Leksikon:Bygsel: Forskjell mellom sideversjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
(Ny side: Bygsel. Det gno. verbet byggja betyr å leie bort. Det tilhørende substantivet var bygsla, og til dette ble verbet bygsla senere laget. Å bygge eller bygsle ble i 1500-årene og senere ba...)
 
mIngen redigeringsforklaring
 
(4 mellomliggende versjoner av 3 brukere er ikke vist)
Linje 1: Linje 1:
Bygsel. Det gno. verbet byggja betyr å leie bort. Det tilhørende substantivet var bygsla, og til dette ble verbet bygsla senere laget. Å bygge eller bygsle ble i 1500-årene og senere bare brukt om jordleieforhold, men kunne da bety både å leie bort jord og ta jord til leie. I første betydning ble det ofte brukt spesielt om det å ha retten til å leie bort jord og å ha de økonomiske fordelene som fulgte med det (bygselrett). En slik eier var bygselrådig.
'''Bygsel'''. Det [[gammelnorsk]]e verbet ''byggja'' betyr å leie bort. Det tilhørende substantivet var ''bygsla'', og til dette ble verbet ''bygsla'' senere laget. Å bygge eller bygsle ble i 1500-årene og senere bare brukt om jordleieforhold, men kunne da bety både å leie bort jord og ta jord til leie. I første betydning ble det ofte brukt spesielt om det å ha retten til å leie bort jord og å ha de økonomiske fordelene som fulgte med det (bygselrett). En slik eier var ''bygselrådig''.


B. gjaldt opprinnelig leie av jord til leilendinger (s.d.), og det var dette forholdet lovgivningen beskjeftiget seg med. På Vestlandet finner en imidlertid uttrykket også om leie til husmenn (s.d.). Det siste blir ikke behandlet her.
Bygsel gjaldt opprinnelig leie av jord til ''[[Leksikon:leilendinger|leilendinger]]'' (se dette), og det var dette forholdet lovgivningen beskjeftiget seg med. På [[Vestlandet]] finner en imidlertid uttrykket også om leie til ''[[Leksikon:husmenn|husmenn]]'' (se dette). Det siste blir ikke behandlet her.


B.retten. Når det var flere eiere til en gård, hadde reglene om b.retten til formål å ordne forholdet mellom dem. Den ble fast utformet i 1500-årene. Hovedregelen var at den som eide størst part i gården hadde b.retten alene. Eide to like mye, rådet «best mann» av dem for b. Sto de sosialt likt, skulle b. deles. Særskilt b.rett kunne følge en part som var skilt ut steint og reint (s.d.) (recess 1539, C.4. no. lov, VI, 1, C.5.no. lov 3–14–2). I praksis var b.retten delt i enda flere tilfeller. Bønder som eide en gård sammen, delte ofte b. mellom seg («hver bygsler sitt»). Og på de mangbølte gårdene på Vestlandet kunne b.retten være fast knyttet til de enkelte brukene eller til grupper av dem, ikke til gården som helhet.
''Bygselsretten''. Når det var flere eiere til en gård, hadde reglene om bygselsretten til formål å ordne forholdet mellom dem. Den ble fast utformet i 1500-årene. Hovedregelen var at den som eide størst part i gården hadde bygselsretten alene. Eide to like mye, rådet «best mann» av dem for bygsel. Sto de sosialt likt, skulle bygsel deles. Særskilt bygselsrett kunne følge en part som var skilt ut ''[[Leksikon:steint og reint|steint og reint]]'' (se dette) ([[Leksikon:recess|recess]] [[1539]], [[Christian 4. norske lov]], VI, 1, [[Christian 5. norske lov]] 3–14–2). I praksis var bygselsretten delt i enda flere tilfeller. Bønder som eide en gård sammen, delte ofte bygsel mellom seg («hver bygsler sitt»). Og på de mangbølte gårdene på Vestlandet kunne bygselsretten være fast knyttet til de enkelte brukene eller til grupper av dem, ikke til gården som helhet.


