Gunnar Eilifsen: Forskjell mellom sideversjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
mIngen redigeringsforklaring
Linje 3: Linje 3:
Han var sønn av lektor Herman Eilifsen og Ragnhild Eilifsen, født Skau. Ved [[folketellinga 1900]] var han bosatt i [[Dronningens gate (Kristiansand)|Dronningens gate]] 55 i Kristiansand sammen med foreldrene og den to år yngre søsteren Signe. Faren var da adjunkt ved [[Kristiansand katedralskole]]. Ved [[folketellinga 1910]] bodde de i andre etasje i en villa, oppgitt som «Landafdelingen 640fXIV». Faren var fortsatt adjunkt. I en kommunal folketelling fra [[Hamar]] i 1920 er de så registrert i [[Skappels gate (Hamar)|Skappels gate]] 1. Både Gunnar og Signe bodde da fortsatt sammen med foreldrene. Faren var nå lektor, og Gunnar Eilifsen var stud.jur.  
Han var sønn av lektor Herman Eilifsen og Ragnhild Eilifsen, født Skau. Ved [[folketellinga 1900]] var han bosatt i [[Dronningens gate (Kristiansand)|Dronningens gate]] 55 i Kristiansand sammen med foreldrene og den to år yngre søsteren Signe. Faren var da adjunkt ved [[Kristiansand katedralskole]]. Ved [[folketellinga 1910]] bodde de i andre etasje i en villa, oppgitt som «Landafdelingen 640fXIV». Faren var fortsatt adjunkt. I en kommunal folketelling fra [[Hamar]] i 1920 er de så registrert i [[Skappels gate (Hamar)|Skappels gate]] 1. Både Gunnar og Signe bodde da fortsatt sammen med foreldrene. Faren var nå lektor, og Gunnar Eilifsen var stud.jur.  


I 1925 ble han politifullmektig i [[Trondheim]]. Han flytta senere til Kristiansand og så til [[Bergen]], hvor han var i tjeneste ved krigsutbruddet i 1940. En periode var han politimester i [[Halden]]. Våren 1941 meldte han seg ut av [[Nasjonal Samling]], og han ble da overført til [[Hønefoss]] og degradert til fullmektig. Våren 1943 ble han overført til ordenspolitiet i Oslo, og til slutt fulgte en overflytting til sivilavdelingen, hvor han var da han den 9. august 1943 fikk ordre fra politimester [[Bernhard Askvig]] om å arrestere tre unge kvinner som ikke hadde møtt til [[arbeidstjeneste]]. De fem polititjenestemennene som skulle foreta arrestasjonen nekta å utføre ordre. Eilifsen henvendte seg til [[Hjemmefronten]] for å få råd derfra. Johan L. Stang forteller i en artikkel i ''Før og nå'' at Eilifsen snakka med Stangs far, som overbrakte beskjed fra hjemmefrontledelsen om at Eilifsen skulle nekte å utføre ordren. Dette var et tidspunkt hvor ting virkelig begynte å stramme seg til, og både Eilifsen og Stang skal ha vært nervøse for hva som ville skje. Han valgte allikevel å stå løpet ut, og tilbakekalte ordren. Han ble så innkalt til Askvig på [[Møllergata 19]], men ble der arrestert uten å ha snakka med politimesteren.  
I 1925 ble han politifullmektig i [[Trondheim]]. Han flytta senere til Kristiansand og så til [[Bergen]], hvor han var i tjeneste ved krigsutbruddet i 1940. En periode var han politimester i [[Halden]]. Våren 1941 meldte han seg ut av [[Nasjonal Samling]], og han ble da overført til [[Hønefoss]] og degradert til fullmektig. Våren 1943 ble han overført til ordenspolitiet i Oslo, og til slutt fulgte en overflytting til sivilavdelingen, hvor han var da han den 9. august 1943 fikk ordre fra politimester [[Bernhard Askvig]] om å arrestere tre unge kvinner som ikke hadde møtt til [[arbeidstjenesten]]. De fem polititjenestemennene som skulle foreta arrestasjonen nekta å utføre ordre. Eilifsen henvendte seg til [[Hjemmefronten]] for å få råd derfra. Johan L. Stang forteller i en artikkel i ''Før og nå'' at Eilifsen snakka med Stangs far, som overbrakte beskjed fra hjemmefrontledelsen om at Eilifsen skulle nekte å utføre ordren. Dette var et tidspunkt hvor ting virkelig begynte å stramme seg til, og både Eilifsen og Stang skal ha vært nervøse for hva som ville skje. Han valgte allikevel å stå løpet ut, og tilbakekalte ordren. Han ble så innkalt til Askvig på [[Møllergata 19]], men ble der arrestert uten å ha snakka med politimesteren.  


