Lillestrøm bygningskommune: Forskjell mellom sideversjoner

<onlyinclude>{{thumb | Kirkegata.jpg | Kirkegata i 1880-åra sett fra jernbanestasjonen.|Akershusbasen.}}

'''[[Lillestrøm bygningskommune]]''' ble opprettet i [[1878]] etter at regjeringen året før hadde bestemt at bygningsloven av 1869 skulle gjelde for tettstedet. En [[bygningskommune]] hadde et avgrenset sjølstyre innenfor en primærkommune. Fram til [[Lillestrøm (pekere)|Lillestrøm]] ble egen [[Lillestrøm kommune (1908-1962)|kommune]] i [[1908]], tredoblet folketallet seg. Gater, tomter og husbygging ble fra nå av regulert, og virksomheten utviklet seg i relativt kontrollerte former. Det ble anlagt vannverk og avløpssystem, opprettet brannvesen og bygd skoler. Handelsmenn åpnet nye butikker, ny industri kom til og den etablerte industrien vokste. Telegrafstasjon, postkontor, politistasjon, kirke, apotek og lokalaviser kom som en naturlig følge av folkeøkningen. Ulike frivillige organisasjoner ble stiftet, og det politiske engasjementet i befolkningen skilte stedet ut fra bygdene omkring. Lillestrøm ble et livskraftig samfunn med bypreg. Det var [[Lillestrøm stasjon|jernbanen]] sammen med sagbruksindustrien som utvilsomt la grunnlaget for denne raske utviklingen og var hovedårsaken til at stedet ble et trafikknutepunkt på [[Romerike]].</onlyinclude>

{{thumb|Representantskap Lillestrøm bygningskommune.jpg|Lillestrøm bygningskommunes representantskap i 1892. Sittende fra venstre stortingsmann Johan Thoresen og dr. Carl Bjurstedt. Stående fra venstre Brodshaug, Strand, bygningskommunens sekretær Edvard Paulsen og Petter Harstad.|Akershusbasen.}}

Lillestrøm ble styrt av Bygnings- og reguleringskommisjonen, men politiske vedtak og bevilgninger måtte godkjennes av kommunstyret i [[Skedsmo kommune]]. Kommisjonen hadde fem medlemmer som ble valgt av huseierne hvert fjerde år, fra 1905 hvert tredje år. Bygningskommisjonen godkjente nye byggeplaner og førte tilsyn med byggearbeidene. Ett av medlemmene fikk ansvar for ro og orden, og fungerte dermed som politimester. Et annet medlem var branninspektør, og sørget blant annet for at huseierne hadde nødvendige brannutstyr.  

Brannkommisjonen hadde fire medlemmer, og ett av medlemmene fungerte som branndirektør. Kommisjonen ble utpekt av bygningskommunen, men måtte godkjennes av formannskapet i Skedsmo kommune og amtmannen (fylkesmannen). Den skrev ut brannmannskaper og sørget for at det ble holdt regelmessige brannøvelser, mens branndirektøren skulle lede brannslukkingen hvis det oppstod brann.

Inntektene kom hovedsakelig fra skatt på inntekt og fra eiendomsskatt på husa. Med jevne mellomrom ble det holdt verditakst på alle hus, og på dette grunnlaget ble skatten utlignet.  

I 1879 la bygningskommunen fram sitt første budsjett som var på kr 5000. Budsjettet holdt seg på dette nivået til 1892 da det økte til kr 6700. Fra da av ble det bedre tider i sagbruksindustrien som hadde lidd under vekslende konjunkturer i omtrent 20 år. I 1902 var budsjettet økt til kr 12000, og det holdt seg der til kommunedelingen i 1908.  

