Husmannsvesen

En husmann var en bruker på en plass som han bygslet av gårdeieren, kalt en husmannsplass. Betalingen skjedde gjennom pliktarbeid og/eller i kontanter. De satt ikke på matrikulert jord; bygslet man matrikulert gjord var man å betrakte som leilending. Husmannsplassen hadde altså ikke eget matrikkelnummer, men var en del av eierens gård. Husene var ofte husmannens egne, og var gjerne laftede tømmerhus som lett kunne flyttes til en annen plass dersom husmannen flyttet.

Østlandet var hovedområdet for husmannsvesenet. Spesielt var det utbredt i området med store gårder, som Hedmarken, Gudbrandsdalen, Buskerud opp til Sigdal og Flå, Telemark opp til Seljord samt Trøndelag. På Vestlandet var ofte gårddeling et bedre alternativ enn husmannsplasser. Dette gav flere selveide, mindre gårder og over tid mindre klasseforskjeller i samfunnet. I områder med leilendinger var det gjerne få husmenn.

Statusen som husmann kunne vise seg i en persons navn. Det var vanlig å bruke navnet på gården man bodde på som en del av navnet, og husmenn brukte da ofte eiergårdens navn med tillegg av -eie.

Husmenn med jord

Husmenn med jord var vanlige på Østlandet. De hadde en plass med åker og eng, beiterett i utmark og gjerne en seter. Plassen kunne være stor, og den eneste forskjellen fra et selvstendig bruk var da at husmannen ikke selv eide plassen. Det var ingen sikkerhet for at husmannen kunne bli boende livet ut, og enda mindre for at neste generasjon kunne ta over. Plassene lå nær eiergården, og kunne bli innlemmet i den dersom det var mer hensiktsmessig for eieren.

Husmenn uten jord

Husmenn uten jord var vanlige langs kysten. De bygslet en tomt, med minimalt med åker og eng. Det var gjerne nok eng til å få noen få husdyr, og nok åker til å ha en stor kjøkkenhage. Husmenn uten jord måtte derfor gjerne klare seg gjennom håndverk, fiske, handel eller arbeid på en gård.

Attåtnæringer

Å ha en attåtnæring var nødvendig for de aller fleste husmenn, spesielt de uten jord. Langs kysten var dette gjerne fiske, mens det i innlandet var vanlig med tømmerhogst og -fløting, håndverk og dagarbeid på gårdene i området.

Kontrakt

Husmannsvesenet var ofte kontraktsregulert. Kontrakten omfattet slikt som betaling av leie, arbeidsplikt, beiterettigheter, seterbruk, gjerdehold, veihold, tilgang til ved og annet.

Husmenn uten kontrakt hadde en langt mer usikker tilværelse enn de som fikk kontrakt, ettersom de stod praktisk talt uten rettigheter ved tvisteforhold.

Historie

Husmannsvesenet oppstod i senmiddelalderen. Fra 1600-tallet vokste befolkningen, og med den antallet husmenn. Husmennene ble en ny samfunnsklasse, som ved folketellingen 1801 utgjorde omkring 30% av befolkningen. Toppen ble nådd omkring 1855, da det var 65 000 husmenn. Etter dette fulgte en nedgang på grunn av emigrasjon til USA, flytting til tettsteder og fradeling av husmannsplasser.

Mellom 1900 og 1930 ble husmannsvesenet gradvis borte. I 1928 kom en lovfestet rett til å innløse plassen og få den matrikulert. Mange benyttet seg av dette, og det var ikke uvanlig med bitre strider og rettsoppgjør mellom husmann og gårdeier. I Nordmarka er det fortsatt rettstvister omkring enkelte husmannsplasser. En husmannsplass som ble kjøpt av husmannen ble gjerne til et småbruk, da de fleste plasser var for små til at kalles en gård.