[[Nasjonal Samling|NS-regjeringa]] hadde gjeninnført dødsstraff i norsk lov i september 1942, men den hadde i august 1943 ennå ikke blitt brukt; så langt var det bare tyskerne som gjennomførte henrettelser i Norge. Det ble satt en særdomstol, noe [[Jonas Lie (1899–1945)|Jonas Lie]] og justisminister [[Sverre Riisnæs]] involverte seg personlig i. [[Josef Terboven]] kom også med et klart krav om at Eilifsen måtte dømmes til døden, og han mente at dette måtte gjøres i en norsk domstol. Sjefen for [[Statspolitiet]], [[Karl A. Marthinsen]], satt som en av dommerne; de andre var [[Egil Olbjørn]] og [[Egil Reichborn-Kjennerud]]. I første omgang klarte de ikke å få dømt ham, fordi det ikke fantes noen relevant hjemmel. Terboven skal ha blitt rasende over dette, og krevde en ny runde i retten. Etter at forsvareren var sendt hjem ble derfor retten satt igjen, og denne gang dømte de Eilifsen til døden. Marthinsen og Olbjørn stemte for dødsstraff, mens Reichborn-Kjennerud tok dissens. Det juridiske ble ordna i ettertid ved at Jonas Lie skrev en særlov som fastslo at politiet, [[Førergarden]] og [[Germanske SS Norge]] var underlagt militær straffelov, og dermed kunne dømmes til døden for ordrenekt. Denne ''Lex Eilifsen'' ble utsatt for skarp kritikk, fordi den var gitt tilbakevirkende kraft.
[[Nasjonal Samling|NS-regjeringa]] hadde gjeninnført dødsstraff i norsk lov i september 1942, men den hadde i august 1943 ennå ikke blitt brukt; så langt var det bare tyskerne som gjennomførte henrettelser i Norge. Det ble satt en særdomstol, noe [[Jonas Lie (1899–1945)|Jonas Lie]] og justisminister [[Sverre Riisnæs]] involverte seg personlig i. [[Josef Terboven]] kom også med et klart krav om at Eilifsen måtte dømmes til døden, og han mente at dette måtte gjøres i en norsk domstol. Sjefen for [[Statspolitiet]], [[Karl A. Marthinsen]], satt som en av dommerne; de andre var [[Egil Olbjørn]] og [[Egil Reichborn-Kjennerud]]. I første omgang klarte de ikke å få dømt ham, fordi det ikke fantes noen relevant hjemmel. Terboven skal ha blitt rasende over dette, og krevde en ny runde i retten. Etter at forsvareren var sendt hjem ble derfor retten satt igjen, og denne gang dømte de Eilifsen til døden. Marthinsen og Olbjørn stemte for dødsstraff, mens Reichborn-Kjennerud tok dissens. Det juridiske ble ordna i ettertid ved at Jonas Lie skrev en særlov som fastslo at politiet, [[Førergarden]] og [[Germanske SS Norge]] var underlagt militær straffelov, og dermed kunne dømmes til døden for ordrenekt. Denne ''Lex Eilifsen'' ble utsatt for skarp kritikk, fordi den var gitt tilbakevirkende kraft.

Sideversjonen fra 19. jun. 2014 kl. 12:26

Gunnar Eilifsen (født 12. september 1897 i Kristiansand, død 16. august 1943) var polititjenestemann før og under andre verdenskrig. Da han nekta å utføre ordre ble han stilt for en særdomstol, og han ble den første nordmann som ble dømt til døden av en norsk rett under okkupasjonen.