De eneste postene på budsjettet de første årene var regulering av gater og veier, men det var naturlig at det snart kom flere i et tettsted i utvikling. Etter 1892 gikk omtrent halvparten til vannverket, og resten gikk hovedsaklig til veier og gater, til brannvesenet og til å lønne kasserer. Senere kom kravet om avløpsanlegg og ny skole. Fordi det var relativt liten vilje blant politikerne i Skedsmo kommunestyre å investere i Lillestrøm, måtte Bygnings- og reguleringskommisjonen ta seg av flere saker enn det som var vanlig innenfor en bygningskommune. Dette kostet betydelig mer enn skattene og avgiftene som kom inn. Nødvendige bidrag kom fra sagbrukseierne, [[Øl- og vinsamlaget i Lillestrøm]] og [[Lillestrøm stasjon]]. Uten bidrag fra disse ville utviklingen i Lillestrøm gått vesentlig langsommere.

Tabellen nedenfor viser en sterk befolkningsutvikling som økte behovet for utbygging av infrastrukturen. Lillestrøm hadde et mannsoverskudd fordi det var behov for mannlig arbeidskraft ved sagbrukene og jernbanen. De fleste innflytterne til Lillestrøm kom fra nabokommunene, fra andre sagbruksdistrikter, fra Sverige og ellers fra stort sett hele landet. Særlig kom det mange unge, enslige menn.

Tabell 1. Folketallsutvikling 1865-1910 <ref>Folketellingene 1865, 1875, 1891, 1900 og 1910</ref>

Tabellen nedenfor viser en nedgang innen industri og anlegg fra 1875 til 1890. Dette skyldes i hovedtrekk lavere etterspørsel etter sagbruksprodukter både nasjonalt og internasjonalt. De svingende nasjonale og internasjonale konjunkturene i sagbruksnæringen påvirket alle næringer i Lillestrøm. Tallet på jernbanearbeidere gikk ned etter 1865 fordi anleggsperioden var over. Husmennene som bodde på [[Måsan]] før Lillestrøm fikk sine grenser, ble etter hvert nedlagt som følge av industrialiseringen. De første årene var det bare kvinnelige tjenere i Lillestrøm fordi mennene fikk fast arbeid på sagbrukene. I folketellingen fra 1890 er de første mannlige tjenerne registrert, til sammen 7 av totalt 83, og de holdt til på gårdene Sørum og Kjeller. Først etter århundreskiftet økte tallet på mannlige tjenere.  

{{thumb | John_Mosens_hus.jpg‎  | Johan Danielsen Mosens hus i 1880-åra.|Akershusbasen.}} Lillestrøm var delt inn i tre kretser: [[Nesa]], [[Furuskogen]] og [[Volla]] og [[Torvmosen]] som utgjorde en krets. Tabellen nedenfor viser at antall bygninger innenfor bygningskommunens grenser mellom 1879 og 1910 ble tredoblet. Mellom 1895 og 1900 ble tallet på bolighus doblet som en følge av oppgangsårene i sagbruksnæringen og stor tilflytting av arbeidere.     

De første bolighusa hadde vanligvis ett rom og kjøkken med soveplasser i stua og på kvisten. Da rentene ble lavere i slutten av århundret, bygde mange soverom i tillegg, og kvistværelser ble innredet til utleie eller soverom. Eieren av [[Lillestrøm Dampsag og Høvleri]] kjøpte en del jord som arbeiderne kunne benytte slik at husholdninger kunne holde gris, kanskje ei ku og dyrke poteter. Den sterke utbyggingen i slutten av århundret gjorde slutt på denne ordningen, og da leide mange huseiere seg parseller på [[Kjeller]].{{thumb|Brandvollboligen.jpg|Brandvalboligen var en av de eldste arbeiderbrakkene i Lillestrøm.|Akershusbasen.}}

Tabell 3. Antall bolighus i Lillestrøm 1879-1910<ref>Hals 1, 1978</ref>

{{thumb |Lillestrom sparebank.jpg|Lillestrøm Sparebank leide lokale i Solheimsgata 5 de første årene. Bilde tatt etter 1904.|Akershusbasen.}}

Den eneste lånemuligheten husbyggerne hadde de første årene, var hos kjøpmennene. Den sterke økningen i husbyggingen økte behovet for en bank, og i [[1887]] ble [[Lillestrøm Sparebank]] opprettet. Der fikk en rimelige lån i motsetning til hos handelsmennene og «ågerkarlene» som tok svært høye renter.  

