Epidemi
En epidemi er en situasjon der en sykdom for større utbredelse enn normalt i et samfunn. Dersom den sprer seg over store deler av verden kalles den en pandemi; dersom den sprer seg noe mer enn normalt, men ikke når epidemisk nivå, kalles det et utbrudd.
Ordene epidemi og pandemi, og bruken av dem
Ordet kommer fra gresk, der epi- betyr 'over' og 'demos' betyr folk – altså noe som «kommer over folket». Pan- i pandemi betyr 'all-', altså noe «[som kommer over] alle folk». Læren om sykdommer som i større grupper kalles epidemiologi; dette er ikke nødvendigvis studiet av epidemier, men også av andre sykdommer som er utbredt i grupper av befolkninga eller andre helserelaterte spørsmål som berører store grupper.
På norsk har vi også de gamle ordene 'farsott' (sykdom som farer gjennom landet) og 'smittsott' (sykdom som smitter).
Tidligere ble begrepet stort sett bare brukt om smittsomme sykdommer, ettersom det er disse som brått kan spre seg gjennom en stor del av befolkninga. Dette er fortsatt vanlig i dagligtale, og når man bruker det om noe annet enn smittsomme sykdommer oppfattes det ofte som bruk av ordet i overført betydning. Blant medisinere blir ordet brukt også om ikke-smittsomme sykdommer som av forskjellige årsaker får økt hyppighet. Dette gjelder for eksempel lungekreft i Vest-Europa fra 1930-åra og økninga av hjerte- og karsykdommer fra 1970-åra. Disse regnes som langsomme epidemier, som ennå ikke er avslutta. En annen slik epidemi var den kraftige økninga av lungehinnekreft i 1960-åra. Denne var knytta til bruken av asbest, og oppsto omkring 30 år etter at asbest ble svært vanlig i byggemateriale i Norge. 20-30 år etter at man slutta å bruke asbest i nye bygninger i Norge har den avtatt kraftig, og den har dermed ikke lenger karakter av en epidemi.
Det er heller ikke slik at ordet epidemi bare kan brukes om alvorlige sykdommer. Også forkjølelse spres epidemisk; helsemessig sett ikke er denne sykdommen ikke spesielt alvorlig, selv om kostnaden for samfunnet i form av sykedager er betydelig.
Historie
I denne bolken går vi gjennom noen punkter i historia - i hovedsak viktige epidemiske sydommer og når de ble spredd i Norge. I artikler om de enkelte sykdommene finner man mer informasjon om både sykdommer og de enkelte epidemier. I tillegg arbeides det med ei tidslinje over epidemier.
De første epidemier vi kjenner til er fra flere hundre år før vår tidregning. I Roma døde mer enn 100 000 mennesker av pest i 461 f.Kr., og siden har forskjellige former for pest herja en rekke ganger. Det første tilfellet vi kjenner i Norge er Svartedauen 1348–1350, som spredte seg gjennom Europa. En rekke mindre pestepidemier fulgte; den siste av dem kom i 1654 for Norges del, og noe senere i andre europeiske land.
Lepra, eller spedalskhet, er en sykdom som har vært kjent svært lenge. Den er nevnt i Bibelen, og i norsk sammenheng er det referanser til en sykdom som kan være lepra i Olav Tryggvassons saga. Det er en infeksjonssykdom, som forårsakes av mycobacterium leprae. Det finnes flere varianter med forskjellig sykdomsforløp, men et vanlig kjennetegn er at ansikt og hender vansires. Det ble svært tidlig satt inn tiltak mot sykdommen, og da særlig i form av isolering av pasienter. Spesielle hospitaler, ofte omtalt som leprosarier, ble oppretta i Norge fra 1200-tallet. De første vi kjenner befant seg i Bergen, og ble oppretta av Håkon IV Håkonsson og ferdigstilt under hans sønn Magnus Lagabøte. Ved å pålegge leprarammede å varsle om sykdommen når de var ute blant andre folk, for eksempel ved å ringe med ei bjelle eller rope «Uren!», innførte man også en variant av det vi nå kaller sosial distansering. Denne sykdommen har en spesiell plass i norsk medisinhistorie, ettersom det var Gerhard Armauer Hansen som identifiserte bakterien i 1873. Dette var ikke bare et gjennombrudd for behandling av lepra; det var også første gang noen identifiserte en bakterie som årsak til sykdom.
Kopper er også en sykdom som går lenger tilbake enn pesten i Norge. I motsetning til pest og lepra er det en virussykdom. I Danmark er den nevnt allerede på 800-tallet, og trolig kom den til Norge omtrent på samme tid. Denne sykdommen lå helt fram til begynnelsen av 1900-tallet alltid på lur i Norge, og fikk i perioder epidemisk karakter. Dette var den første sykdommen man utvikla en vaksine mot. Ordet vaksine kommer fra latin vacca, som betyr ku, fordi man lagde vaksinen fra kukopper. Første gang noen ble vaksinert i Norge var i Trondheim i 1755, men det skulle enda ta noen tiår før man begynte å vaksinere større grupper, og først ut på 1800-tallet begynte man med massevaksinasjon. Rundt 1810 kom forordninger som gjorde det nærmest obligatorisk å vaksinere seg mot kopper. Det ble nemlig slik at man måtte legge fram koppeinnpodingsattest for å få lov til å begynne på skolen, konfirmere seg eller gifte seg. I 1980 ble sykdommen erklært utrydda, og den finnes i dag bare i enkelte laboratorier.
