i 1867. Pådriverne for byggingen var læstadianerne og det var meningen at det bygget skulle brukes til forsamlingslokale for dem. Bygget ble påbegynt ved hjelp av innsamlede midler fra innbyggerne i Bugøynes. Men det holdt ikke til å fullføre huset. Staten kom inn å fullførte bygget, mot at det ble brukt til skole.

Mellom 1860 og 1870 ble ABC, stavetabeller, katekismen og bibelhistorien oversatt til finsk. Men 1870 årene ble kravet til fornorskning innskjerpet. Målet var mest undervisning på norsk, bruken av finsk ble innskrenket. Myndighetene ville hindre at det ble for dominerende i en del lokalmiljøer med samisk og/eller finsk kultur. Tiltak som ble iverksatt var bl.a. å bremse den finske innvandringen til Nord-Norge. Staten ønsket å få flere nordmenn til å bosette seg i de utsatte områdene. Det ble gjort assimileringsforsøk på samer og kvener. Skolen og kirken ble brukt aktivt i fornorskingsprosessen. På denne tiden kom læstadianismen for alvor til Bugøynes, og troen var oppbyggelsesskriftene skrevet på finsk. Innvandrerne ville at barna skulle få høre guds ord på finsk.

Den skjerpede språkpolitikken fikk også følger for utgivelse av lærebøker med dobbel tekst. I 1884 og tiden etter kom det ikke ut flere fins-norske lærebøker til bruk i skolen. Dette gjaldt også i kristendomsundervisningen, hvor norsk tekst skulle legges til grunn når læreren gjennomgikk pensum. Alle finske eller samiske barn skulle lære å lese, snakke og skrive på norsk. Dette falt ikke i god jord hos læstadianerne. I Bugøynes uteble den forventede fremgangen i norsk. De sosiale kreftene utenfor skolen gjorde slik at barna fikk få muligheter til å praktisere det norske språket. Språket hjemme var finsk. Samtalene i skolegården foregikk ofte på finsk. De finskspråklige barna var i flertall på skolen og i skolegården. Dette er noe som gjør at det finske også står sterkt i Bugøynes i dag.

Bruken av kven-begrepet i Bugøynes

Kvener, også kalt norskfinner, kven-finner, finskættede eller etterkommere av finske innvandrere, er medlemmer av ei folkegruppe med kjerneområde i Nord-Norge og med finsk opphav. Blant befolkningen i Bugøynes har ikke ordet "kven" blitt brukt. De fleste i fiskeværet opplevde ordet som en negativ betegnelse, og derfor unngikk man å bruke det. Debatten om kven-begrepet har blusset opp flere ganger de siste tiårene, og er spesielt pågående i dag.

Kilder

• Lane, Pia. "Språkskifte og identitet blant kvener og canada-finner" i Kvenene: i går og i dag. Utg. Tromsø museum - Universitetsmuseet. 2008. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Salangi, Alf: Bugøynes-Pykeijä. Utg. Hugin. 2010. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• [Sør-Varangers historie]. Utg. Historielaget. 2003. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Kvener&oldid=1335513