Lillestrøm Sparebank kunne ikke yte stor nok kreditt til flere næringsdrivende, og derfor etablerte [[Christiania Privatbank (Lillestrøm)|Christiania Privatbank]] en filial her i 1897. Banken ble ledet av lensmannen i Skedsmo, og ble kalt ''Lensmannsbanken'', men den ble ingen sterk konkurrent til sparebanken.

Fram til 1877 hadde Lillestrøm ingen annen veiforbindelse med omlandet enn gangstier. Dette året ble det lagt [[Veier i Lillestrøm|kjerrevei]] over Torvmosen fra [[Fetveien (Lillestrøm)|Fetveien]] til [[Lillestrøm stasjon]]. Den ble lokalt kalt Måsaveien, men fikk senere navnet [[Storgata (Lillestrøm)|Storgata]]. Dermed ble Lillestrøm knyttet til [[Romerike|Nedre Romerike]] med vei. Til denne tid hadde den tunge transporten fra nabobygdene til Lillestrøm gått på isen og snøen på vinterstid.

I mørket var de ujevne gatene ikke helt ufarlige å ferdes i, og derfor krevde befolkningen gatebelysning. Dette hadde ikke bygningskommunen midler til, og søkte derfor Skedsmo herredsstyre om et bidrag. Som tidligere bevilgningssaker i Lillestrøm vakte søknaden stor motstand i herredsstyret, og ble først innvilget i 1896 etter mange og lange diskusjoner. Kommunen bevilget da et årlig beløp til olje og betjening av lampene, mens [[Øl- og vinsamlaget i Lillestrøm]] bidro med midler til oppsetting av 26 oljelamper. Det ble ansatt lyktetenner, [[Johannes Halvorsen (f. 1844)|Johannes Halvorsen]], som passet lampene i vinterhalvåret.

Spørsmålet om vannverk ble tatt opp i bygningskommunen i slutten av 1880-årene, og fra årsskiftet 1892-93 ble vannverket tatt i bruk. Det ble lagt en seks tommer tykk slange fra [[Demninger i Sagelva|Tårnfallet]] i Sagelva. Sagbrukseierne bidro ikke med midler til vannledning fordi brukene hadde innlagt vann fra Nitelva. For å dekke utgiftene tok bygningskommunen opp et lån på kr 50 000 fra [[Kongsberg Sølvverks Driftsfond]]. Noe av utgiftene til lånet ble dekket av huseierne som betalte en fast vannavgift, og ved at det ble solgt vann til jernbanen.  

Det ble satt opp vannposter flere steder i Lillestrøm der folk hentet vann, men etter hvert ble det lagt stikkledninger fra vannpostene til husene. Siden det ble stadig flere bolighus og fabrikker som la inn vann på denne måten, ble kapasiteten for liten. Det medførte blant annet til at nye [[Sørum skole (Lillestrøm) | Sørum skole]] som stod ferdig i [[1902]], måtte vente med å få innlagt vann.  

Vannet fra Sagelva ble forurenset av utløp som lå ovenfor Tårnfallet - både kloakk og utslagsvann fra bebyggelsen og avfall fra andre fabrikker langs elva,  blant annet en limfabrikk nær [[Lørenskog stasjon]]. Vannet ble helseskadelig, og lokalavisen [[Akershus-Budstikken]] skrev 28. juli 1896: «Dette er jo den rene Gift».  Hver gang fabrikkene langs Sagdalselva hadde bruk for større mengder vann til drift, ble vanninntaket i Tårndammen stengt, og Lillestrøm ble uten drikkevann og vann til matlaging.

