Lokalhistoriewiki:Hovedside

Mal:Månedens dugnad 2024-05 Bli med på wikidugnad! Visste du at alle artikler i Lokalhistoriewiki er under kontinuerlig utvikling? Er det noe du ønsker å skrive om eller omskrive? Registrer deg som bruker og bli med på laget! Har du mindre korrigeringer eller supplerende opplysninger? Ta kontakt med oss på Norsk lokalhistorisk institutt! Om du trenger hjelp med å komme i gang, kan du ta en kikk på: Wikiwebinarene våre, der du blant annet finner et generelt wikikurs og et kurs om bilder. Hjelpesidene våre om hvordan du kan formatere artikler og bilder, og om hvordan finne og bruke kilder. Hele wikien er en dugnad, og vi vil gjerne ha flest mulig med på den digitale løvrakingen også. Kanskje er du god på å oppspore hvem, hva, hvor og når for bilder som mangler denne informasjonen. Om du liker å gjøre røde lenker blå, kan du ta en kikk på wikiens ønskelister for bilder og artikler. Du kan også utvide artikkelspirer, legge inn bilder i artikler, lese korrektur og mye annet. Smakebiter fra artiklene Hovedbygning og to internatbygninger, sett fra adkomsten fra Blindernveien. Foto: Stig Rune Pedersen (2012) Blindern Studenterhjem i Oslo har adresse Blindernveien 41 og ble oppført i nyklassisisme i årene 1923 til 1925, arkitekt Nicolai Beer. Det drives som en privat stiftelse. Det var fram til 1976 bare for mannlige beboere, men i dag er det åpent for studenter av begge kjønn og fra alle studieretninger. Hovedbygningen har fellesrom i første etasje og underetasjen og studenthybler i andre etasje. Mot øst er det bygget en lavere sidefløy som i dag er studenthybler, men som opprinnelig ble bygget for ansatte. Mot Problemveien ligger en portbygning som delvis er tjenestebolig for «husfar» og delvis i bruk som studenthybler. I interiøret finnes det nyklassiske detaljer, som buer og sirkelrammer i matsalen, foajeen og biblioteket. Peisestua er utført i samme stil i mørk brun eik med et forsøk på å skape en gammel, engelsk atmosfære.   Les mer … ra venstre ses fjellene Gia, Gumpen, Saufjellet, Mjåtinden, Breitinden og Trænstaven. Foran Saufjellet ses Kjølen med Kirkhellaren. Bildene er henholdsvis tatt omtrent i 1892 og i 2012 på Husøya. Sanna (også Sande, av gno. hankjønn flertall Sandar; oppr. Træna, av gno. Þriðna; nl. Traen oog; nylat. Trinacia) er en gård i Træna kommune, Nordland. I middelalderen var Sanna hirdmannssete med egen kirke. I tidlig nytid ble Sanna bebodd av fiskerbønder, og var i tillegg styrmanns- og skippersete. Enda senere kom det skole, handel og post. Sanna med farvann er del av NATOs kystradarsystem. Gården omfatter øyen Sanna, som er tre kvadratkilometer stor, samt hundretalls holmer og skjær. Fra Søholmen med Træna fyr i sør til Kangvadskjæran i nord strekker gården seg to mil (elleve nautiske mil). Karakteristisk natur har gjort Sanna til en av Helgelands severdigheter. I et ellers flatt øyrike stiger Trænfjellan 338 meter opp fra havet, noe som gjør at gården sees på lange avstander. Herunder er Trænstaven et viktig landemerke langs nordfarleden. Øyen er for øvrig kjent for rundt tjue hellere og grotter, blant andre Kirkhellaren. Også hvite sandstrender, rullestensfjære og jettegryter bidrar til øyens påståtte mystikk.   Les mer … Silhuett av Mathia Anker. Fra Det gamle Christiania, utg. 1924. Mathia Anker f. Collett (født 28. mai 1737 i Christiania, død 21. juli 1801 samme sted) var gift med to av Christianias rikeste handelsborgere, Morten Leuch (1732–1768) og Bernt Anker (1746–1805). Hun var datter av kjøpmann Peter Collett (1694–1740) og Anna Cathrine Rosenberg (1699–1747), og søster av blant annet forfatter Ditlevine Collett og godseier Peter Collett. I alt var det elleve søsken i flokken, og Mathia var den tiende. Familien bodde i oppvekstårene hennes i en gård på hjørnet av Rådhusgata og Nedre Slottsgate. Hun fikk undervisning i hjemmet, i likhet med søstrene. Det fikk forsåvidt brødrene også, men for deres del ble hjemmeundervisninga fulgt opp av studier. Faren døde før hun var tre år gammel, og mora da hun var ti. Hun fikk med seg en arv på 12 500 riksdaler – brødrene fikk 25 000 hver og søstrene halvparten.   