Lillestrøm Torvstrøfabrik: Forskjell mellom sideversjoner
m (Lenker og kategori.) |
(Tillegg) |
||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
<onlyinclude>{{thumb | Lillestrom torvstrofabrikk.jpg | Lillestrøm torvstrøfabrikk mellom 1914 og 1918}} | <onlyinclude>{{thumb | Lillestrom torvstrofabrikk.jpg | Lillestrøm torvstrøfabrikk mellom 1914 og 1918}} | ||
'''[[Lillestrøm Torvstrøfabrik]]''' ble etablert i 1892 av de som eide | '''[[Lillestrøm Torvstrøfabrik]]''' ble etablert i 1892 av de som eide [[Måsan|Torvmosen]]: sagbrukseier [[A. O. Haneborg]], bestyrer [[Engebret Wessel]] på Haneborgs sagbruk og firmaet [[Ludvigsen & Scheldrup]]. Hensikten var å utvinne torvstrø til jordforbedringsmiddel fra torvmosen som lå ubenyttet fra Fetveien til omtrent der [[Lillestrøm kirke|kirken]] ligger i dag.</onlyinclude> | ||
Torvstrøfabrikken hadde sine lokaler i den gamle lagerbygningen som stod igjen etter brenntorvproduksjonen ved [[Lillestrøm Torvfabrik]], og som lå like ved jernbanen. | Torvstrøfabrikken hadde sine lokaler i den gamle lagerbygningen som stod igjen etter brenntorvproduksjonen ved [[Lillestrøm Torvfabrik]], og som lå like ved jernbanen. | ||
Samtidig med at Torvstrøfabrikken ble grunnlagt, ble det reist to boliger for fabrikkens arbeidere i Solheimsgata. Torvstrøproduksjon var lite kjent her, og derfor engasjerte eierne dansker som hadde erfaring med slik produksjon. Danskene bodde i arbeiderboligene, og de fikk navnet Danskeboligene. | |||
Virksomheten ble drevet som sesongarbeid, og en stor del av arbeidsstokken var husmødre, barn, ungdommer og [[Migrasjon#Nordiske vandringer|tilreisende svensker]]. Driften gikk ikke hele året, men varierte fra 32 til 108 dager. Det var etterspørselen som bestemte driftstida, og produksjonen gikk godt før første verdenskrig. | |||
I 1932 brant fabrikken. Den ble ikke bygd opp igjen fordi den var for ulønnsom. Eierne solgte deretter torvstikkingsområdet til | Under første verdenskrig ble brenselsituasjonen vanskelig i Lillestrøm. Etterspørselen var stor, skogeierne tok høye priser for veden og det ble innført brenselrasjonering i byen. Fabrikken la om til brenntorvproduksjon, og [[Provianteringsrådet]] kjøpte denne brenntorva. Men den var ubrukelig til brensel, og ble til slutt gitt bort. | ||
I 1932 brant fabrikken. Den ble ikke bygd opp igjen fordi den var for ulønnsom. Eierne solgte deretter torvstikkingsområdet til boligtomter. | |||
==Litteratur== | ==Litteratur== | ||
*Hals, Harald: ''Lillestrøms historie | *Hals, Harald: ''Lillestrøms historie. Bind I og II''. Lillestrøm 1979 | ||
*Skråmm, Wigo:[[Kjeldearkiv:Å sanke torv på Måsan i Lillestrøm i 1911|«Å sanke torv på Måsan i 1911.» I ''Lillestrømlingen 14/15 - 1986'']] | *Skråmm, Wigo:[[Kjeldearkiv:Å sanke torv på Måsan i Lillestrøm i 1911|«Å sanke torv på Måsan i 1911.» I ''Lillestrømlingen 14/15 - 1986'']] | ||
*Wennevold, Hans: ''Lillestrøm sparebank gjennom 75 år''. Oslo 1962 | *Wennevold, Hans: ''Lillestrøm sparebank gjennom 75 år''. Oslo 1962 | ||
Sideversjonen fra 10. feb. 2011 kl. 21:01
Lillestrøm Torvstrøfabrik ble etablert i 1892 av de som eide Torvmosen: sagbrukseier A. O. Haneborg, bestyrer Engebret Wessel på Haneborgs sagbruk og firmaet Ludvigsen & Scheldrup. Hensikten var å utvinne torvstrø til jordforbedringsmiddel fra torvmosen som lå ubenyttet fra Fetveien til omtrent der kirken ligger i dag.
Torvstrøfabrikken hadde sine lokaler i den gamle lagerbygningen som stod igjen etter brenntorvproduksjonen ved Lillestrøm Torvfabrik, og som lå like ved jernbanen.
Samtidig med at Torvstrøfabrikken ble grunnlagt, ble det reist to boliger for fabrikkens arbeidere i Solheimsgata. Torvstrøproduksjon var lite kjent her, og derfor engasjerte eierne dansker som hadde erfaring med slik produksjon. Danskene bodde i arbeiderboligene, og de fikk navnet Danskeboligene.
Virksomheten ble drevet som sesongarbeid, og en stor del av arbeidsstokken var husmødre, barn, ungdommer og tilreisende svensker. Driften gikk ikke hele året, men varierte fra 32 til 108 dager. Det var etterspørselen som bestemte driftstida, og produksjonen gikk godt før første verdenskrig.
Under første verdenskrig ble brenselsituasjonen vanskelig i Lillestrøm. Etterspørselen var stor, skogeierne tok høye priser for veden og det ble innført brenselrasjonering i byen. Fabrikken la om til brenntorvproduksjon, og Provianteringsrådet kjøpte denne brenntorva. Men den var ubrukelig til brensel, og ble til slutt gitt bort.
I 1932 brant fabrikken. Den ble ikke bygd opp igjen fordi den var for ulønnsom. Eierne solgte deretter torvstikkingsområdet til boligtomter.
Litteratur
- Hals, Harald: Lillestrøms historie. Bind I og II. Lillestrøm 1979
- Skråmm, Wigo:«Å sanke torv på Måsan i 1911.» I Lillestrømlingen 14/15 - 1986
- Wennevold, Hans: Lillestrøm sparebank gjennom 75 år. Oslo 1962