{{thumb | Vannledning Amodtdammen.jpg | Legging av vannrør fra Amodtdammen i 1923.|Akershusbasen.}}

Stedets lege, [[Carl August Bjurstedt]], som i en årrekke var formann for bygningskommunen, tok opp vannspørsmålet i bygningskommisjonen. I 1900 ble det bestemt å ta vann fra [[Åmotdammen]] i Rælingen både til Lillestrøm og [[Strømmen]]. Bygningskommunen innkalte huseierne til møte i 1901, og det ble et overveldende flertall for å legge vannledning fra Åmotdammen. Sagbrukseierne gikk imot vannanlegget fordi de var redde for at de måtte betale store deler av anleggsutgiftene. Bygningskommunen søkte Skedsmo kommune om å få dekket utgiftene til anlegget, men søknaden ble imøtegått med begrunnelsen at bygdefolket i Skedsmo ikke kunne ilegges mer skatt for at innbyggerne i Strømmen og Lillestrøm skulle få rent vann. Bygningskommunen måtte dermed skaffe midler både til anlegget, vannledningen og ekspropriasjonen av grunn, og først i 1907 kunne anleggsarbeidet begynne. Kongsberg sølvverks driftsfond ga igjen lån, denne gangen kr 90 000. Jernbanen sikret seg vann ved å yte kr 30 000 til anlegget og en årlig vannavgift på kr 900. I [[1909]] var anlegget ferdig, og herfra fikk Lillestrøm vann i nærmere 40 år.

{{thumb | Nesgata.jpg  | Nye murhus i Nesgata etter brannen. Fotografi fra 1910.|Akershusbasen.}}

Sankthansdag i [[1906]] begynte det å brenne i et bolighus i Nesgata, og vinden spredte ilden med stor fart. Industrieierne i Sagelva hadde stengt vannkrana til Lillestrøm fordi de trengte vannet i Tårnfallet til egen drift. Dermed måtte brannmannskapene hente vann i bøtter og spann i Nitelva. Det ble sendt to brannsprøyter med ekstratog fra Kristiania, og fra militærleirene på [[Lahaugmoen]] og Gardermoen ble det sendt soldater for å hjelpe til med brannslukkingen. Brannen varte i sju timer. Over 40 bolighus, tre større arbeiderboliger som tilhørte [[Egeberg Brug (Lillestrøm)|Egeberg Brug]] og to av jernbanens tjenesteboliger brant ned. Se [[Brannen i Lillestrøm i 1906]].

I lokalavisa [[Akershus-Budstikken]] stod det 22. juli 1897 at kloakken stanket over hele Lillestrøm. Kloakken rant i åpne renner, og binger med avfall stod ute i gatene. Søpla hopet seg opp fordi det ikke fantes offentlig søppelplass der folk kunne kvitte seg med avfallet. Denne sommeren luktet det så ille at amtmannen grep inn og påpekte at det var bygningskommunens ansvar å legge kloakken i lukkede rør. Bygningskommunen vedtok forskrifter om avløpsanlegg som Skedsmo kommunestyre godkjente. I 1902 kunne ikke denne saken vente lenger, og bygningskommunen søkte Skedsmo kommune om kr 15 000 til anlegget, men også denne gangen  var motstanden stor mot å bevilge penger til Lillestrøm. Kommunestyret bevilget kr 3000 etter at saken hadde vært oppe flere ganger, og med et knapt flertall ble det i 1906 bevilget nye 5000 kroner. Dette var ikke nok, og anleggsomkostningene ble dekket av midler fra huseierne og [[Øl- og vinsamlaget i Lillestrøm]].  

Det meste av anleggsarbeidet foregikk i vinterhalvåret. Da gikk mange sagbruksarbeidere ledige, og arbeid på avløpsanlegget sikret dem inntekt. Dermed sparte Skedsmo kommune midler til fattigunderstøttelse. Siden det ikke ble arbeidet sammenhengende, og siden bevilgningene kom med ujevne mellomrom, tok det tid å legge avløp. Flere steder i Lillestrøm hadde ikke tilfredsstillende avløpsanlegg da tettstedet ble egen kommune i 1908, og først i 1920-årene var anlegget bygd ut.