Han var sønn av lektor Herman Eilifsen og Ragnhild Eilifsen, født Skau. Ved folketellinga 1900 var han bosatt i Dronningens gate 55 i Kristiansand sammen med foreldrene og den to år yngre søsteren Signe. Faren var da adjunkt ved Kristiansand katedralskole. Ved folketellinga 1910 bodde de i andre etasje i en villa, oppgitt som «Landafdelingen 640fXIV». Faren var fortsatt adjunkt. I en kommunal folketelling fra Hamar i 1920 er de så registrert i Skappels gate 1. Både Gunnar og Signe bodde da fortsatt sammen med foreldrene. Faren var nå lektor, og Gunnar Eilifsen var stud.jur.

I 1925 ble han politifullmektig i Trondheim. Han flytta senere til Kristiansand og så til Bergen, hvor han var i tjeneste ved krigsutbruddet i 1940. En periode var han politimester i Halden. Våren 1941 meldte han seg ut av Nasjonal Samling, og han ble da overført til Hønefoss og degradert til fullmektig. Våren 1943 ble han overført til ordenspolitiet i Oslo, og til slutt fulgte en overflytting til sivilavdelingen, hvor han var da han den 9. august 1943 fikk ordre fra politimester Bernhard Askvig om å arrestere tre unge kvinner som ikke hadde møtt til arbeidstjenesten. De fem polititjenestemennene som skulle foreta arrestasjonen nekta å utføre ordre. Eilifsen henvendte seg til Hjemmefronten for å få råd derfra. Johan L. Stang forteller i en artikkel i Før og nå at Eilifsen snakka med Stangs far, som overbrakte beskjed fra hjemmefrontledelsen om at Eilifsen skulle nekte å utføre ordren. Dette var et tidspunkt hvor ting virkelig begynte å stramme seg til, og både Eilifsen og Stang skal ha vært nervøse for hva som ville skje. Han valgte allikevel å stå løpet ut, og tilbakekalte ordren. Han ble så innkalt til Askvig på Møllergata 19, men ble der arrestert uten å ha snakka med politimesteren.

NS-regjeringa hadde gjeninnført dødsstraff i norsk lov i september 1942, men den hadde i august 1943 ennå ikke blitt brukt; så langt var det bare tyskerne som gjennomførte henrettelser i Norge. Det ble satt en særdomstol, noe Jonas Lie og justisminister Sverre Riisnæs involverte seg personlig i. Josef Terboven kom også med et klart krav om at Eilifsen måtte dømmes til døden, og han mente at dette måtte gjøres i en norsk domstol. Sjefen for Statspolitiet, Karl A. Marthinsen, satt som en av dommerne; de andre var Egil Olbjørn og Egil Reichborn-Kjennerud. I første omgang klarte de ikke å få dømt ham, fordi det ikke fantes noen relevant hjemmel. Terboven skal ha blitt rasende over dette, og krevde en ny runde i retten. Etter at forsvareren var sendt hjem ble derfor retten satt igjen, og denne gang dømte de Eilifsen til døden. Marthinsen og Olbjørn stemte for dødsstraff, mens Reichborn-Kjennerud tok dissens. Det juridiske ble ordna i ettertid ved at Jonas Lie skrev en særlov som fastslo at politiet, Førergarden og Germanske SS Norge var underlagt militær straffelov, og dermed kunne dømmes til døden for ordrenekt. Denne Lex Eilifsen ble utsatt for skarp kritikk, fordi den var gitt tilbakevirkende kraft.

Eilifsen ble henretta ved skyting den 16. august 1943. Samtidig med henrettelsen ble omkring 700 politifolk over hele landet pågrepet og avkrevd lojalitetserklæring. Omkring 600 nekta. 300 ble sendt i konsentrasjonsleir, mens omtrent like mange ble sittende på Grini. Mens tanken fra okkupasjonsmyndighetene var at dette skulle stramme opp i rekkene, førte til det heller til mer motstand innen politiet og til at rekruttering til politiet nesten helt stoppa opp.

Gunnar Eilifsen ble gravlagt på Bekkelaget.

Kilder

Hentet fra «https://dev.lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Gunnar_Eilifsen&oldid=494773»