 Harstadhamn i 1950-årene mens flere av hermetikkindustriens fabrikkbygninger fortsatt sto der. hadde sin storhetstid etter at enorme mengder sild kom inn i fjordene rundt Harstad i årene 1915 og 1916. Det skapte stor optimisme og investeringslyst innen hermetikkindustrien. Stavanger-folk som hadde tjent seg rike på hermetikk der, rettet nå blikket mot Harstad. Det var plass og marked for flere bedrifter, og etterhvert ble Hamnneset preget av at seks-sju loddpiper raget høyt over takene på fabrikkbygningene.
Arbeidsplassene i «hermetikken» var viktige for byen og omlandet i en økonomisk krisetid. På det beste ga fabrikkene arbeid til over 600 personer. Men bare i de periodene det var tilgang på råstoff. Dette var i en tid da firmakonkurser hørte med til dagens orden, og denne skjebnen rammet også hermetikkindustrien på Hamnneset. Men virksomhetene startet gjerne opp igjen med nye eiere og nye firmanavn. Det har derfor vært vanskelige i ettertid å skaffe seg full oversikt over historien til de enkelte bedriftene, da kildene er lite tilgjengelige og har vært tolket ulikt. Det er f.eks. skrevet lite om fabrikkarbeiderskene bortsett fra at Hanna Kvanmo skriver at de ikke hadde fast arbeidstid, men måtte møte opp når silda kom – uansett tid på døgnet. Les mer …
 Bilde er frå kulturvandring 11. september 1994. Tema var mellom anna båt. Denne spantveggen som er oppsett er dimensjonert som ein båt på 60 fot. Plankane er skalma på. Nokre naglehol vart bora, og her ser ein naglen vert slått inn. Håkon Berg svingar mokkerten. Foto: Magnar Høydal er eit dobbelt spant. For folk langs kysten er dette truleg eit kjent begrep. For innlandsbefolkninga seier det kanskje ingen ting. Kort forklart, det er ein tradisjonell byggeteknikk for kravell bygde båtar. Det er bygt av to tømmer med same dimensjon. Tømmer i denne samanheng er den eine delen av det doble spantet. Det eine tømmeret har rot ned på kjølen, det skapar heil binding mellom begge sider. Her kjem gevinsten ved dobbelt spant inn, sefterane overlappa skøytane i spantet. (Sjå legge saman spant lenger ned i stykket.) Lengste enden på rota vender skiftevis til styrbord og babord. På båtar i størrelse 60 – 70 fot er det 6 -7 toms breidde på kvart tømmer. Lengste enden på rota er oftast frå 1,5 meter til opp mot 2 meter. Kortenden mellom 0,7 meter og oppmot 1 meter. Les mer …
 Agria 1300 R m ILO 5 HK 2T-motor 1954-mod sitt inntog i norsk jordbruk må ha ein god del av æra for at kulturlandskapet er halde i hevd etter at ljåen og heste slåmaskina gjekk ut av bruk midt på 1950-talet. Dei tidlege maskinene med totaktsmotor utan turtalsregulator kunne vere ein prøvelse for køyrekarane når det var tynt med gras og motoren gjekk "magert" (for lite bensin i høve til luftmengde). Turtalet på motoren går opp, kniven i slåtteapparatet går raskare fram-og-tilbake og styrehandtaka ristar meir enn ved normal slått. Fingrane og skuldrane visnar bort grunna risting i styrehandtaka. Det var ikkje uvanleg at slåttekarane måtte matast ved bordet etter ein lang dag på slåttetegen. Dei fekk ikkje opp hendene og fingrane ville ikkje virke lenger. Les mer …
Kragerø kystlag ble stiftet i 2007 og hadde 277 medlemmer i 2013. Laget er medlem av Forbundet KYSTEN.
Kragerø kystlag har stor aktivitet, og en av de viktigste oppgavene til kystlaget er å ta vare på ferja B/F Gamle Kragerø. Kystlaget har også andre båter som de tar vare på, og i tillegg driver de flere kystledsovernattinger.
Kragerø kystlag fikk kystlagsprisen i 2009 for sin innsats for å ta vare på kystkulturen.  Bilferja Gamle Kragerø. Foto: Chris Nyborg
 Draging av båt med Storebåtsvogna. Båten er ein 40 fots dekksbåt som seinare fekk ein liten motor og gjekk i fart på Austefjorden. Pga. liten fart fekk båten tilnamnet «Bondepinå». Storebåtsvogna i Bjørkedalen i Volda er kanskje Noregs einaste hestetrekte båtvogn bygd med statstilskot. Bakgrunnen for tiltaket var utviklinga i fiskerinæringa på kysten sist på 1800-talet, særleg overgangen til større båtar og dei problema båtbyggjarane i Bjørkedalen hadde med transportvegen ned til Kilsfjorden og sjøen.
Bjørkedalingane kunne sjølvsagt bygge større båtar, men det å frakte dei på den gamle vegen vart vanskelegare og vanskelegare. Dette behovet var medverkande til at det vart bygd ny, telefri veg ned til Kile sist i 1870-åra. Les mer … | 
