Arbeidstjenesten
Arbeidstjenesten (AT) var en samfunnstjeneste der unge menn skulle utføre kroppsarbeid i allmennhetens tjeneste. Idéen om en slik tjeneste var viktig i mange høyreorienterte bevegelser og partier i 1920- og 1930-åra. Under okkupasjonen 1940–1945 ble arbeidstjenesten forsøkt gjennomført i Norge, og dette ble et av de mest upopulære tiltakene fra Nasjonal Samling, men virksomhet her ble ikke ansett for straffbart etter krigen.
Bakgrunn
Erling Winsnes presenterte tanken i Norge, og Walter Fyrst forsøkte å realisere den gjennom sommerleire som ble arrangert for en frivillig Arbeids-Fylking. Det ble også drevet lignende forsøk i NS' regi.
I Tyskland ble arbeidstjeneste, «Reicharbeitsdienst», lovbestemt i 1933.
Tjenesten
I og med at verneplikten ikke var i funksjon under krigen ble det bestemt av alle rulleførte ungdommer skulle skrives ut til obligatorisk tjeneste. Denne skulle vare fra fire til åtte uker. Prosjektet ble satt i gang allerede under Administrasjonsrådet, men da som en frivillig ordning for å hjelpe til med gjenoppbygging etter krighandlingene våren og sommeren 1940.
Fra den 25. september 1940 var prosjektet underlagt Departementet for arbeidstjeneste og idrett, ledet av kommissarisk statsråd Axel Stang. I oktober samme år kom en forordning om arbeidstjenesten, og sommeren 1941 gjennomførte Stang en delvis utskrivning. Da det ble bestemt at befalet skulle hilse med åpen hånd, den såkalte «gamle norske hilsen» (de menige skulle fortsatt hilse mot luen) trakk ledelsen seg fra sine stillinger og fra april 1941 ble tidligere oberst i artilleriet Carl Frølich Hanssen (1883–1960) utnevnt til leder og general.
I etterkant av Statsakten på Akershus ble forordningen omgjort til lov om Arbeidstjenesten i 1942, og revidert i Loven om Den nasjonale arbeidsinnsats fra 22. februar 1943. Utskrivningene fortsatte somrene 1942–1944. Tilsammen omkring 30 000 ungdommer ble utskrevet, hvilket tilsvarer rundt halvparten av de rulleførte årskullene. Rundt 3000 jenter ble rekruttert som frivillige til arbeidstjenesten. De ble satt inn i onne- og omsorgsarbeid.
Ungdommene ble fordelt på rundt femti arbeidstjenesteleire, som var fordelt over hele landet unntatt Finnmark. De ble satt til veibygging, konstruksjon av kaianlegg, oppdemming av Bjørkelangen og jord- og skogbruksarbeid. Arbeidstjenesten ble også brukt etter Filipstadeksplosjonen i desember 1943.
Arbeidstjenesten var militært inndelt i lag, sveit, fylking og distrikt eller brigade. Mange av Forsvarets anlegg ble brukt, og utskrivningsverkets rutiner ble overtatt av AT. Det var et befalskorps på rundt 1200 mann, hvorav mange hadde vært underoffiserer før krigen. Rundt halvparten av befalet var medlemmer av NS. Etter innkallingen av det første kullet i 1941 begynte en nazifisering av arbeidstjenesten. NS-hilsen med «heil og sæl» ble obligatorisk. Dette førte til at en del av befalet hoppet av, men det var ikke vanskelig å erstatte disse. Jøder ble ikke innkalt til tjeneste i 1941 og 1942; høsten 1942 ble de arrestert eller gikk i dekning. For NS var arbeidstjenesten svært viktig, og under parader tok de ofte med avdelinger med AT-ungdommer.
Motstand
Det ble gjennom hele krigen spredt paroler om å unndra seg tjenestegjøring i Arbeidstjenesten. Dette fikk de første krigsårene liten effekt, til tross for organisasjonens nasjonalsosialistiske profil. De fleste anså det ikke som unasjonalt å delta.
Dette endret seg våren 1944, da okkupasjonsmakten begynte med arbeidsmobilisering. 15. mars 1944 ble en parole om å unndra seg registrering og tjeneste lest opp på BBCs norske nyhetssending. Dette ble fulgt av sprengningen av arbeidskontoret i Oslo den 19. mai 1944. Det ble en del frafall, men de fleste valgte å gjennomføre tjenesten. Mange fryktet at ungdommene skulle bli satt inn som soldater på østfronten. Det fantes planer om å gjøre dette, men hvor langt de hadde kommet og om de noen gang ville blitt realisert er uklart. Den tyskstyrte arbeidsmobiliseringen var egentlig ikke knyttet direkte til arbeidstjenesten, men i folks oppfatning var det en klar sammenheng og viljen til å utføre arbeidstjeneste ble derfor svekket. Angrep mot arkivene for arbeidsmobiliseringen rammet også arbeidstjenestens evne til å innkalle ungdom.
Rettsoppgjøret
I rettsoppgjøret etter andre verdenskrig ble ikke virksomhet i Arbeidstjenesten ansett for staffbart, heller ikke for offiserene, med mindre det var spesielle forhold og omstendigheter som kom i tillegg. Da menes det særlig agitasjon for NS i tjenesten.
Arkiv
Store deler av Arbeidstjenestens arkiv ble ødelagt under krigen, i flere aksjoner som ble utført av Oslogjengen og Osvald-gruppa, men dette gjelder særlig rulleføringen av ungdommene. Arkiver fra administrasjonen er i stor grad bevart, og arbeidstjenestens arkiv utgjør 42 hyllemeter i Riksarkivet (katalog 1272/01, 1272.1/01), av totalt 48 hyllemeter fra Departementet for arbeidstjeneste og idrett.
Galleri
- Sjef og general Carl Frølich Hanssen hilser AT under en parade på Universitetsplassen i Oslo.Foto: Norsk Folkemuseum (1941).
- Mann med trillebår tilknyttet AT-leiren på Mo i Vikedal.Foto: Tore Juland/Karmsund folkemuseum
Litteratur
- Norsk krigsleksikon 1940–45. Utg. Cappelen. Oslo. 1995. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Departementet for arbeidstjeneste og idrett på Arkivportalen, Riksarkivet
Videre lesing
- Årboka Totn, 1995, s. 126-145.