Les mer … Gahrkobber på Smelthytta på Røros. Dette er den eneste større biten med gahrkobber som er igjen på Røros, og den er utstilt i museumsbutikken der. Foto: Chris Nyborg (2014) Hoveddelen av det norske kobberet på 1700-tallet ble hentet ut av berggrunnen i Trøndelag. Fra gruvene ble kobbermalmen fraktet til kobberverk i nærheten. På kobberverkene ble de gjort om til gahrkobber. I gahrkobberet var det meste av avfallsstoffer og andre mineraler blitt skilt ut, skjønt det måtte bearbeides mer for å kunne brukes til å lage produkt som gryter, kobbertråd eller andre varer. Av kobberverkene som var i drift gjennom 1700-tallet var Røros kobberverk det største. Kobberverkene Kvikne, Selbu og Løkken var også i drift det meste av århundret, samt noen mindre som bare var i drift i kortere perioder. Produksjonen ved Røros utgjorde om lag 80% eller mer av den samlede kobberproduksjonen. De andre utgjorde samlet mellom 10 og 20%. De norske kobberverkenes var, med noen svinginger, jevnt over stigende gjennom mye av 1700-tallet. Toppen var rundt 1770, og etter det sank den jevnt. Nedgangen var ikke skapt av mangel på kobberårer, men fordi det var store vansker med å skaffe nok trevirket som trengtes som brensel til verkenes produksjon av gahrkobber. Dette problemet ble ikke løst før verkene i første halvdel av 1800-tallet tok i bruk nye ovner som brukte mer brenseleffektiv teknologi.   Les mer … Forretningsmannen Even Christian Gjestvang. Foto: Svenskt biografiskt lexikon Even Christian Gjestvang (født 28. september 1853 på Nes på Hedmarken, død 8. februar 1932 i Monte Carlo) var bondesønn fra Nes på Hedmarken. Han dreiv som forretningsmann i Kristiania før han i 1890 flytta til Stockholm. Gjestvang ble en sentral person i svensk næringsliv, først i papir- og trykkeribransjen og fra 1903 også i den nye bilnæringa. Firmaet hans, Gjestvang & Co, var lenge den største bilimportøren i Sverige. Even Christian Gjestvang var Norges underkomissær ved Stockholmsutställningen i 1897, og fra 1898 til sin død var han persisk generalkonsul i Stockholm. I nesten 30 år var han medlem av styret i Kungliga Automobil Klubben.   Les mer …

Om lokalhistoriewiki.no Lokalhistoriewiki drives av Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien har over 2 millioner besøk i året og akkurat nå 73 430 artikler og 210 425 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på NLI. Les mer... Ukas artikkel Lokalhistoriewiki:Hovedside/Ukas artikkel 2024-21 Ukas bilde Nyeste sider på Lokalhistoriewiki Nordagutu stasjon av Flyfotoprosjektet NB (Flyfotoprosjektet) Lyngen kirke av Flyfotoprosjektet NB (Flyfotoprosjektet) Karlsøysundet av Flyfotoprosjektet NB (Flyfotoprosjektet) For kyrkje av Flyfotoprosjektet NB (Flyfotoprosjektet) MØLLEBAKKEN 73611 KONGSBERG av Flyfotoprosjektet NB (Flyfotoprosjektet) Solfastøya av Flyfotoprosjektet NB (Flyfotoprosjektet) Tingelstad kirke av Flyfotoprosjektet NB (Flyfotoprosjektet) Efteløt kirke av Flyfotoprosjektet NB (Flyfotoprosjektet) Gulskogen kjøpesenter av Flyfotoprosjektet NB (Flyfotoprosjektet) Åspaviljongen av Flyfotoprosjektet NB (Flyfotoprosjektet) Nyeste bilder på Lokalhistoriewiki 2007-05-01 Marmorbrudd Gjellebekk Lier JorgenSchyberg 517642104 349ead42fd k.jpg Flyfotoprosjektet NB (Flyfotoprosjektet) 30. nov. 2023 kl. 15:33 2 048 × 1 362; 1,44 MB OMu.D1236.jpg Marianne Wiig 29. sep. 2023 kl. 11:13 1 200 × 940; 875 KB Siljan, Plassen 32.jpg Roy Olsen (Rool) 3. sep. 2023 kl. 23:48 1 920 × 1 280; 585 KB Siljan, Plassen-1.jpg Roy Olsen (Rool) 3. sep. 2023 kl. 23:39 1 920 × 1 280; 456 KB