Lillestrøm bygningskommune: Forskjell mellom sideversjoner

Fram til 1877 hadde Lillestrøm ingen annen veiforbindelse med omlandet enn gangstier. Dette året ble det lagt vei over Torvmosen fra [[Fetveien (Lillestrøm)|Fetveien]] til [[Lillestrøm stasjon]]. Den ble lokalt kalt Måsaveien, men fikk senere navnet Storgata. Dermed ble Lillestrøm knyttet til [[Romerike|Nedre Romerike]] med vei. Til denne tid hadde den tunge transporten fra nabobygdene til Lillestrøm gått på isen og snøen på vinterstid.

 

Spørsmålet om vannverk ble tatt opp i bygningskommunen i slutten av 1880-årene, og fra årsskiftet 1892-93 ble vannverket tatt i bruk. Det ble lagt en seks tommer tykk slange fra [[Demninger i Sagelva|Tårnfallet]] i Sagelva. Sagbrukseierne bidro ikke med midler til vannledning fordi brukene hadde innlagt vann fra Nitelva. For å dekke utgiftene tok bygningskommunen opp et lån på kr 50 000 fra [[Kongsberg Sølvverks Driftsfond]]. Noen av utgiftene til lånet ble dekket av huseierne som betalte en fast vannavgift, og ved at det ble solgt vann til jernbanen.  

Vannet fra Sagelva ble forurenset av utløp fra blant annet en limfabrikk som lå ovenfor Tårnfallet, kloakk og utslagsvann fra bebyggelsen og avfall fra andre fabrikker langs elva. Vannet ble helseskadelig, og lokalavisen [[Akershus-Budstikken]] skrev 28. juli 1896: «Dette er jo den rene Gift».  Hver gang fabrikkene langs Sagdalselva hadde bruk for større mengder vann til drift, stengte de vanninntaket i Tårndammen, og Lillestrøm ble uten drikkevann og vann til matlaging.

Stedets lege, [[Carl August Bjurstedt]], som i en årrekke var formann for bygningskommunen, tok opp vannspørsmålet i bygningskommisjonen. I 1900 ble det bestemt å ta vann fra [[Åmotdammen]] i Rælingen både til Lillestrøm og [[Strømmen]]. Bygningskommunen innkalte huseierne til møte i 1901, og det ble et overveldende flertall for å legge vannledning fra Åmotdammen. Sagbrukseierne gikk mot vannanlegget fordi de var redde for at de måtte betale store deler av anleggsutgiftene. Bygningskommunen søkte Skedsmo kommune om å få dekket utgiftene til anlegget, men søknaden ble imøtegått med begrunnelsen at bygdefolket i Skedsmo ikke kunne ilegges mer skatt for at innbyggerne i Strømmen og Lillestrøm skulle få rent vann. Bygningskommunen måtte dermed skaffe midler både til anlegget, vannledningen og ekspropriasjonen av grunn, og først i 1907 kunne anleggsarbeidet begynne. Kongsberg sølvverks driftsfond ga igjen lån, denne gangen kr 90 000. Jernbanen sikret seg vann ved å yte kr 30 000 til anlegget og en årlig vannavgift på kr 900. I [[1909]] var anlegget ferdig, og herfra fikk Lillestrøm vann i nærmere 40 år.

Sankthansdag i [[1906]] begynte det å brenne i et bolighus i Nesgata, og vinden spredte ilden med stor fart. Industrieierne i Sagelva hadde stengt vannkrana til Lillestrøm fordi de trengte vannet i Tårnfallet til egen drift. Dermed måtte brannmannskapene hente vann i bøtter og spann fra Nitelva. Det ble sendt to brannsprøyter med ekstratog fra Kristiania, og fra militærleirene på [[Lahaugmoen]] og Gardermoen ble det sendt soldater for å hjelpe til med brannslukkingen. Brannen varte i sju timer. Over 40 bolighus, tre større arbeiderboliger som tilhørte [[Egeberg Brug (Lillestrøm)|Egeberg Brug]] og to av jernbanens tjenesteboliger brant ned.

I lokalavisa [[Akershus-Budstikken]] stod det 22. juli 1897 at kloakken stanket over hele Lillestrøm. Kloakken rant i åpne renner, og binger med avfall stod ute i gatene. Søpla hopet seg opp fordi det ikke fantes offentlig søppelplass der folk kunne kvitte seg med avfallet. Denne sommeren luktet det så ille at amtmannen grep inn og påpekte at det var bygningskommunens ansvar å legge kloakken i lukkede rør. Bygningskommunen vedtok forskrifter om avløpsanlegg som Skedsmo Herredsstyre godkjente. I 1902 kunne ikke denne saken vente lenger, og bygningskommunen søkte Skedsmo kommune om kr 15 000 til anlegget, men også her var motstanden stor mot å bevilge penger til Lillestrøm. Herredsstyret bevilget kr 3000 etter at saken hadde vært oppe flere ganger, og med et knapt flertall ble det i 1906 bevilget nye 5000 kroner. Dette var ikke nok, og anleggsomkostningene ble dekket av midler fra huseiere og [[Øl- og vinsamlaget i Lillestrøm]].  

