Johannes Smemo

Johannes Smemo (født 31. juli 1898 på Røros, død 7. mars 1973 i Oslo) var en av sin generasjons ledende teologer, blant annet var han biskop både i Kristiansand 1946-1951, og i Oslo 1951-1968. I tillegg hadde han flere ledende internasjonale verv, blant annet var han medlem av sentralkomiteen i Kirkenes Verdensråd 1954–1961.

Johannes Smemo.
Foto: Ukjent, faksimile fra Delphin (1949): Studentene fra 1919.

Familie

Johannes Smemo var sønn av baneformann John Smemo (1856–1919) og lærer Mali Grytbak (1864–1946), og ble gift i 1929 med Marie Bjønness-Jacobsen (1908–2004), datter av biskop Mikkel Bjønness-Jacobsen (1863–1941). Han var svigerfar til politiker og internasjonal tjenestemann Paul Thyness (1930–2016 ).

Liv og virke

Johannes Smemo var født i Rugldalen ved Røros, men vokste i hovedsak opp i Åsen i Nord-Trøndelag (dagens Levanger kommune). Han var elev ved Fredly kristelige ungdomsskole i Børsa i Sør-Trøndelag, hvor han vinteren 1914–15 fikk et religiøst gjennombrudd. Smemo tok middelskoleeksamen i Volda i 1916 og examen artium i 1919 ved Trondheim katedralskole. Samme år begynte han å studere ved Menighetsfakultetet, der han ble cand.theol. i 1924. Året etter tok han praktisk-teologisk eksamen.

Under studieopphold i Tyskland i 1920-årene (1922 og 1926) studerte han nytestamentlig teologi. Her møtte han Karl Barth og ble påvirket av hans dialektiske teologi. Han avgrenset seg både overfor pietismen og den liberale teologi, og som teolog kom han til å stå for et konservativt konfesjonelt syn. Under helvetesstriden i 1950-årene sto Smemo fast ved kirkens overleverte lære om den evige fortapelse, og han tillot ikke gjengifte av fraskilte.

Smemo ble hjelpeprest i Bragernes i Drammen i 1925, og sogneprest i Sør-Fron i 1933. I 1934 ble han hovedlærer/rektor ved Det praktisk-teologiske seminar ved Menighetsfakultetet. Under krigen var Smemo aktiv i kirkekampen, også som medlem av Den midlertidige kirkeledelse. Han ble internert i 1944.

I 1946 ble Smemo utnevnt til biskop i Kristiansand. Her var han til 1951, da han ble utnevnt til biskop i Oslo. Han satt i embetet til 1968, og var også bispemøtetes preses. Smemo hadde også internasjonale verv, blant annet var han norsk representant i eksekutivkomiteen i Det lutherske Verdensforbund 1947–1957 (andre visepresident 1952–57), og medlem av sentralkomiteen i Kirkenes Verdensråd 1954–1961.

Smemo skrev både egne samler og foretok en rekke salmeoversettelser. Fra 1954 til 1968 ledet han Salmeboknemnda i Den norske kirke, og han var dessuten formann for kirkens Liturgikommisjon 1965–1972.

Smemo ble utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden i 1953.

Enkelte bosteder

Ved folketellingen for Røros herred for 1900 er Johannes Smemo oppført sammen med familien (foreldrene, fire søken og bestemoren Anne) på gården Solheim (dagens Johan Falkbergets vei 1941). I folketellingen for 1910 er familien oppført på gården Melhussve i Åsen herred (i dagens Levanger kommune). I adresseboka for Oslo for 1936 er Smemo oppført i Munkedamsveien 78 (en bygning som forøvrig ble ødelagt i Filipstadeksplosjonen i 1943). I adresseboka samme sted for 1960 er Smemo oppført på adressen St. Halvards plass 3, Oslo bispegård, som fram til 1980-årene var Oslo-biskopens residens. I adresseboka for Oslo for 1970/71 er Smemo oppført i Haakon Tveters vei 7.

Ettermæle

 
Johannes Smemo er gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo.
Foto: Stig Rune Pedersen

I sin nekrolog over Johannes Smemo i Aftenposten 8. mars 1973, beskrev senere biskop Andreas Aarflot ham slik (utdrag):

Gjennom sin bispegjerning har Smemo vist seg som en fast og stø tilsynsmann som alltid hadde sikker grunn å stå på, og som ved sin rolige og saklige tyngde inngjød tillit og respekt i alle kretser. Ved sitt aristokratiske, noe tillukkede vesen var han kanskje ensommere enn de fleste under vekten av sitt tunge ansvar. Lite elsket han å stå i offentlighetens lys, men når det virkelig gjaldt, betenkte han seg ikke på å tre frem med et myndig ord.

Johannes Smemo er gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Tittelen Biskop er benyttet på gravminnet.

Kilder

Eksterne lenker