Sagbrukene hadde stor tilgang på tømmer som ble fløtt på [[Nitelva]] og [[Leira]] og slept med dampslepebåter fra [[Fetsund Lenser]]. Hjuldamperen [[D/S «Kong Haakon»]] var den første, senere kom [[D/S «Øieren»]] og deretter [[D/S «Kikut»]]. Fra sagbrukene var det gode transportmuligheter av trelast med jernbanen fordi det ble lagt industrispor inn til brukene. Tilflytningen av arbeidskraft var stor fordi stedet lokket med arbeidsplasser, særlig av folk som ble overflødige som følge av de store endringene i jordbruket. Dessuten investerte aksjeselskap og pengesterke borgere i Lillestrøm, blant annet fordi det var relativt rimelig å sette opp sagbruk på det flate terrenget som lå nær elvebredden og jernbanen, og fordi man mente det ville gå relativt raskt å innhente profitt. Dette økte sagbruksvirksomheten i Lillestrøm. Brukene skiftet ofte eiere, og eierforholdene virker derfor kompliserte.

{{thumb | Lillestrom vaveri.jpg | Arbeidsstokken ved Lillestrøm Væveri 1901.|Akershusbasen.}}

|[[Lillestrøm Cellulosefabrikk AS]]

Mange sagbruksarbeidere drev skiproduksjon hjemme i den perioden de var arbeidsløse fordi sagbrukene ikke var i drift. De solgte skiene på torgdagene Lillestrøm, og noen dro til Kristiania og solgte dem der. Et par furu barneski kostet kr 0,30, mens prisen på store ski var kr. 1,50. Denne produksjonen er ikke systematisk registrert.

 

I 1860-årene tok sagbrukseierne seg av handelen med arbeiderne. Men befolkningsveksten økte sterkt, og behovet for mat- og forbruksvarer ble så stort at handelsmenn slo seg ned på stedet. I 1879 hadde stedet fire handelsmenn, tallet steg til 11 i 1888, i 1896 var tallet 19 og i 1911 var det 31 kjøpmenn her. De fleste var småkjøpmenn med en fast kundekrets. De største handelsmennene var [[Christian Andersen Tærud]] som åpnet butikk i [[1867]], og [[Johan Pedersen]] og [[Martinius Foseid]] som etablerte seg her omkring 1880. Disse drev stor detaljhandel.

Se [[Lillestrøm kommune (1908-1962)]]

{{thumb | Skysstasjon.jpg | Solheimsgata med Lillestrøm skysstasjon til venstre omkring 1910.|Akershusbasen.}}

|Lillestrøm fikk egen lege, [[Carl August Bjurstedt]]

|Lillestrøm fikk egen jordmor, [[Emilie Larsdatter Olsen]]

{{thumb | Lillestrom middelskole.jpg | Elever og lærere ved Lillestrømmens Middelskole 1892.|Akershusbasen.}}

I [[1884]] opprettet cand. theol. [[Sverre Johnsen]] og cand. philos. [[Jens Skogvold]] den private [[Lillestrøm middelskole|Lillestrømmens Middelskole]]. Det gjennomsnittlige elevtallet var 50. Flere av elevene kom fra arbeiderklassen, men de fleste var barn av bruksfullmektiger, kjøpmenn, lærere og velstående bondefamilier i bygdene omkring. Sagbrukseierne og Øl- og vinsamlaget støttet skolen økonomisk. Da skolen fikk økonomiske vanskeligheter i 1892, bad eierne Skedsmo kommune om å overta driften, men det ble avslått i kommunestyret. Flere prøvde å drive middelskolen videre, men det viste seg å være vanskelig. Skedsmo kommune overtok skolen i 1922.

I [[1898]] ble [[Lillestrøm Arbeiderakademi]] opprettet. Det var ment som en opplysningsorganisasjon for arbeiderne, men oppslutningen var lav.