Alle eiere fikk landskyld (s.d.) av leilendingen. B.rådig eier avgjorde ved brukerledighet hvem som skulle få leie gården, og han krevde inn b.avgiftene (se nedenfor). Lovene var uklare i spørsmålet om han skulle dele dem med sine medeiere. I praksis skjedde det neppe i eldre tid, og sikkert ikke senere. Videre disponerte han det meste av tømmeravvirkningen i gårdens skog (se leilending), og ble han husvill, kunne han si opp leilendingen (se buslitsmann).
Alle eiere fikk ''[[Leksikon:landskyld|landskyld]]'' (se dette) av leilendingen. Bygselrådig eier avgjorde ved brukerledighet hvem som skulle få leie gården, og han krevde inn bygselsavgiftene (se nedenfor). Lovene var uklare i spørsmålet om han skulle dele dem med sine medeiere. I praksis skjedde det neppe i eldre tid, og sikkert ikke senere. Videre disponerte han det meste av tømmeravvirkningen i gårdens skog (se ''[[leilending]]''), og ble han husvill, kunne han si opp leilendingen (se ''[[Leksikon:buslitsmann|buslitsmann]]'').


Ettersom landskylda var fastlåst og forholdsvis beskjeden, og dessuten en hardt beskattet inntekt, mens b.retten ga skattefrie og mer elastiske inntektsmuligheter, kan en alt i 1600-årene merke at jordeiere avhendet b.løse parter og konsentrerte seg om jord med b.rett. I løpet av 1700-årene kom b.retten til å bli ansett som det faktiske uttrykket for eiendomsrett til jord (jf. landskyld).
Ettersom landskylda var fastlåst og forholdsvis beskjeden, og dessuten en hardt beskattet inntekt, mens bygselsretten ga skattefrie og mer elastiske inntektsmuligheter, kan en alt i 1600-årene merke at jordeiere avhendet bygselsløse parter og konsentrerte seg om jord med bygselsrett. I løpet av 1700-årene kom bygselsretten til å bli ansett som det faktiske uttrykket for eiendomsrett til jord (jamfør ''[[Leksikon:landskyld|landskyld]]'').


Bygselavgiftene var leieinntekter i tillegg til landskylda. I senmiddelalderen var det neppe grunnlag for å få dem inn i nevneverdig omfang. Først da etterspørselen etter jord tiltok fra begynnelsen av 1500-årene, kunne det bli aktuelt for jordeierne å søke tilleggsinntekter av leilendingene. Tidlig i århundret ble det i kildene ikke skilt klart mellom forskjellige typer av b.avgifter, de kalles jordveitsle eller jordemuter. Men senere er det alltid tale om to avgifter, én som leilendingen betalte når leieavtalen ble inngått, og én som han måtte ut med hvert tredje år deretter.
Bygselavgiftene var leieinntekter i tillegg til landskylda. I [[senmiddelalderen]] var det neppe grunnlag for å få dem inn i nevneverdig omfang. Først da etterspørselen etter jord tiltok fra begynnelsen av 1500-årene, kunne det bli aktuelt for jordeierne å søke tilleggsinntekter av leilendingene. Tidlig i århundret ble det i kildene ikke skilt klart mellom forskjellige typer av bygselsavgifter, de kalles ''jordveitsle'' eller ''jordemuter''. Men senere er det alltid tale om to avgifter, én som leilendingen betalte når leieavtalen ble inngått, og én som han måtte ut med hvert tredje år deretter.


Førstebygselen kalles også førstetake, (første) stedsmål, (gård)festing, og var den største av de to. Til tross for mange klager fra leilendingene ble den lenge ikke satt til noen absolutt størrelse eller i forhold til landskylda. Årsaken var vel bl.a. at inntektene av den kunne justere den ujevnt satte landskylda. Først ved forordning 4/3 1684 ble f. fastsatt til 10 rdlr. pr. skpd. Dette var mindre enn hva fogdene tidligere hadde pleid å kreve i f. for krongods, og private eiere hadde ofte tatt mer.
''Førstebygselen'' kalles også ''førstetake'', (''første'') ''stedsmål'', (''gård'')''festing'', og var den største av de to. Til tross for mange klager fra leilendingene ble den lenge ikke satt til noen absolutt størrelse eller i forhold til landskylda. Årsaken var vel blant annet at inntektene av den kunne justere den ujevnt satte landskylda. Først ved [[Leksikon:forordning|forordning]] 4/3 [[1684]] ble førstebygselen fastsatt til 10 ''[[Leksikon:rdlr.|riksdaler]]'' per ''[[Leksikon:skpd.|skippund]]'' Dette var mindre enn hva [[fogd]]ene tidligere hadde pleid å kreve i førstebygsel for [[krongods]], og private eiere hadde ofte tatt mer.