I 1832 fikk vi den første koleraepidemien i Norge. Flere runder med denne sykdommen fulgte, helt til den siste i 1873. Koleraen førte til et gjennombrudd for medisinsk forskning, fordi man gjennom denne epidemien begynte å forstå spredning gjennom vann og dermed kunne begynne å bevege seg vekk fra miasmeteorien. I andre europeiske land hadde man flere ganger betydelige koleraepidemier, men Norge gikk klar av disse. Mange steder i Norge finner man egne kolerakirkegårder, som ofte ble lagt utafor de vanlige kirkegårdene for å forhindre smitte.
At koleraen forsvant førte ikke til at livet ble enklere; utbredelsen av tuberkulose fulgte tett på. Den fikk raskt epidemisk karakter, og førte til et stort antall dødsfall. Sykdommen herja fram til man etter andre verdenskrig fikk effektiv medisin i form av antibiotika. Det ble også utvikla vaksine mot tuberkulose. I senere år har antibiotikaresistent tuberkulose spredd seg i deler av verden, noe som har gjort det vanskelig å få bukt med sykdommen.
Den neste store smittsomme sjukdommen som forårsaka epidemier ble influensa. Første gang vi har klart å finne den nevnt i en norsk avis var i 1831.[1] I 1889 spredte sykdommen seg som en pandemi. Det er uklart hvor hardt den egentlig ramma Norge. Ser vi på hvordan den neste store influensapandemien, spanskesyken, herja i Norge kan det se ut til at vi også her i landet hadde hatt en alvorlig influensaepidemi mot slutten av 1800-tallet. Det som er vanskelig er at sykdommen var ukjent for de fleste, og dødsårsaken har trolig blitt oppfatta som lungebetennelse, bronkitt eller annen sykdom. Da spanskesyken kom til Norge i 1918 var det starten på tre år med til sammen fire bølger av sykdom, der omkring halvparten av befolkninga ble smitta og rundt 15 000 mista livet.
I etterkrigstida kom to store influensaepidemier, som bidro til å skape mer oppmerksomhet omkring sykdommen. Den første var Asiasyken i 1957, og den andre var Hong Kong-syken i 1968. Disse krevde henholdsvis 100 000 og 700 000 liv på verdensbasis, men Norge kom forholdsvis godt ut av det. Man har klart å utvikle vaksiner, men ettersom influensavirus er i stadig utvikling kan det være vanskelig å treffe sikker med disse. Vaksinene gir de fleste år svært god beskyttelse, og selv influensaen opptrer epidemisk i Norge har den normalt lav dødelighet. De fleste som dør av influensa i Norge har underliggende sykdommer, og er ofte også eldre personer med svekka immunforsvar og allmennhelse.
I 1981 kom en ny type epidemi da hiv/AIDS ble oppdaga. I flere år var dette en sykdom det ikke fantes noen kur mot, inntil man klarte å utvikle medisiner som holder sykdommen i sjakk. I motsetning til influensa er den lite smittsom, og krever direkte utveksling av kroppsvæske. Inntil forståelsen av sykdommen var på plass ble mange smitta, og spesielt i u-land der man hadde vanskelig for å nå fram med informasjon og kondomer var lite tilgjengelig og lite populære, ble svært mange smitta. AIDS har tatt anslagsvis 40 millioner liv.
I 2002 kom sykdommen sars, som forårsakes av et koronavirus. Sykdommen angriper åndedrettssystemet, og kan minne om influensa. Dette utbruddet ble nokså raskt stansa, og tok trolig bare noen få hundre liv på verdensbasis, langt mindre enn en vanlig influensa.
Svineinfluensaen i 2009 førte til frykt for en omfattende pandemi, og det ble satt i verk en rekke tiltak rundt om i verden. Den tok mer enn 300 000 liv på verdensbasis, men i Norge krevde den knapt flere liv enn en vanlig influensasesong.
En sykdom som ikke har spredd seg til Norge, men som allikevel må nevnes her, er ebola. I Sentral- og Vest-Afrika har det vært flere utbrudd med ekstremt høy dødelighet. Sykdommen er svært smittsom, men sykdomsforløpet er så raskt at den sjelden har klart å spre seg. Mellom 2014 og 2017 herja den i Vest-Afrika, ikke minst i det borgerkrigsherja Liberia. Den tok omkring 10 000 liv. I forbindelse med denne epidemien fikk en norsk helsearbeider påvist sykdommen; hun ble frakta til Norge, og overlevde etter behandling her. Det finnes ingen vaksine mot det som er et svært komplisert virus, men man har funnet medisiner som kan redde en del av de som blir smitta. Ebola oppfattes av mange som en av de mest skremmende sykdommene vi kjemper mot på verdensbasis, og det er derfor lagt ned arbeid i å motvirke spredning også i Norge - både gjennom planer dersom smitte skulle spre seg til Europa, og ikke minst gjennom norsk bistand under pågående epidemier i den hensikt å avgrense disse.
I 2020 ble verden igjen ramma av en pandemi forårsaka av et koronavirus, SARS-COV2. Dette utløser sykdommen covid-19. Dødeligheten er høyere enn for de vanlige influensaepidemiene, og smittsomheten er svært høy. Dette er også en pandemi som på¨flere måter skiller seg fra tidligere pandemier. Viktigst i norsk sammenheng er at det er den første større pandemien med et sykdomsforløp som var ukjent ved utbruddet som rammer Norge etter andre verdenskrig. Selv Asiasyken, Hong Kong-syken og svineinfluensaen dreide seg om varianter av en kjent sykdom. En artikkel om denne pandemien er påbegynt mens den pågår: Korona-utbruddet i Norge 2020 (COVID-19).
Se også
Referanser
- ↑ Morgenbladet 1831-06-05. Digital versjon på Nettbiblioteket.
Litteratur og kilder
- Epidemi i Store norske leksikon.
- Tuft, Guri: Epidemier før AIDS. Utg. Cappelen. Oslo. 1989. Digital versjon på Nettbiblioteket.