[[Asbjørn Olavson]], som drev privat [[Lillestrøm private vinterlandbruksskole]] 1881-1882, arrangerte samtidig folkehøgskolekurs for jenter.

Mellom 1865 og 1908 ble det opprettet 30 frivillige organisasjoner i Lillestrøm. Dette skjedde i takt med den mangesidige utviklingen tettstedet gjennomgikk. Disse organisasjonene hadde frivillige medlemmer, regelmessige møter, kontingent, dagsorden, vanligvis et avgrenset formål, demokratisk valgt styre og protokollføring for å nevne det viktigste. De er samtidig et produkt av de liberalistiske ideene om at flere oppgaver som vanligvis var offentlige, skulle løses privat. Derfor ble det naturlig at de frivillige organisasjonene tok seg av mange av de nye samfunnsoppgavene da det offentlige trakk seg mer tilbake. I Lillestrøm var dette nødvendig siden Skedsmo kommunestyre var tilbakeholden med bevilgninger til tettstedet.  

I oversikten er organisasjonene delt i sju ulike grupper, men de kan grovt sett deles i to. Den ene hadde bakgrunn i økonomiske forhold, som f. eks. Lillestrøm Sparebank og Lillestrøm Spareforening, mens den andre typen var av mer folkelig slag som f. eks. Lillestrøm Skytterlag, Lillestrøm Idrætsforening og Lillestrøm konservative Areiderforening.

|[[Christiania Privatbank (Lillestrøm)|Christiania Privatbank]]

I 1908 ble Lillestrøm skilt ut som egen kommune, men ble slått sammen med Skedsmo igjen i 1962. Folketallet i bygningskommunen steg fra 1245 i 1875 til 4373 i 1910. Som følge av den sterke folkeveksten hadde Lillestrøm kommet på etterskudd mht utbygging av infrastrukturen. Skedsmo kommunestyre var dominert av bønder fra bondebygda Skedsmo, og var lite villig til å investere i tettstedet med bypreg. Dette skapte et motsetningsforhold mellom tettstedet med bypreg og bondebygda Skedsmo. Lillestrøm bygningskommunes oppgaver ble langt færre da stedet ble egen kommune. Den ble nedlagt av den tyske okkupasjonsmakta i 1942.

 

*''Akershus fylke 1914-1960''. Utg. [Akershus fylke]. 1967. {{nb.no|NBN:no-nb_digibok_2010091705008}}.

*Folketellingene 1865, 1875, 1891, 1900, 1910.

*[[Harald Hals|Hals, Harald (1934)]]: ''Lillestrøms historie. I.'' Lillestrøm 1978. {{bokhylla|NBN:no-nb_digibok_2011082520002}}.

*[[Harald Hals|Hals, Harald (1934)]]: ''Lillestrøms historie. II.'' Lillestrøm 1978. {{bokhylla|NBN:no-nb_digibok_2011082520001}}.  

*[[Knut Helle|Helle, Knut]] m. fl. 2006: ''Norsk byhistorie. Urbanisering gjennom 1300 år''. Oslo 2006.

*[[Haavelmo, Halvor]]: ''Skedsmo. Bygdens historie. Bind I.'' Oslo 1929. {{bokhylla|NBN:no-nb_digibok_2012101106027}}.

*Haavelmo, Halvor: ''Skedsmo. Bygdens historie. Bind III''. Oslo 1950-1952. {{bokhylla|NBN:nb-no_digibok_2013050708027}}

*Kiær, A. Th.: ''Akershus amt 1814-1914''. Utg. Steenske boktrykkeri. 1921. {{nb.no|NBN:no-nb_digibok_2013050708026}}.

*[[Thor Sørheim|Sørheim, Thor]]: ''Skedsmo. Lokalhistorisk opplegg.'' Lillestrøm 1976. {{bokhylla|NBN:no-nb_digibok_2014010808037}}. 

[[Kategori:Skedsmo]]

[[Kategori:Tidligere kommuner]]