Tredjeårstaken har også mange andre navn: holding, landboveitsle, landbohold, husbondshold, åbygsel, tredjepenger. Den var et minne om at den vanlige leieperioden for jord i høymiddelalderen hadde vært tre år, og formelt fortsatt var det i 1500-årene. Men ettersom det også fra gammelt var forbudt å kreve jordemuter ved kontraktfornyelse, ble tredjeårstaken flere ganger erklært ulovlig, uten synderlig virkning. I Bergenhus len ble den så legalisert i 1561 og anerkjent for hele landet i 1578. Da ble den satt til 1 gammel daler pr. skpd. eller laup, en sats som gikk over i C. 4. no. lov (VI, 1) og siden ble stående uendret.
''Tredjeårstaken'' har også mange andre navn: ''holding'', ''landboveitsle'', ''landbohold'', ''husbondshold'', ''åbygsel'', ''tredjepenger''. Den var et minne om at den vanlige leieperioden for jord i [[høymiddelalderen]] hadde vært tre år, og formelt fortsatt var det i 1500-årene. Men ettersom det også fra gammelt var forbudt å kreve jordemuter ved kontraktfornyelse, ble tredjeårstaken flere ganger erklært ulovlig, uten synderlig virkning. I [[Bergenhus len]] ble den så legalisert i [[1561]] og anerkjent for hele landet i [[1578]]. Da ble den satt til 1 gammel ''[[Leksikon:daler|daler]]'' per skippund eller ''[[Leksikon:laup|laup]]'', en sats som gikk over i Christian 4. norske lov (VI, 1) og siden ble stående uendret.


Det er anslått at b.avgiftene av krongods i tiden før 1680-årene kunne gi årlige inntekter på ca. 40 % i tillegg til landskylda. For private eiere betydde de enda mer, fordi det ble betalt skatt av land­skylda. Fastlåsingen av b.avgiftene i 1684 var i lengden ikke holdbar. Staten grep bare sjelden inn overfor private eieres overskridelser i 1700-årene, og fravek selv reglene i slutten av århundret. Prisstigningen sprengte de snaue pengesatsene. Tredje­årstaken ble ofte spaltet opp til årlig take, og i forrige århundre fant leilendingskommisjonen at første-b. dels var blitt en høy innfestningssum, dels var falt bort og kompensert i den årlige leien. Likevel ble b.lovgivningen først opphevet i 1965. B. er i senere tid brukt om tomtefeste. K.J.
Det er anslått at bygselsavgiftene av krongods i tiden før [[1680-årene]] kunne gi årlige inntekter på cirka 40 % i tillegg til landskylda. For private eiere betydde de enda mer, fordi det ble betalt skatt av land­skylda. Fastlåsingen av bygselsavgiftene i [[1684]] var i lengden ikke holdbar. Staten grep bare sjelden inn overfor private eieres overskridelser i 1700-årene, og fravek selv reglene i slutten av århundret. Prisstigningen sprengte de snaue pengesatsene. Tredje­årstaken ble ofte spaltet opp til årlig take, og i forrige århundre fant leilendingskommisjonen at førstebygselen dels var blitt en høy innfestningssum, dels var falt bort og kompensert i den årlige leien. Likevel ble bygsellovgivningen først opphevet i [[1965]]. Bygsel er i senere tid brukt om tomtefeste. {{sign|K.J.}}


{{nhl}}
{{nhl}}
[[Kategori:Eiendomsforhold|{{PAGENAME}}]]
{{Klasserommet}}

Nåværende revisjon fra 16. jan. 2020 kl. 10:50

Bygsel. Det gammelnorske verbet byggja betyr å leie bort. Det tilhørende substantivet var bygsla, og til dette ble verbet bygsla senere laget. Å bygge eller bygsle ble i 1500-årene og senere bare brukt om jordleieforhold, men kunne da bety både å leie bort jord og ta jord til leie. I første betydning ble det ofte brukt spesielt om det å ha retten til å leie bort jord og å ha de økonomiske fordelene som fulgte med det (bygselrett). En slik eier var bygselrådig.

Bygsel gjaldt opprinnelig leie av jord til leilendinger (se dette), og det var dette forholdet lovgivningen beskjeftiget seg med. På Vestlandet finner en imidlertid uttrykket også om leie til husmenn (se dette). Det siste blir ikke behandlet her.