Det meste av anleggsarbeidet foregikk etter jul i vinterhalvåret. Da gikk mange sagbruksarbeidere ledige, og arbeid på avløpsanlegget sikret dem inntekt. Dermed sparte Skedsmo kommune midler til fattigunderstøttelse. Siden det ikke ble arbeidet sammenhengende, og siden bevilgningene kom med ujevne mellomrom, tok det tid å legge avløp. Flere steder i Lillestrøm hadde ikke tilfredsstillende avløpsanlegg da tettstedet ble egen kommune i 1908, og først i 1920-årene var anlegget bygd ut.

Sagbrukene hadde stor tilgang på tømmer som ble fløtt på [[Nitelva]] og [[Leira]] og slept med dampslepebåter fra [[Fetsund Lenser]]. Hjuldamperen [[D/S «Kong Haakon»]] var den første, senere kom [[D/S «Øieren»]] og deretter [[D/S «Kikut»]]. Fra sagbrukene var det gode transportmuligheter av trelast med jernbanen fordi det ble lagt [[industrispor]] inn til brukene. Tilflytningen av arbeidskraft var stor fordi stedet lokket med arbeidsplasser, særlig av folk som ble overflødige som følge av de store endringene i jordbruket. Dessuten investerte borgere i Lillestrøm, blant annet fordi det var relativt rimelig å sette opp sagbruk på det flate terrenget som lå nær elvebredden og jernbanen. Dette økte sagbruksvirksomheten i Lillestrøm. Brukene skiftet ofte eiere, og eierforholdene virker derfor kompliserte.

*[[Lillestrøm kommune]]

 

Mange sagbruksarbeidere drev [[Skiproduksjon i Skedsmo|skiproduksjon]] hjemme. De solgte skiene på torgdagene Lillestrøm, og noen dro til Kristiania og solgte dem der. Et par furu barneski kostet kr 0,30, mens prisen på store ski var kr. 1,50. Denne produksjonen er ikke systematisk registrert.

Se [[Lillestrøm kommune]]

|Lillestrøm fikk egen lege

|Lillestrøm fikk egen jordmor

I [[1884]] opprettet cand. theol. [[Sverre Johnsen]] og cand. philos. [[Jens Skogvold]] den private [[Lillestrøm middelskole|Lillestrømmens Middelskole]]. Det gjennomsnittlige elevtallet var 50. Flere av elevene kom fra arbeiderklassen, men de fleste var barn av bruksfullmektigene, kjøpmennene, lærerne og velstående bondefamilier i bygdene omkring. Sagbrukseierne og Øl- og vinsamlaget støttet skolen økonomisk. Da skolen fikk økonomiske vanskeligheter i 1892, bad eierne Skedsmo kommune om å overta driften, men det ble avslått i herredsstyret. Flere prøvde å drive middelskolen videre, men det viste seg å være vanskelig. Skedsmo kommune overtok skolen i 1922.

I [[1898]] ble [[Lillestrøm Arbeiderakademi]] opprettet. Det var ment som en

opplysningsorganisasjon for arbeiderne, men oppslutningen var lav.

Mellom 1865 og 1908 ble det opprettet 30 frivillige organisasjoner i Lillestrøm. Dette skjedde i takt med den mangesidige utviklingen tettstedet gjennomgikk. Disse organisasjonene hadde frivillige medlemmer, regelmessige møter, kontingent, dagsorden, vanligvis et avgrenset formål, demokratisk valgt styre og protokollføring for å nevne det viktigste. De er samtidig et produkt av de liberalistiske ideene om at flere oppgaver som vanligvis var offentlige, skulle løses privat. Derfor ble det naturlig at de frivillige organisasjonene tok seg av mange av de nye samfunnsoppgavene da det offentlige trakk seg mer tilbake. I Lillestrøm var dette nødvendig siden Skedsmo herredsstyre var tilbakeholden med bevilgninger til tettstedet.  

I oversikten er disse delt i sju ulike grupper, men de kan grovt sett deles i to. Den ene hadde bakgrunn i økonomiske forhold, som f. eks. Lillestrøm Sparebank og Lillestrøm Spareforening, mens den andre typen var av mer folkelig slag som f. eks. Lillestrøm Skytterlag, Lillestrøm Idrætsforening og Lillestrøm konservative Areiderforening.

I 1908 ble Lillestrøm skilt ut som egen kommune, men ble slått sammen med Skedsmo igjen i 1962. Folketallet steg med omkring 3000 innbyggere, fra 1245 i 1875 til 4373 i 1910. Som følge av den sterke folkeveksten hadde Lillestrøm kommet på etterskudd mht utbygging av infrastrukturen. Skedsmo herredsstyre var dominert av bønder fra bondebygda Skedsmo, og var lite villig til å investere i Lillestrøm. Dette skapte et motsetningsforhold mellom tettstedet med bypreg og bondebygda Skedsmo.

*Helle, Knut m. fl. 2006: ''Norsk byhistorie. Urbanisering gjennom 1300 år''. Oslo 2006.

[[Kategori: Skedsmo kommune]]