Bygselsretten. Når det var flere eiere til en gård, hadde reglene om bygselsretten til formål å ordne forholdet mellom dem. Den ble fast utformet i 1500-årene. Hovedregelen var at den som eide størst part i gården hadde bygselsretten alene. Eide to like mye, rådet «best mann» av dem for bygsel. Sto de sosialt likt, skulle bygsel deles. Særskilt bygselsrett kunne følge en part som var skilt ut steint og reint (se dette) (recess 1539, Christian 4. norske lov, VI, 1, Christian 5. norske lov 3–14–2). I praksis var bygselsretten delt i enda flere tilfeller. Bønder som eide en gård sammen, delte ofte bygsel mellom seg («hver bygsler sitt»). Og på de mangbølte gårdene på Vestlandet kunne bygselsretten være fast knyttet til de enkelte brukene eller til grupper av dem, ikke til gården som helhet.

Alle eiere fikk landskyld (se dette) av leilendingen. Bygselrådig eier avgjorde ved brukerledighet hvem som skulle få leie gården, og han krevde inn bygselsavgiftene (se nedenfor). Lovene var uklare i spørsmålet om han skulle dele dem med sine medeiere. I praksis skjedde det neppe i eldre tid, og sikkert ikke senere. Videre disponerte han det meste av tømmeravvirkningen i gårdens skog (se leilending), og ble han husvill, kunne han si opp leilendingen (se buslitsmann).

Ettersom landskylda var fastlåst og forholdsvis beskjeden, og dessuten en hardt beskattet inntekt, mens bygselsretten ga skattefrie og mer elastiske inntektsmuligheter, kan en alt i 1600-årene merke at jordeiere avhendet bygselsløse parter og konsentrerte seg om jord med bygselsrett. I løpet av 1700-årene kom bygselsretten til å bli ansett som det faktiske uttrykket for eiendomsrett til jord (jamfør landskyld).

Bygselavgiftene var leieinntekter i tillegg til landskylda. I senmiddelalderen var det neppe grunnlag for å få dem inn i nevneverdig omfang. Først da etterspørselen etter jord tiltok fra begynnelsen av 1500-årene, kunne det bli aktuelt for jordeierne å søke tilleggsinntekter av leilendingene. Tidlig i århundret ble det i kildene ikke skilt klart mellom forskjellige typer av bygselsavgifter, de kalles jordveitsle eller jordemuter. Men senere er det alltid tale om to avgifter, én som leilendingen betalte når leieavtalen ble inngått, og én som han måtte ut med hvert tredje år deretter.

Førstebygselen kalles også førstetake, (første) stedsmål, (gård)festing, og var den største av de to. Til tross for mange klager fra leilendingene ble den lenge ikke satt til noen absolutt størrelse eller i forhold til landskylda. Årsaken var vel blant annet at inntektene av den kunne justere den ujevnt satte landskylda. Først ved forordning 4/3 1684 ble førstebygselen fastsatt til 10 riksdaler per skippund Dette var mindre enn hva fogdene tidligere hadde pleid å kreve i førstebygsel for krongods, og private eiere hadde ofte tatt mer.

Tredjeårstaken har også mange andre navn: holding, landboveitsle, landbohold, husbondshold, åbygsel, tredjepenger. Den var et minne om at den vanlige leieperioden for jord i høymiddelalderen hadde vært tre år, og formelt fortsatt var det i 1500-årene. Men ettersom det også fra gammelt var forbudt å kreve jordemuter ved kontraktfornyelse, ble tredjeårstaken flere ganger erklært ulovlig, uten synderlig virkning. I Bergenhus len ble den så legalisert i 1561 og anerkjent for hele landet i 1578. Da ble den satt til 1 gammel daler per skippund eller laup, en sats som gikk over i Christian 4. norske lov (VI, 1) og siden ble stående uendret.

Det er anslått at bygselsavgiftene av krongods i tiden før 1680-årene kunne gi årlige inntekter på cirka 40 % i tillegg til landskylda. For private eiere betydde de enda mer, fordi det ble betalt skatt av land­skylda. Fastlåsingen av bygselsavgiftene i 1684 var i lengden ikke holdbar. Staten grep bare sjelden inn overfor private eieres overskridelser i 1700-årene, og fravek selv reglene i slutten av århundret. Prisstigningen sprengte de snaue pengesatsene. Tredje­årstaken ble ofte spaltet opp til årlig take, og i forrige århundre fant leilendingskommisjonen at førstebygselen dels var blitt en høy innfestningssum, dels var falt bort og kompensert i den årlige leien. Likevel ble bygsellovgivningen først opphevet i 1965. Bygsel er i senere tid brukt om tomtefeste. K.J.

Historisk leksikon.jpg
Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800
Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur
Copyright
Denne artikkelen, med evt tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den publiseres på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm forlag. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven av oppslagsverket. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen forlag.